En statsviter Øyvind Jæger har sett seg muggen på at sosiolog Kjetil Rolness slår billig politisk mynt når det gjelder asylpolitikk, og kvitterer med å underby Rolness så godt han kan på det samme markedet.
Herr statsviteren later imidlertid til å ha visse kunnskapsmangler på feltet og det bærer da også hans indignerte leserbrev i Dagbladet sterkt preg av.
– Så, det er fullt mulig, sågar rimelig og etterprøvbart, å hevde at Norge i mange år har ført en streng asyl- og innvandringspolitikk. Det er alarmistisk og essensielt politisk når Rollnes [sic!] likevel roper opp om at «Et helt grunnleggende faktum i debatten er altså snudd på hodet, slik at folk blir villedet når de skal ta stilling til den videre politikken», klager Jæger, og legger til at alt skyldes internasjonale forpliktelser:
Asyl får man i Norge hvis man er flyktning etter FNs flyktningkonvensjon. Det vil si hvis man finner det godtgjort at asylanten er forfulgt slik og sånn og har behov for beskyttelse. Da innvilges man asyl – i anstendighetens navn og i henhold til internasjonale forpliktelser.
Jasså, gjør det?
Til tross for at det har gått den norske statsviteren hus forbi, så er det nå en gang sånn at internasjonale forpliktelser er notorisk vagt formulert. Det er f.eks. det som gjør at FN kan hyle opp om at Europa ikke gjør nok for asylsøkere, mens noen av de mest vokale Europabasherne i samme FN selv ikke mottar en eneste èn og likevel anses som medlem av det gode selskap fordi de jo har tilsluttet seg internasjonale konvensjoner inkl. forpliktelser.
Litt på sidelinjen, men det samme fenomenet kunne f.eks. bivånes i forbindelse med følgende artige problemstilling: Et av FNs medlemsland, Tunisia, var så opptatt av menneskerettighetene at de ble valgt til å sitte i FNs Menneskerettighetsråd. De var imidlertid eiere av en statsborger som et annet av FNs medlemsland, Danmark – som naturligvis ikke var ønsket i FNs Menneskerettighetsråd, ondskapsfulle karikaturtegnere som de er – ikke kunne sende hjem til tross for at han var vurdert som en nasjonal sikkerhetstrussel. Danmark måtte i stedet meget mot sin vilje samle på mannen, da tilstandene i hans menneskerettighetsrådsmedlem-hjemland var slik at Danmark rett og slett ville begått et klart brudd på selvsamme FNs menneskerettigheter hvis de sendte ham dit. Dette er altså tilstanden hos en av forvalterne av våre «internasjonale konvensjoner og forpliktelser».
Men tilbake til saken: Det dreier seg absolutt ikke om spesifikke kriterier, det dreier seg om enkeltlands valgte tolkning. Og det er dette valget som gjør at norske myndigheter i en årrekke har ført en av – vel og merke de årene vi ikke har ført den – mest liberale asylpolitikken i hele Europa.
Statsviteren virker riktignok mer opptatt av å ta Rolness som person enn hva personen Rolness faktisk sier, men det forandrer på ingen måte de statistiske kjensgjerningene: i mange år har Norge ligget på toppen over de europeiske landene som innvilger flest asylsøknader i forhold til folketallet. Ikke bare det, men Norge har også innvilget flest i reelle tall enn de fleste andre europeiske land.
Jæger har antagelig betalt nok for utdannelsen sin allerede og derfor bidrar vi gjerne med et gratis innføringskurs i norsk asylpolitikk:
Iht til Eurostats tall for 2010 lå Norge på en 10. plass av 30 land over mottatte asylsøknader. Av innvilgede asylsøknader lå Norge på en 5. plass av 30 europeiske land, men regner man antall innvilgede asylsøknader pr. 1000 innbyggere endte Norge på en solid førsteplass – selv foran Sverige. Vi lå høyt i toppen i 2009 og i 2011 også.
Selv i rene tall har Norge over år innvilget flere asylsøknader enn blant andre Frankrike med sine 64 millioner innbyggere og Italia med sine 58 millioner.
Tallene for f.eks. 2011 viste at Norge lå på en hederlig tredjeplass over innvilgede asylsøknader per innbygger i Europa, godt foran store og folkerike land som Tyskland, Storbritannia og Frankrike.
I disse årene innvilget Norge opphold til ca. 7 ganger flere asylsøkere enn gjennomsnittet i hele EU. Skal tro om de andre europeiske landene har skrevet under på noen andre avtaler som innebærer andre forpliktelser enn vi har?
Norge lå høyt på listen over de landene som ga flest opphold i 2014 også. Per i dag innvilger vi skyhøye 75 prosent av alle asylsøknader – hvilket i følge Sylo Taraku er «eksepsjonelt høyt i forhold til resten av Europa» – og da kan nok de aller fleste regne ut resten selv.
I motsatt fall forklarer Document.nos Christian Skaug det hele pedagogisk, slik at selv barn og statsvitere kan danne seg et inntrykk:
Mens Tyskland befant seg skyhøyt over Sverige i antall saker, er ikke forskjellen så stor i antall innvilgede opphold. Sverige innvilget da også hele 77 % av søknadene i første instans i 2014, mens Tyskland innvilget 42 % – til sammenligning var andelen 64 % for Norges vedkommende, 22 % i Frankrike, 39 % i Storbritannia og 58 % i Italia.
Han tegner i tilfelle det å fortelle ikke skulle være nok:
Så da venter vi bare på at statsviter Øyvind Jæger skal fremlegge dokumentasjon på at Norges har bundet seg til helt andre og hittil ukjente «internasjonale forpliktelser» enn noen andre land i verden.
Etter kvaliteten på det innledende leserbrevet å dømme, er jeg redd vi lar være å holde pusten mens vi venter.