«Drapsmannen i England ropte ”Britain first”, da han knivstakk Jo Cox – «Britain first» er et marginalt høyreradikalt nasjonalistparti i England. Samme ettermiddag finner ledende folkevalgte også i Halden det passende å dele propaganda fra disse, det overrasker meg ikke – men det skuffer meg».
Dette sa Arbeiderpartiets gruppeleder i Halden, Arve Sigmundstad, etter at en politikerkollega fra FrP hadde delt en video fra organisasjonen Britain First på Facebook. Siden mannen som drepte Labour-politikeren Cox skrek organisasjonens navn, må den høyrevridde organisasjonen naturligvis være ansvarlig for drapet. Det samme gjelder alle som deler dens materiale. Guilty by association.
I all ståheien omkring høyreekstremisme og Britain First er det nok bekvemt for mange å overse at organisasjonen selv tok avstand fra drapet. For ikke å snakke om at det er høyst tvilsomt om gjerningsmannen faktisk ropte «Britain First». Og siden man knapt kommer utenom EU-motstand i jakten på ideologiske motiver bak Cox-drapet, er det like logisk å gjøre norske EU-motstandere til moralsk medskyldige, som det er å henge ut en lokalpolitiker fra FrP. Begynner man først med selektiv fakta- og kildebruk, kan man «bevise» hva som helst.
Hvis det kvekker som en and…
Det er selvsagt en grunn til at jeg tar opp dette. Den siste uken har mediene vært fulle av Pride-flagg og alle mulige slags støtteerklæringer til LHBT-folk. Det er bra! Men samtidig ser vi at de som bruker Cox-drapet for å sverte britiske innvandringsmotstandere i stor grad tilhører samme fløy som skrek opp om «muslimhets» eller «forhastede konklusjoner» etter Orlando-massakren. Aftenposten, som fungerte som mikrofonstativ for dem som spilte nazi-kortet etter Cox-drapet, er samme avis som brukte Orlando-morderens valg av interiør som et slags bevis for at han ikke var islamist.
Gjerningsmannen erklærte sin støtte til IS, og hadde lagt ut Facebook-oppdateringer som varslet om et kommende IS-angrep og fordømte Vestens «syndige» livsstil. Morderen Omar Mateen hadde også tidligere vært i søkelyset for ekstreme holdninger. Men for deler av venstresiden var dette ikke nok. I stedet så antirasistene etter fakta som pekte i andre retninger. Orlando-drapsmannen hadde psykiske problemer, får vi høre (som om det skulle være uforenlig med ekstreme holdninger). Og han opptrådte alene (som om det innebærer at han ikke er blitt inspirert av andres hatretorikk). Våpenlovene i USA har skylden! (Og så glemmer vi at Norge har like stor våpentetthet som USA, men en brøkdel av drapsraten. Det er dessuten påfallende at ingen av de som nå messer om amerikanske våpenlover, har reflektert over at Storbritannias strenge våpenlover ikke hindret mannen som drepte Jo Cox i å skaffe seg skytevåpen. Og la oss for godt måls skyld glemme at våpenlovgivningen i Frankrike ikke hindret Paris-terroristene i å skaffe seg automatvåpen, samt at statistikk og historisk erfaring tilsier at innstramming av våpenlovene i USA ikke vil ha noen effekt).
Hey, let’s not talk about that – det er den politisk korrekte ryggradsrefleksen hver gang islam lanseres som en mulig forklaring på terror. Hvis det kvekker som en and, ser ut som en and og hyller andre ender i sosiale medier, så er det egentlig bare en psykisk syk massemorder uten politiske eller religiøse motiver. La nå for all del ikke fakta komme i veien for sannheten! Det gjelder å frikjenne islam og islamistene så fort som mulig, før den første videoen der morderen poserer med IS-flagg og Kalasjnikov dukker opp.
Slå politisk mynt på terror?
