Meny

Islam

Tariq Ramadan: Ikke akkurat pikenes Jens

Tariq Ramadan beskrives av Ulf Andenæs i Aftenposten som en ”vakker og veltalende mann”. En mann som er et ”levende eksempel på møtet mellom tradisjonelt islam og det moderne Europa”. Vel, det er ikke mye moderne og europeisk over Ramadans kvinnesyn.

Hege Storhaug

Hege Storhaug

Publisert:

Hege Storhaug, HRS

“What is forbidden in the relation between men and women, it’s to be isolated in a given place. When a man and a woman are in a room, they are taking the biggest risks, so they must not put themselves in such a situation” (Tariq Ramadan på kassettbåndet “The Muslim woman and her duty of commitment”).

I en helsides kommentar i Aftenposten 5. november, med den oppsiktsvekkende tittelen ”Ekte europeer, ekte muslim”, skriver Ulf Andenæs en nærmest rosende omtale av Tariq Ramadan. Andenæs åpner kommentaren slik:

Tariq Ramadan er blitt en lysende stjerne for islam i Europa. Blant moderne, velutdannede muslimer av annen eller tredje generasjon i vest har han stått frem som et forbilde.

Personlig har jeg til gode å møte en eneste moderne ung muslim i Europa som har en plakat av Tariq Ramadan over sengen sin. Hvordan Andenæs kan påstå at Ramadan er et forbilde for unge ”moderne” muslimer, er meg en gåte. Men Andenæs sin kommentar gleder nok mangt et konservativt ungt og voksent muslimsk hjerte her på berget. For dem som ønsker at Europas verdier skal spises opp bit for bit og gradvis erstattes med verdier og regler basert på sharia, er nok Ramadan en ”lysende stjerne”. Men i min modernitetsforståelse hører ikke Tariq Ramadan hjemme. Langt derifra.

Etter å ha studert fenomenet Tariq Ramadan i en årrekke, der jeg blant annet har støttet meg på ledende eksperter som Ralf Pittelkow (politisk kommentator i Jyllands-Posten), Tina Magaard (islamforsker), Helle Merete Brix (skribent og forfatter), Mehdi Mozaffari (iranskfødt professor i islam ved Århus Universitet), Bassam Tibbi (syriskfødt professor ved universitetet i Götingen), Caroline Fourest (skribent og forfatter i Frankrike), Bernard Lewis (kanskje verdens fremste historiker i islam), og mange flere, tegner det seg et tydelig bilde av Tariq Ramadan som en manipulator av høy rang: hans dobbelthet er slående. Han er en mester i å tvinne vestlige intellektuelle rundt lillefingeren, noe som blant annet oppnås gjennom bevisst tilsløring og dobbeltkommunikasjon. Skal Ramadan roses for noe som helst, er det nettopp den manipulerende dobbeltheten. Særlig innen ett tema, avslører han derimot seg selv briljant. Det handler om kvinnesynet, islams akilleshæl i møtet med Europa.

Først: Hvem er Ramadan? Ramadan er barnebarn av det muslimske brorskapets far, Hassan al-Banna. Tariq Ramadan er videre sønn av Said Ramadan, som stod for oppbyggingen av Brorskapet i Europa i tråd med sin svigerfar al-Bannas ideologi. Ramadan er utdannet filosof og beskrives av europeiske kritikere som vår tids fremste europeiske islamistiske ideolog. Ramadan er skaperen av såkalt euro-islam, en form for islam som han hevder skal være en ikke-fundamentalistisk versjon av islam. Euro-islam skal ifølge Ramadan, gi de nye generasjonene muslimer i Europa muligheter for å praktisere islam innenfor rammene av en moderne, sekulær stat.[1]

Ramadans far, avdøde Said Ramadan, er særlig kjent for denne uttalelsen om hvorfor religion skal være totalitær: (fordi den) ”(…) skal søke å tvinge sine verdier og regler på alle samfunnets aktiviteter og institusjoner, fra grunnskolen til loven og regjeringen”. [2] Både i bøker og tunge artikler av ledende europeiske eksperter på islamisme, er også Said Ramadans sønn Tariq Ramadan, avkledd som en islamist i fåreklær.[3] Blant annet var en hendelse i 2003 for mange den endelige strippingen av den veltalende og sofistikerte Tariq Ramadan med det såkalte ”europeiske verdibudskapet”. Forløpet var at Ramadans bror, Hani Ramadan, ble suspendert som lærer på et gymnas av den sveitsiske regjeringen dette året. Suspensjonen var en reaksjon på at Hani Ramadan i flere artikler støttet sharias krav om steining av kvinner som straff for utenomekteskapelig sex. Det er ikke bare snakk om en straff, men om en form for ”renselse”, forklarte Hani Ramadan. Tariq Ramadan bidro deretter til å forsterke skandalen, da han i beste sendetid på France 2 i debatt med Frankrikes daværende innenriksminister, nå president Nicolas Sarkozy, ikke tok avstand fra brorens skriftlige argumentering for steining ved utenomekteskapelige seksuelle forhold. Det vil si at Tariq Ramadan sa at han gikk inn for et midlertidig amnesti – et moratoire – for anvendelsen av islams strafferegler. Moratoire er en presis juridisk term som betyr et amnesti som gjelder for en tid, men som så oppheves.[4]

