Den dagen måtte komme

At vår indiske kokk raver rundt midt i et veikryss i Oslo eller Dehli, blir påkjørt og erklært ufør, og der den samme «flyktningen» fra India ikke har bodd fem år i Norge, er selvsagt et eksempel som burde veid særdeles tungt i vurderingen av flyktningers særrettigheter i folketrygden. Det er kanskje heller veldig godt at velferdsforsker Aksel Hatland ikke er politiker. For Norges skyld, i alle fall.

Det som velferdsforskere og andre godhetsapostler, med klippekort i NRK og andre medier, ikke synes å forstå, er at innstramningene for «flyktninger» har tvunget seg frem nettopp på grunn av utvanning av systemet.

Fra asylant til flyktning

Jeg setter flyktninger i anførselstegn for det forteller om et omdreiningspunkt i Norge. Vi snakker 2010. Da fant daværende regjering på det uforståelige: alle som fikk opphold i Norge som asylsøkere skulle tildeles statusen flyktning. Jeg har aldri funnet noen skriftlig forklaring på denne omdefineringen og ingen av dem jeg har spurt har evnet å gi noen fullgod forklaring. Min antakelse er at dette ble gjort for å forlede opinionen. For også da slet vi med bosetting i kommunene, og det lyder jo langt mer humant å bosette flyktninger enn asylanter. Sistnevnte påberoper seg selv et beskyttelsesbehov – og det er opp til norske myndigheter å motbevise det. Flyktninger var – inntil år 2010 – stort sett overføringsflyktninger eller FN-flyktninger, altså reelle flyktninger som vi hentet fra FN-leire. I snitt har vi over flere tiår hentet ca. 1.200 i året.

Reelle flyktninger har intet land og ergo ingen rettigheter å forlange hos noen. Siden vi tok imot et begrenset antall i året kunne vi gi disse særrettigheter både for familieinnvandring og i folketrygden. Det var særrettigheter i forskjellsbehandlingens navn for å oppnå likhet.

Men med «den geniale» omdefineringen av asylsøkere med opphold til flyktninger ble det plutselig svært mange som ble tildelt disse særrettighetene. Og med over 30.000 asylsøkere bare i fjor gikk det nok like plutselig opp både for den ene og den andre at dette blir svært kostbart. I tillegg kan det anses som en invitasjon til alle dem som ønsker seg et bedre liv enn det de har i dag, om det så er økonomisk eller sosialt. Dermed står vi i den situasjonen at den forfordelingen som reelle flyktninger i Norge har nytt godt av, nå ødelegges av et asylinstitutt som har spilt fallitt. Det er akkurat det samme som skjedde da folkevandringskrisen ble en realitet i fjor. Det tok lang tid før godhetsapostlene og mediene innså at vi ikke bare snakket flyktninger, nei, kanskje det heller var slik at mange av disse migrantene fordrev reelle flyktninger, i tillegg til å skape et enormt internasjonalt marked for menneskesmuglere – som også på grotesk vis ser penger i dem som ikke kan betale (godt) nok for seg.

Tilintetgjøring av mennesker

Men godhetsapostlene gir seg ikke. – Nå blir det mer fattigdom, jaller dem, som om verken flyktninger eller asylanter evner å jobbe.

En av flyktningene i Norge som har tatt til motbør mot en slik holdning, er Lily Bandehy fra Iran. I en artikkel for noen dager siden ber hun innstendig om at også flyktninger blir tatt på alvor.

Å behandle folk som husdyr er ren diskriminering. Å ikke stille krav til folk er diskriminering. Å drive folk til å føle seg unyttige er rasistisk. Resultatet blir det  at de går til sine egne, kulturen fra opprinnelig landet og religion blir i fokus. På TV og radioen blir det morsmålskanalene. Samværet med andre blir begrenset til moskeene og religiøst miljø. Og de lærer hverandre hvordan de kan få mest mulig ved å jobbe minst mulig.

Det er akkurat dette dilemmaet vi står overfor, men i Norge, og mange andre land, har godhetsindustrien med mediene som klakør, gjort flyktninger (og asylanter) til ofre. Og jo mer vi gir dem uten å kreve noe tilbake, jo mindre blir behovet (og sikkert interessen) for å yte noe til fellesskapet. Når vi i tillegg har gjort det meste for at forskjellene skal være minst mulig, har det heller ikke alltid lønt seg å arbeide. Noen har også oppdaget at de tjener mer på ikke å jobbe. Bandehy sier det slik:

Det har blitt en uvane å ikke skaffe seg jobb. Og de som kommer i arbeid etter kort tid blir sykemeldt eller uføretrygdet, fordi de ser at Norge er et land hvor de som sitter mest på sofaen tjener best økonomisk. Jeg husker da jeg hadde begynte å jobbe som assisterende hjelpepleier på sykehjem kom min nabo til meg og sa “Du er en idiot. Du sliter deg ut, er borte fra barna – og du tjener ikke mer enn meg”. I dag ser jeg at etter 25 år arbeid i ulike deler av helsevesenet i Norge er jeg blitt pensjonist med mye leddskader, smerter og minstepensjon. Jeg tjener nesten like mye som hun som satt hjemme hele livet. Hun får boligstøtte, det får jeg ikke.

