Fra januar til mai i år har om lag 310.00 (309.785) søkt asyl i Tyskland. Sammenlignet med samme periode i fjor er det en økning på 118 prosent, hvilket kan fortelle en del når vi vet at asylankomstene til Tyskland i fjor var på over 1 million personer.
Ifølge Junge Freiheit kom det mer enn 55.000 asylanter bare i mai. De fleste søknadene kom fra syrerne (21.651), afghanere (9.124) og irakere (8.349).
42 prosent av søknadene ble innvilget.
Asylankomstene til Tyskland ser dermed ut til å fortsette på et svært høyt nivå. Det tjener neppe forbundskansler Angela Merkel og hennes parti, CDU, særlig på. På meningsmålingene faller CDU som en stein, mens det såkalte høyrepopulistiske Alternative für Deutschland (AfD) stadig vinner mer terreng. Ifølge Aftenposten krangles det nå om hvem som har skylden for CDUs begredelige utvikling.
Hvordan den interne politiske debatten i Tyskland ender vil kanskje avhenge av hvordan Merkels (og EUs) avtale med Tyrkias Erdogan utvikler seg, der for øvrig Norge er blant de landene i Europa som relativt sett har meldt inn størst kvote for syrere fra Tyrkia, ifølge VG. Uansett har avtalen med Tyrkia fått EU inn på et avtale-spor. EU ønsker nå å samarbeide med afrikanske land. Prinsippet skal være «mer penger til Afrika og færre innvandrere til Europa.» Kostnader: 62 milliarder euro frem til 2020, melder Die Welt.
Landene som EU i første omgang henvender seg til er Jordan, Libanon, Tunisia, Niger, Mali, Etiopia, Senegal, Nigeria og Libya. For hvert av landene skal det skreddersys avtaler.
Blue Card
EUs målsetting er å overbevise landene om at de vil tjene på å ta ulovlige innvandrere tilbake og at effektiv grensekontroll vil hindre menneskesmuglernes virksomhet. Dermed vil de livsfarlige reisene kunne opphøre. Så ønsker EU å opprette lovlige veier til Europa enten ved at reelle flyktninger hentes direkte fra opprinnelseslandet eller ved å gi lovlige innvandrere, for eksempel høyt kvalifisert som det heter, oppholds- og arbeidstillatelse som som del av et nyetablert Blue Card.
Ifølge EU skal dette nye Blue Card bidra til en «ryddig migrasjon». EU skaper så en lovlig måte for de som ønsker å komme til Europa og som overholder reglene. Det foregående Blue Card var for restriktiv, heter det. I 2014 ble det i EU utstedt 13.852 Blue Card, nesten alle i Tyskland (ca. 12.000).
EU ønsker nå å presentere et lovforslag som gjør Blue Card «mer attraktive og fleksible». For ifølge EU trenger Europa – i lys av den demografiske utviklingen i årene som kommer – fagarbeidere for å opprettholde vår velstand. Videre heter det at personer som allerede er i Europa skal ha mulighet for å søke on Blue Card.
Terskelen for å oppnå Blue Card skal også senkes. Søkeren må ha en arbeidskontrakt som tegner for seks måneder, mot tidligere ett år. Etter tre år, mot tidligere fem år, kan man søke om permanent opphold. Inntektsgrensen for å oppnå Blue Card senkes og familiegjenforening skal bli enklere. I tillegg skal Blue Card-eierne kunne bevege seg og bosette seg fritt i Europa. EU regner med at det vil kunne utstede et sted mellom 32.000 og 137.000 Blue Card i året.
Integrering
Dette forteller oss at mens de fleste land i Europa skjerper innvandringspolitikken, så går EU i stikk motsatt retning. Og når det kommer til spørsmålet om integrering gjør EU som regjeringer flest: ansvaret dyttes videre, her pålegges det medlemslandene. En skulle da vitterlig tro at hvis en er innehaver av et Blue Card så har en også evnen til å integrere seg, men det later ikke EU selv å tro på.
Hvert land vet best hva som skal gjøres lokalt. Det er viktig at alle forsøker å få til en vellykket integrering. Integreringen av flyktninger er en politisk, moralsk og økonomisk forpliktelse for alle EU-land for å fremme samhold og velstand. Vi forventer flyktningene aksepterer våre verdier og regler. Men vi trenger dem og tilbyr dem også muligheter til å delta i det sosiale og økonomiske liv.
På spørsmål om hva EU kan bidra med, heter det at de «kan gi økonomisk støtte til medlemslandene i særdeleshet.» En fristes til å spørre: Hvor henter EU pengene (sine) fra?
Ny konvensjon
EUs «nye» Blue Card oser av gårsdagens politikk. EU evner ikke å tenke nytt og forholder seg til konvensjoner som om de er hugget i stein. Den «politiske, moralske og økonomiske forpliktelsen» gjelder åpenbart bare for Europa og Vesten for øvrig. Veien er derimot vidåpen for å gjøre som HRS har foreslått i årevis, til latter fra de «anstendige», nemlig å revurdere en rekke av konvensjonene, ikke minst flyktningkonvensjonen og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK).
Ifølge Klassekampen er stortingsrepresentantene nå kommet til at det faktisk er en god idé. Knyttet til asylforliket (som SV og MdG står utenfor) er det bred enighet om at Norge tar et internasjonalt intitiativ for å tilpasse flyktningkonvensjonen til dagens flytningsituasjon.
Paul Collier, selv tilhørende venstresiden i politikken, men kjent for å gå mot strømmen, ønsker forslaget velkomment.
– Jeg mener det er nødvendig med en politisk nytenkning om hvordan vi møter flyktningutfordringen, sier Collier og legger til at politisk nytenkning på noen områder også vil tvinge fram juridiske endringer.
– Jeg aksepterer ikke ideen om at lover ikke kan røres, fordi de er lover. Jussen må forandres og oppdateres. Det finnes ikke noen historisk periode hvor det ikke har skjedd, sier økonomiprofessoren.
– Betyr det at du ønsker det norske initiativet om å revidere flyktningkonvensjonen velkommen?
– Det er åpenbart at 1951-konvensjonen ikke forutså dagens situasjon. Det er absolutt verdt å se på om det kan være nyttig å endre den på en måte som gjør det enklere å levere det som nå bør være politikkens prioriteringer, sier Collier.
Dette er akkurat det samme som vi forfattet i FrPs Bærekraftutvalgsrapport i 2013. En rapport som FrP over tid åpenbart ikke ønsket så mye blest om, og som ble mottatt i mediene med «sjokk», men som nå synes å ha blitt ett av deres viktigste dokument. Som FrP-leder og finansminister Siv Jensen uttalte i går (etter hukommelsen fra nyhetene): – Det er viktig å opprettholde velferdsstaten Norge, og det fordrer bærekraft.
Ja, det koster å være avantgarde. Men det er en kostnad EU aldri vil kjenne på, og det er fortsatt et åpent spørsmål om våre nasjonale politikere evner å tenke nytt.