Vi ser de smilende fjesene deres i media hver eneste gang asylinnvandringen og eventuelle inntramninger debatteres. De slenger rundt seg med like råflotte som tilbakeviste påstander om hvor lønnsom den omfattende innvandringen er. Blant dem er økonomene Terje Strøm, Per Valebrokk og Victor D. Norman, som i tur og orden har hevdet – til tross for at alt materiale som foreligger sier det motsatte – at masseinnvandringen til Norge vil redde velferdsstaten. I følge Norman ville særlig Distriktsnorge vil tjene på tilvandringen og det til tross for at store deler av kommune-Norge allerede er sterkt presset av fjorårets tilstrømning.
Senest ute med lønnsomhets-argumentet var Statistisk sentralbyrå-sjefen Christine Meyer, som neppe kan ha lest forskningsrapportene fra sin egen arbeidsplass.
Og i Tyskland åpnet næringslivet champagnen da over en million asylsøkere ankom landet. Tyske selskaper skriker nemlig etter arbeidskraft, så dette skulle bli så bra, så!
I dag er baksmellen påtagelig, for som i alle andre land viser det seg at asylinnvandrerne er dårligere utdannet og langt mindre kvalifisert for europeiske arbeidsliv enn innvandringspådriverne – helt uten grunn – påstod. – Det er politisk dynamitt, rapporterer Svenska Dagbladets Thomas Lundin.
Dynamitt og dynamitt; dette har vi da hørt og visst om i årevis, til tross for at innvandringspådriverne foretrekker å operere med helt egne fakta?
Til TV2 fortalte f.eks. historieprofessor Knut S. Vikør i høst at mange av de syriske asylsøkerne er ressursterke og høyt utdannet. Det er syrisk middelklasse som avgir flyktninger, fordi det er disse som har råd til å ta reisen til Europa, sa han. Vikør fikk støtte av seniorrådgiver Ragnhild Hoddevik i asylavdelingen i UDI, som likevel la til at «det ikke føres statistikk på dette». I TV2-reportasjen het det videre at «i Danmark har man allerede gode erfaringer med syriske flyktninger» med henvisning til en reportasje i DR.dk.
Så kom endelig statistikken og viste ikke uventet det stikk motsatte, i Norge såvel som i Danmark og Sverige: syrere er mindre utdannet enn flere innvandringspådrivere har påstått. I Norge og Danmark er syrere blant de gruppene som har lavest sysselsetting. Tall fra Sverige viser at kun 10 prosent av syrerne har utdanning utover videregående skole. Den norske ønsketenkingen fikk seg da også et kraftig skudd for baugen da eksperter som skoleforsker Thomas Nordahl i oktober uttalte at syrere vil få store problemer i norsk arbeidsliv. Til NRK sa han at to tredjedeler av unge syrere later til å “mangle grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og matematikk”:
– Det betyr i praksis at mange av dem som kun har utdanning på grunnskolenivå vil ha problemer med å lese og forstå en avisartikkel eller bok på sitt eget morsmål, og de vil ut fra OECDs definisjoner kun klare enkle standardoppgaver i regning, sier han.
– Dette kan få svært alvorlige konsekvenser for integrering av syrere inn i norsk arbeidsliv, sier professoren.
Nordahl baserte seg på en OECD-rapport fra mai 2015. NRKs Tormod Strand snakket med den tyske utdanningsforskeren Ludger Woessmann, som er professor i økonomi ved Universitetet i München og leder for senter for utdanningsøkonomi. Han er medforfatter til den aktuelle rapporten:
– Vår konklusjon er at 65 prosent av elevene i Syria ikke har grunnleggende ferdigheter i matematikk og naturfag, sier han.
– Vanskelig å oppnå rask integrering
– Dette betyr at to tredjedeler av elevene i Syria har en svært lav evne til å løse selv grunnleggende problemer. Ifølge internasjonale standarder må du derfor vurdere to tredjedeler av dette kullet som funksjonelle analfabeter når det gjelder deltakelse i moderne samfunn, sier Woessmann til NRK.
Undersøkelser foretatt av Dansk Arbejdsgiverforenings nyhedsbrev Agenda og Det Nationale Institut for Kommuners og Regioners Analyse og Forskning (Kora) blant 2.000 syrere som kom til Danmark i perioden fra 2009 til og med første halvår i 2013 viste da også at bare 13 prosent var i jobb etter tre år. På bakgrunn av Danmarks erfaringer med syriske flyktninger og innvandrere uttalte professor Jacob Nielsen Arendt ved Kora at det ville bli en stor utfordring å integrere de flyktningene som Danmark tok i mot i 2014 og første halvår av 2015. Syrerne klarte seg litt bedre enn somaliere, men dårligere enn gruppene fra Iran og Irak både på arbeidsmarkedet og i utdannelsessystemet. De overnevnte undersøkelsene fra Danmark gjenspeiles i tallene fra Danmarks Statistik (DST), hvor det fremgår at syrerne ikke bare klarer seg dårlig når det gjelder sysselsetting, men også har problemer med å overholde danske lover.