Alt dette vet vi, og vi vet også at andelen sosialhjelpsmottakere som har innvandringsbakgrunn øker. Siste tall forteller at i 2015 hadde 42 prosent av sosialhjelpsmottakerne innvandringsbakgrunn. I fjor kostet sosialhjelpen Norges skattebetaler nesten 6 milliarder kroner. Men realiteten er at det koster oss mye mer, det er bare fordekt av andre stønader.

Nei, alle kan ikke være fullverdige bidragsytere i Norge. Det er hele grunnideen med en velferdsstat. Den er et sikkerhetsnett som skal fange opp dem som faller helt eller delvis utenfor. Men når statistikk etter statistikk forteller om at visse befolkningsgrupper systematisk ikke bidrar, som somaliernes begredelige sysselsettingstall eller de sammes trygdeforbruk, så kan vi ikke sitte med hendene i fanget.

Apropos somaliere. Jeg var i en middag i går hos en lege, endog innvandret. Vedkommende fortalte om et pågående prosjekt – og sin fantastiske flinke, engasjerte og kreative assistent. En somalier. Og jeg tenkte i mitt stille sinn: hvor ufattelig jævlig det må være for denne somalieren å hele tiden bli dyttet ned av den somaliske gruppen. Og hvilken ansvarsfraskrivelse det er for den samme gruppen at de år etter år topper alle de tragiske statistikkene. Klart somaliere kan jobbe! Jævlig bra til og med, hvis de vil. Det bør også være fullt mulig for somaliere i Norge, og alle andre grupper, å hjelpe sine landsmenn i gang – uten å kreve tilskudd fra staten. Det var akkurat slik det fungerte på 1970-tallet, det var ingen integreringstilskudd og da ble folk integrert arbeidsmessig. Fordi de måtte. Det var som en pakistaner fortalte meg på den såkalte Dialogkonferansen 2014 (for øvrig nok en vanvittig pengesløsende idé fra regjeringen med en årlig nasjonal dialog konferanse, denne gangen med FrP i spissen) at «dette går aldri»:

– Vi fikk ingenting, ingen norskkurs eller andre kurs for den saks skyld. Ikke fikk vi noen penger heller, vi ante ikke at det var mulig. Vi måtte klare oss selv.

– Men det var en fordel. Vi måtte greie oss selv og da gjorde vi det. Vi sto sammen, hjalp hverandre og prøvde så godt vi kunne å ta del i det norske samfunnet. Det var jo så forskjellig fra Pakistan, så når nye koder var knekket, fortalte vi hverandre entusiastisk om hva vi hadde forstått.

– I dag er det altfor mye hjelp til nye innvandrere. Det sløses noe vanvittig med penger og de trenger ikke anstrenge seg for å bli en del av samfunnet. Dette går aldri.

Nekter vi å innse det? Vi kan ikke betale oss ut av problematikken med offentlig finansiert integreringstiltak (som for 2016, ifølge RNB, alene utgjør 8 milliarder kroner – og da snakker vi om noen av de direkte identifiserbare integreringsutgiftene på budsjettet, så kommer administrasjon og alle tiltak i hytt og kanel i tillegg. For øvrig inkludert HRS, om noen skulle lure).

Endringer trygderegelverket

Forslaget om endringer i trygderegelverket fra Arbeids- og sosialdepartementet, i samråd med Barne- og likestillingsdepartementet, inneholder flere endringer i folketrygdloven med tilhørende forskrifter, kontantstøtteloven og lov om supplerende stønad til personar med kort botid i Norge.

Folketrygdloven har så langt hatt særskilte bestemmelser som gir uføre flyktninger og flyktninger over 67 år fulle minsteytelser fra folketrygden som om de har bodd i Norge hele livet. Disse skal erstattes av ordningen med supplerende stønad, en ordning som er utenfor folketrygden og som ble innført i 2006 (som for øvrig også strammes noe inn, jamfør lengre ned i artikkelen). Forslaget tilsier i tillegg at supplerende stønad, som i dag kun gir ytelser ved alder, utvides til å gi ytelser ved uførhet for personer med flyktningstatus.