I rettferdighetens navn: Dette gjelder på ingen måte hele venstresiden. Utrop var relativt edruelige og faktabaserte i sin omtale av muslimsk homofobi etter Orlando-terroren. Bård Vegar Solhjell er blant de profilerte venstreside-folkene som har advart mot å bagatellisere trusselen fra radikal islam.
Samtidig finnes det en opinion som etter Orlando-massakren sier at vi ikke skal «slå politisk mynt på terror». Men det er altså nettopp det venstresiden gjør – vel å merke så lenge det er høyreekstrem terror det handler om. Timothy McVeigh, gjerningsmannen bak Oklahoma City-bomben i 1995, hadde utvilsomt slitt med psykiske plager, og opererte i tillegg alene, med unntak for en – 1- medsammensvoren. Likevel ble de høyreorienterte militsgruppene i USA, som delte noe av gjerningsmannens motvilje mot myndighetene, umiddelbart gitt skylden for terroren, til tross for at de objektivt sett ikke hadde noe med dette å gjøre i det hele tatt.
Chapel Hill-drapene ble en verdensnyhet, selv om det nøkternt sett bare var en «vanlig» drapssak i det voldsherjede USA. Hendelsen ble av en rekke venstreorienterte eller såkalte antirasistiske grupper fremstilt som islamofob hatkriminalitet. Både Barack og Obama og FNs generalsekretær Ban Ki-Moon støttet denne fortolkningen – som knapt har noen forankring i fakta: Ingen klarte å finne noe annet plausibelt motiv enn krangel om en parkeringsplass.
Eller hva med 22. juli? Til tross for at Breivik opererte helt alene, og utvilsomt hadde en avvikende psyke og realitetsoppfatning, tok de politisk korrekte straks frem den største kosten og det største spannet med brun beis, og gikk løs på den islamkritiske høyresiden. I et innlegg skrevet nesten før støvet hadde rukket å legge seg i Regjeringskvartalet hadde Jonas Bals ingen problemer med å henge bjella på katten. Han spilte på sympatifølelser for ofrene, samtidig som han prøvde å koble FrPs retorikk til terrorhandlingene. De politisk korrekte «autoritetene» Tore Bjørgo, Lars Gule og Øyvind Strømmen etablerte uten videre en kobling mellom Breivik og den islamofobe nettsfæren. Enda lengre gikk den svenske «eksperten» Mattias Gardell, som i en nærmest konspiranoid fremstilling påsto at nettopp det at Breivik opererte alene viste at han var en del av et farlig, høyreekstremt miljø. Shoaib Sultan mente at de antiislamske miljøene hadde frikjent seg selv etter 22. juli, og snakket om «et klima som var skapt gjennom hatsk retorikk, og det mener jeg de er skyldige i å ha bidratt til». Greit. Da kan vi kanskje være enige om at homofobe muslimer også må ta ansvar for de holdningene de sprer?
Vagt og underlig
Pew Research Centre gjennomførte i 2013 en meningsmåling blant muslimer i en rekke land om moral og livssynsspørsmål. Her kom det frem at mer enn 75% av de spurte i 33 av de 36 landene i undersøkelsen mente at homofili var galt. Dette gjaldt også blant de angivelig liberale muslimene i Europa (Bosnia-Herzegovina 83%, Kosovo 73%). En annen undersøkelse viser at 52% av muslimene i Storbritannia mener homofili bør forbys . Av de fem statene der homofil ifølge Amnesty kan straffes med døden er Mauritania og Iran offisielt definert som islamske republikker. Jemen og Saudi-Arabia er land der islam i praksis er enerådende, og Sudan er en «demokratisk» republikk som i virkeligheten blir styrt av islamister. I tillegg forekommer dødsstraff for homofili i deler av Somalia og Nigeria. De som ikke vil ta disse fakataene til seg, burde i det minste kunne ta til seg budskapet fra den frafalne muslimen Mohamed Omar, som forteller at homofobi har vært normen i alle de moskeene han har besøkt.