Tariq Ramadan har dessverre stor gjennomslagskraft hos mange unge muslimer i dagens Europa. Ramadans budskap er blant annet at muslimske borgere har rett, og fra et muslimsk synspunkt plikt, til å forvente anerkjennelse av deres tilstedeværelse og identitet. Og hva betyr så denne anerkjennelsen i praksis? Et talende utsagn er å finne i Berlingske Tidene 6. februar 2004:

Det kan i fremtiden bety at visse lovers innhold må tas opp til fornyet overveielse. Vestlig lovgivning er ikke absolutt, tidløs eller evig. Derfor må muslimer som nå er vestlige borgere og hjemmehørende i Vesten, engasjere seg i juridiske spørsmål og fremsette forslag som gjør det mulig for dem å utvikle og selv forme en avbalansert vestlig identitet.

Slike sitat er vanlig kost fra Ramadan. Sitater som dette får en av hans sterkeste kritikere, den syriskfødte professoren og islamforskeren Bassam Tibi, til å advare i klare ordlag. Tibi advarer særlig mot Ramadan grunnet hans politiske innflytelse i Europa, eksempelvis som rådgiver for EU-kommisjonen. Tibi mener nemlig at Ramadan ikke snakker om en islam atskilt fra politikk: ”(…) hvis man hører godt etter hva han sier, og hva han ønsker å oppnå, er det ikke euro-islam. Han taler på en måte som skal bløtgjøre dem som er redde for politisk islam, og kaller det så for euro-islam. Men europeisk islam er atskillelse av den politiske og åndelige islam. Og det er ikke dette språket han taler.” [5]

Tariq Ramadan er tett tilknyttet Det Europeiske rådet for fatwa og forskning (ERFF), et råd som skal veilede muslimer om hvordan de skal leve i Europa. ERFF ledes av Yusuf al-Qaradawi, bosatt i Qatar og verdens fremste ideolog for islamister innen sunniislam. Ramadan råder, naturlig nok, sine tilhengere til å lytte til Qaradawi i religiøse spørsmål. Qaradawis holdninger knyttet til jenter og kvinner er lite hyggelig. Qaradawi påbyr jenter og kvinner slør, han taler varmt for polygami og mot at muslimske kvinner kan gifte seg med ikke-muslimer, og han har blant annet også gitt en fatwa til støtte for kjønnslemlestelse.[6] Ja, Qaradawi ga endog en fatwa i 2003 som ga blankofullmakt til palestinske kvinnelige selvmordsbombere.[7] Og hvor står Tariq Ramadan i denne konteksten? Ramadan setter Qaradawi høyest av samtlige av dagens lærde innen islam. Hvis noen i verden innfrir krav til å være en muslimers rollefigur, så er det Qaradawi, mener Ramadan.[8] Når Ramadan fyller benkerader med tusener av unge muslimer, så er selvsagt jentene iført hijab, slik hans franske hustru Imam Ramadan og hans tenåringsdatter bruker hijab, og typisk er det kjønnsinndelte innganger til møtene. Ramadan står for streng atskillelse av kjønnene, at muslimske kvinner kun kan gifte seg innen umma, de muslimske troendes fellesskap. Han rettferdiggjør flerkoneri, og han avviser skilsmisse og prevensjon. At Ramadans hustru Iman også er aktiv i organisasjonen Pro-Hijab, en av de mange europeiske organisasjonene som arbeider for spredning av sløret, er således ikke overraskende. I denne konteksten rimer også Tariq Ramadans forførende resonnement rundt sløret: ”Hvis det er påkrevd at kvinnen bærer slør, er det fordi den svakeste av de to ikke er kvinnen. Den svakeste er i realiteten mannen, og mannens blikk på kvinnen er mye skrøpeligere enn det motsatte. Dette er en beskyttelse av den svakeste av de to.” [9] Men kvinner skal ikke bare ”beskytte den svake mannen” ved å dekke hodet, mener Ramadan. Hun skal også skjule kroppens former og avstå fra å lukte godt, det vil si bruke parfyme, helt i tråd med en av sunniislams fremste islamistiske ideolog i forrige århundre, Abu Ala Mawdudi.