Det heter videre at folketrygdloven også har særskilte bestemmelser for flyktninger for andre ytelser enn alderspensjon og uføretrygd. Dette er ytelser til gjenlevende ektefelle, barnepensjon, arbeidsavklaringspenger, stønad til enslig mor eller far, stønad for å kompensere for utgifter til bedring av arbeidsevnen og funksjonsevnen i dagliglivet og grunn- og hjelpestønad (og sikkert noen til, om vi bare leter godt nok). Men det heter at disse bestemmelser er av vesentlig mindre betydning enn bestemmelsene om alderspensjon og uføretrygd, da både når vi ser på antall personer og utbetalte beløp, og det sier jo en del.

De særskilte bestemmelsene for arbeidsavklaringspenger, stønad til enslig mor eller far, stønad for å kompensere for utgifter til bedring av arbeidsevnen og funksjonsevnen i dagliglivet (hjelpemidler) og grunn- og hjelpestønad foreslås ikke videreført. Da vil de med flyktningstatus behandles likt med andre (sammenlignbare) grupper, som personer som får opphold på humanitært grunnlag og norske statsborgere som kommer tilbake til landet etter lange utenlandsopphold.

Ytelser til gjenlevende ektefelle og barnepensjon beholdes enn så lenge. Her avventer regjeringen vurderingene fra et offentlig utvalg som er i gang med å utrede de såkalte etterlatteytelsene i folketrygden. Dette utvalget vil i et tilleggsmandat bli bedt om å vurdere folketrygdens særregler for etterlatte flyktninger.

For rett til en rekke av folketrygdens ytelser er det krav om en viss forutgående botid. Det foreslås å heve botidskravene for rett til pensjoner, uføretrygd, arbeidsavklaringspenger og stønad til enslig mor eller far fra 3 til 5 år. Det bør ikke ta pusten fra noen.

Når det gjelder kontantstøtte har det til nå ikke vært krav til botid. Nå foreslås innført et krav om 5 års botid. Sistnevnte sier også noe om at å få barn er personlig ansvar, ikke et ansvar en skal forvente at naboen tar. Ikke minst når vi vet at hele 3.200 av sosialhjelpsmottakerne hadde 4 barn eller mer, noe som utgjør nær 15.000 barn under 18 år til sammen. Det gir et snitt på 4,7 barn per familie. Jeg antar å ha mine ord i behold når jeg forventer at det er mange med innvandrerbakgrunn i denne gruppen. Men om staten tør å kreve litt med høyrehånda, så er de like rask å gi litt med venstrehånda. For nå ønsker de – etter en nærmere vurdering – å oppheve det gjeldende 3-årskravet for rett til stønad for å kompensere for utgifter til bedring av arbeidsevnen og funksjonsevnen i dagliglivet (hjelpemidler). Jeg har en mistanke om at «bedring av arbeidsevnen» og hjelpemidler kan være tiltrengt for nokså mange, både i nåtid og fremtid.

Videre heter det at supplerende stønad i dag kan mottas under utenlandsopphold på inntil 90 dager per år. Den ønskes redusert til 45 dager. Mottakere av supplerende stønad kan i dag innkalles til NAV inntil to ganger per år for såkalt oppfølgingssamtaler, som i realiteten er en kontroll for at vilkårene for stønaden er oppfylt. Dette endres til inntil fire ganger per år. Så da får NAV litt til å gjøre.

Halvhjertet

Spørsmålet er hvorfor ikke regjeringen tar skrittet fullt ut og dermed også fjerner supplerende stønad. Da ville man mer rendyrket fulgt prinsippet om at opptjente rettigheter forsterkes. Eldre innvandrere og andre med liten eller ingen alderspensjon fra folketrygden vil da ha mulighet til å søke økonomisk sosialhjelp etter sosialtjenesteloven. Men da ville det bli for «synlig» at mange mennesker i Norge ikke klarer seg uten økonomisk støtte fra staten? At vi i realiteten har langt flere sosialhjelpsmottakere enn tallene skulle tilsi? Derfor er det lurt å gjemme dem bak en stønad med et annet navn? Jeg kan jo også nevne at utover supplerende stønad har vi f.eks. dagpenger, sykepenger, arbeidsavklaringspenger, uførepensjon, alderspensjon, foreldrepenger, engangsstønad, overgangsstønad, barnetrygd, kontantstøtte, sosialhjelp, introduksjonsstøtte og kvalifiseringsprogram. Nok å ta av, med andre ord.

La meg si det slik: innstramninger også på dette feltet er nødvendig, men forslaget er noe halvhjertet. Det vil nok komme flere innstramninger etterhvert.