Men la oss ikke snakke om det. Hvis det kvekker som en and, ser ut som en and og i tillegg hyller islamister, er det verken en and eller en islamist. I Vårt Lands sak etter Orlando nevnte Amnestys Patricia Kaatee ikke islam eller muslimer med ett ord, men omtalte derimot Russland og Uganda som eksempler på land med mye homohat. I et vagt og underlig innlegg på Facebook og verdidebatt.no skrev Rune Berglund Steeen fra Antirasistisk Senter at «konservative og reaksjonære utgaver av religion ofte har bidratt til hat mot og forfølgelse av homofile».
Det er så man nesten kan høre stuegulvet knake under elefantføttene. Islam Net er Norges største muslimske ungdomsorganisasjon, og står for ekstreme holdninger. Dette tar ARS angivelig avstand fra. Igjen: Fint! Men hvor mye skal vi legge i det? I kommentarfeltet på Facebook ble Berglund Steen konfrontert med at Mina Adampour gir legitimitet til Islam Net. Til dette svarte han (eller noen andre, det er uklart hvem som står ansvarlig for disse postene) at hun ikke jobber på ARS. Det han ikke nevner, er at hun jobber for Ungdom mot Rasisme, som hadde stiftelsesmøte på ARS, og ligger an til å ha Berglund Steen som styremedlem. Gakk, gakk!
Moralsk seriemester
Ingebrigt Steen Jensen er fotball-entusiasten og reklameguruen som knapt forsømmer en anledning til å minne oss om at han er verdens beste menneske. Mens blodet knapt hadde rukket å bli kaldt i Florida, og mens pårørende satt igjen i bunnløs sorg, hadde Stabæks egen gladgutt følgende glade budskap til sine Facebook-følgere:
«En god søndag for innvandringskritikerne likevel». Tygg litt på den. Etter en gruoppvekkende massakre har den moralske seriemesteren ikke ett ord av sympati eller medfølelse å komme med – bare hån mot og forakt for de som lar seg opprøre av den muslimske intoleransen. Facebook flommer over av hat, skriver Steen Jensen. Kanskje burde han heller la seg opprøre av det særdeles omfattende muslimske netthatet mot homofile? Midt i all sin antirasistiske selvforherligelse burde mannen klare å ta inn over seg at han nærmest er definisjonen av «White Privilege», der han roper ut fra sin øvre middelklasse-kokong ute i Bærumsbygda et sted.
Så var det igjen den lille, irriterende snublesteinen vi kaller fakta. At det er hvite, «kristne» menn som står for brorparten av drapene i USA stemmer ikke. Ifølge Wikipedia var 52.5% av gjerningsmennene i perioden 1980-2008 svarte, mens 45.3% var hvite, og resten tilhørte gruppen «andre». Hvite utgjør dermed et absolutt mindretall. Religiøs tilhørighet er ikke registrert, så hvordan Jensen kan vite at de fleste drapsmennene var kristne er en gåte. At hvite er i mindretall blant draps- og voldsutøvere bekreftes også av annen statistikk. Au, det var nok en litt mislykket sklitakling fra seriemesteren!
Pray For Penguins
Om Jensens språkbruk og realitetsoppfatning virker noe orwellsk, ser Aslak Sira Myhres reaksjon ut til å være skrevet med nytaleordboka som viktigste referanse. Venstreekstremisten har gått fra den ene privilegerte posisjonen i norsk offentlighet til den andre, og er i dag sjef for Nasjonalbiblioteket. Etter Orlando var han raskt ute med en Facebook-oppdatering der han forkynte at vi ikke måtte gjøre dette til en kamp mellom Vesten og islam.