Ramadan oppfordrer både muslimske menn og kvinner til ikke å håndhilse på det motsatte kjønn. Han oppfordrer også menn til å gifte seg i ung alder for å motvirke sex utenfor ekteskap, samtidig som han legger hovedbyrden for utenomekteskapelige relasjoner på kvinnens skuldre: Den muslimske kvinnen skal være det ”dekket” som beskytter mot det ”forbudte”, ifølge Ramadan. En hustru må også sørge for å gi mannen ømhet og det som behøves, for at han ikke søker sex utenfor ekteskapet, sier Ramadan.[10] Jeg har ikke sett liknende uttalelse knyttet til at menn må gi husturen ømhet, så hun ikke søker sex utenfor ekteskapet…

Ramadan hevder videre at Iran er det landet i verden som har gjort mest for kvinners rettigheter. Ja, du leste riktig. Iran, landet der kvinner blant annet ikke kan forlate hjemmet uten mannens tillatelse, knapt kan skille seg, og der kvinner steines til døden for sex utenfor ekteskapet. Og hva mener Ramadan om vestlig feminisme? Han håner den. For å være frigjort kvinne i Vesten, må man arbeide enten som ”murer eller lastebilsjåfør”, sier Ramadan.[11]

Ramadans problematiske forhold til kvinner, har også en av amerikanerne på den politiske venstresiden Paul Berman, merket seg: ”Enhver som leser Qutb, eller fra vår egen tid, Tariq Ramadan, vil merke at disse forfatterne, de store islamistiske teoretikerne, de ultraradikale og de ikke fullt så radikale, er svært hårsåre når det gjelder kvinners rettigheter – et tydelig sårt punkt hos dem.” [12]

Med andre ord; å fremstille Ramadan som en europeer, er synonymt med å håne enhver av våre formødre og forfedre som har kjempet frem en av Europas viktigste verdibastioner: Likestilling mellom kjønnene.

Tariq Ramadan er langt fra ”pikenes Jens”. Ramadan er tro mot islams egne grunntekster, også de tekstene som er i full motstrid til kvinners rettigheter, menneskerettigheter generelt, og sekularitet. Ramadan er således en av Europas farligste forførere for fremtidens kvinner, og dermed også for den store majoriteten menn som setter pris på åpenheten mellom kjønnene som preger Norge og Europa.

Les også Jan Arild Snoens kommentar til Ulf Ansdenæs.

Anbefaler i tillegg “40 reasons why Tariq Ramadan is a reactionary” på Worker’s Liberty – For international working class solidarity and socialism

[1] Euroislam er hovedbuskapet i boken hans, To be a European Muslim (Markfield, 1998).

[2] Her sitert fra Islamister og naivister av Karen Jespersen og Ralf Pittelkow, s. 12 (Oslo 2007).

[3] For eksempel boken til Caroline Fourest: Frère Tariq: Discours, stratégie et méthode de Tariq Ramadan, og boken til Fiometta Venners: OPA sur l’Islam de France: les ambitions de l’UIOF.

[4] Kronikken ”Euroislams janusansikt?”, av filosof Jens Tomas Anfindsen (Dagbladet 13. juli 2005).

[5] Op.cit.

[6] Qaradawi har også gitt fatwaer til støtte for steining av homofile, og til støtte for palestinske og irakiske selvmordsbombere. Han er også terrormistenkt, og nektes innreise i USA. Se for eksempel artikkelen ”The Islamization of Europe”, av den britiske politiske analytikeren Davis Pryce-Jones (Commentary Magazine, No. 5, Vol. 118, desember 2004).

[7] En 45 siders artikkel av Paul Berman, ”Who’s afraid of Tariq Ramadan”, i The New Republic 29. mai 2007. Deler av artikkelen er oversatt av Jan Arild Snoen på Minerva.as.

[8] Op.cit.

[9] Helle Merete Brix: ”Broder Tariqs erobringstokt”, Sappho.dk 15. juli 2007 (artikkelen er et utdrag av Brix sin kommende bok om Det Muslimske Brorskapet i Vesten).

[10] Op.cit.

[11] Op.cit.

[12] Paul Berman, Terror og liberalisme, s.237 (Lysaker 2003).