«På alle kontinenter» – ja vel. Finnes det homohets i Antarktis? Når kommer i så fall emneknaggen #PrayForPenguins? De fem landene der homofili kan medføre dødsstraff ligger alle i Afrika eller Asia, og er styrt av islamister, kanskje er det lurt å starte der i stedet? Og hvor relevant er det å trekke inn ateister her? Det kan være relevant – hvis det viser seg at 75% eller mer av alle ateister mener homofili er en forbrytelse, hvis ateistiske predikanter oppfordrer til dødsstraff for homofile, hvis folk står frem og vitner om hvor vanskelig det er å være skeiv i det ateistiske miljøet, eller hvis en ateistisk terrorist skyter vilt rundt seg på en homoklubb mens han roper støtteerklæringer til Den Ateistiske Staten.
Myhre gjør det han kan for å bortforklare, men I stedet for å komme med slikt intetsigende pjatt, burde han nok studere Omar Akhtars innlegg i Aftenposten. Akhtar skriver blant annet:
«Jeg har selv erfaringer fra en koranskole i Oslo der lærerne våre stadig vekk fortalte om hvordan homofile skulle straffes av Gud. Mange lærere og imamer holder frem at ikke-muslimer, liberale og ikke minst skeive mennesker, ikke kan regnes som ordentlige mennesker».
Venstresidens selvforherligelse
Men hey! La oss ikke lytte til dem som står midt oppe i det. La oss heller låne øre til medieeliten. De som belærer oss med all den visdommen som følger av å være på trygg avstand fra begivenhetene. Dagsavisen, for eksempel. Avisen er kjent for å motta rikelig med pressestøtte, noe som gir redaksjonen mulighet til å fokusere på de viktige tingene i livet. Å stille ubehagelige spørsmål om det multikulturelle samfunnets utfordringer ser ut til å ha lavere prioritet. Hege Ulsteins kommentarartikkel umiddelbart etter Orlando-massakren reduserte da også «ekstrem religiøs tro» til bare en nok en ingrediens i en «lapskaus av motiver». Venstresidens selvforherligelse er tydelig i dette avsnittet:
«Etter angrepene på Regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011 her i Norge gikk ordene til AUF-er Helle Gannestad verden rundt: «Når en mann kan forårsake så mye hat – tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen». Vi ser noe av det samme etter angrepet i Orlando».
Greit nok, men nå er det som nevnt slik at mange på venstrefløyen utnyttet 22. juli for å sverte islamkritikerne. På Facebook florerer fortsatt sider som heter «Ingen menneskerettigheter for Anders Behring Breivik», «Execute Anders Breivik» eller lignende ting. Mer enn 54 000 personer liker siden «WE HATE YOU ANDERS BEHRING BREIVIK». Her ble det like etter 22. juli opprettet en meningsmåling (nå på mystisk vis forsvunnet) der titusener av mennesker stemte for tortur og dødsstraff som passende avstraffelsesmetoder. Litt av en «kjærlighet»!
Slik sett er det litt komisk når Ulstein mener at «hat er vanskelig å bekjempe, spesielt med mer hat». Og hun utdyper det slik:
«Det blodige angrepet på uskyldige mennesker i Orlando bør derfor besvares med en enda mer innbitt og målrettet kamp mot homofobi. Og deretter en like innbitt kamp mot de kreftene som forsøker å bruke angrepet til å tegne et kullsvart bilde av verdens muslimer. De muslimene som nå flykter til Europa, rømmer jo nettopp fra de voldelige drapsmennene i IS».
For å ta det siste først: SSB opplyser at andelen flyktninger fra Syria aldri oversteg 50% i 2015, og at afghanere i perioder var den største gruppen. På det svært flyktningvennlige nettstedet Radikal Portal kan vi lese at bare et mindretall av de syriske flyktningene rømmer fra IS. Å si at «muslimene flykter fra IS» blir da svært misvisende. Og så har vi enda en øvelse for tyggemuskulaturen: «En like innbitt kamp» – det er vanskelig å tolke Ulstein på noen annen måte enn at de som vil «sverte islam» er like ille som massemorderen fra nattklubben Pulse. Dagsavisens kommentator stempler folk som kritiserer maktmisbruk innenfor verdensreligionen islam som islamofobe, og sidestiller dem nærmest med en kaldblodig morder, samt alle de muslimske autoritetene – deriblant en predikant som støtter dødsstraff for homofile, og ble invitert til Orlandos islamske senter kort tid før massemordet. Med en slik relativisering og utvisking av moralske skiller blir enhver debatt om rett og galt fullstendig meningsløs.
«Løsrevne koransitater»
Flere ulsteinske visdomsord:
«Den er forførende og enkel, logikken som går ut på at terrorhandlinger og hatkriminalitet som begrunnes med løsrevne islamske læresetninger forteller én eneste ting – at islam er en hat-religion som konsekvent undertrykker homofile og kvinner. Det er den minst kompliserte posisjonen å innta».
Men hallo! Det handler ikke om løsrevne koransitater, men om et hat som er satt i system, og gir seg utslag i form av massiv diskriminering, hets og forfølgelse i de fleste land der muslimer har stor politisk innflytelse, og i muslimske parallellsamfunn i Vesten, grundig dokumentert i Hege Storhaugs bok. Det handler om at grupperinger som Islam Net gang på gang blir tatt inn i medievarmen og dermed de facto legitimert.
Ulstein og hennes likesinnede tviholder på en ideologisk grunnfortelling om at muslimer er uskyldige ofre for rasisme, undertrykkelse eller «vestlig imperialisme». Den som er svak og undertrykt kan da ikke gjøre noe galt? Dagbladets mildest talt kreative vinkling på Orlando-massakren var å sette fokus på en marginal kristen sekt som støttet massemordet. På nett møter jeg folk som regelmessig kaller alle som sier noe negativt om islam for «troll». Folk som mener at Charlie Hebdo-redaksjonen fikk som fortjent, eller synes en FrP-politiker som bruker ordet «halvape» om en død IS-terrorist er et større problem enn det selve terrororganisasjonen er. Det er dobbeltmoral satt i system; den konsekvente inkonsekvens. Mennesker med slike meninger er ute og kjører så langt til venstre for den politiske folkeskikken at de ikke ser virkeligheten i sidespeilet.
Årsaker og virkninger
Hva de selverklærte antirasistene ikke kan eller vil forstå, er at man må se sammenhengen mellom årsak og virkning. Den muslimske homofobien er ikke kommet rekende på en fjøl over Grefsenkollen. Den skapes og opprettholdes av religiøse autoriteter som har stor makt innad i miljøene. Å være mot homofobi uten å konfrontere homofobiens årsaker er som å være mot Holocaust uten å ta et oppgjør med nazismens tankegods.
Homofobi er ikke en slags ahistorisk størrelse som eksisterer uavhengig av sosial og kulturell kontekst. Den springer ut av bestemte maktforhold og ideologiske strukturer, som må konfronteres. Det hjelper fint lite å vifte med Pride-flagg eller komme med intetsigende, generelle støtteerklæringer til de seksuelle minoritetene, når man ikke vil forholde seg til hva trusselen består i, og hvor den kommer fra. Hat bekjempes ikke med mer hat. Nei vel. Men homofobi bekjempes heller ikke med faktofobi. Når deler av venstresiden fornekter og bagatelliserer det muslimske hatet, er det et ssvik m ot de modige stemmene i minoritetsmiljøene, de som kjenner undertrykkelsen på kroppen, og våger å stå opp mot den.
Og disse modige menneskene trenger vår støtte. Ikke fortielse. Ikke bagatellisering. Og minst av alt belæring fra virkelighetsfjerne nasjonalbibliotekarer, høyt gasjerte aviskommentatorer eller privilegerte middelklassemoralister fra beste Blærum.