Ifølge DST ligger syrerne på sysselsettingsbunnen av samtlige innvandrergrupper (hvor flyktninger er inkludert i begrepet) i Danmark. Det påpekes at det ikke er veldig overraskende, da syrerne er en ung gruppe i Danmark (først kommet i de siste år). Men erfaringene fra de relativt store innvandrergruppene til naboland av Syria, det vil si Irak og Libanon, gir et dystert totalbilde.
Tallene for syrere i Sverige er heller ikke gode. I følge nasjonaløkonomen Tino Sanandaji er det blant syrere i aldersgruppen 25-64 år som innvandret i 2009-2013 kun 10 prosent som har utdanning utover videregående skole. Sanandaji skrev artikkelen som et svar til statsminister Stefan Löfvens «ønsketenkning» om at 30 prosent av syrerne har høyskoleutdanning.
Hverken et nasjonalt eller enkeltstående problem
Så hvordan ser det så ut i Tyskland etter næringslivets elleville jubel over den historisk høye tilstrømningen av arbeidskraft?
Avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung har foretatt en ringerunde til landets 30 største børsnoterte selskaper. Disse omsetter sammenlagt for 1100 milliarder euro i året og har tilsammen 3,5 millioner ansatte. Antall ansatte asylsøkere: 54.
Flertalet flyktingar är välutbildade och motiverade. Sådana behöver Mercedes, jublade i september förra året Daimlers styrelseordförande Dieter Zetsche.
I bästa fall, sa han, skulle flyktingvågen lägga grunden till ett ”nytt ekonomiskt mirakel” i Tyskland. I medierna tecknades bilden av en ström av ingenjörer, läkare och programmerare som bara väntade på att visa vad de går för.
Sedan dess har det gått nästan ett år och många undrar varför företag som kemibjässen Bayer, försäkringsbolaget Allianz eller Volkswagen inte har en enda flykting med fast anställning.
Det kan hende at ringerunden til Tysklands største selskaper ikke gir et helt rettferdig bilde, skriver Lundin, men påpeker at det uansett vil ta tid å få asylinnvandrerne inn på arbeidsmarkedet. I følge den tyske innvandringsmyndigheten BAMF har nesten en femtedel av asylsøkerne høyskoleutdanning, mens 20 prosent har avsluttet gymnas og 20 prosent grunnskole.
Problemet er at de fleste mangler arbeidslivserfaring eller har utdannelser som det tyske arbeidsmarkedet rett og slett ikke etterspør. Hele 58 prosent av de asylinnvandrerne som hadde jobb for de dro til Europa tilhører kategorien lavkvalifiserte som kun kan utføre enklere «hjelpearbeid», fortsetter Lundin.
Det samme er tilfelle i Danmark, der forsker på etniske minoriteter på Det Nationale Forskningscenter for Velfærd (SFI), Anika Liversage, opplyste om at økonomiske incitamenter som lavere velferdsytelser ikke har særlig stor effekt. Det skyldes ganske enkelt at en stor gruppe av asylsøkerne som kommer ikke er i nærheten av å ha de kvalifikasjonene det danske arbeidsmarkedet etterlyser.
Det tyske næringslivet skriker til gjengjeld etter høykvalifisert arbeidskraft, men av 663.000 ledige arbeidsplasser i juni 2016 var det bare 113.000 som ikke krevde høy kompetanse eller svært lang erfaring.
Gamle, virkningsløse forslag blir som nye
Angela Merkels parti Kristendemokratene har – som Venstre og andre innvandringspådrivere her hjemme – foreslått å senke minstelønnen fra ca. 80 kroner timen de første seks månedene for å få asylinnvandrere inn på arbeidsmarkedet. Tiltaket er imidlertid sterkt omstridt og det sosialdemokratiske partiet advarer mot å «spille fattige asylinnvandrere ut mot fattige tyskere».
Invändningen är inte gripen ur luften. Alla mätningar visar att invandringskritiska paroller vinner gehör framför allt bland sämre utbildade tyska löntagare som fruktar konkurrens på arbetsmarknaden.
Det bådar illa inför parlamentsvalet om ett drygt år. Högerpopulistiska Alternative für Deutschland AfD hoppas på ett genombrott på den nationella politiska scenen – sannolikt i spåren av en känsloladdad valrörelse med migration och integration i fokus.
Et lignende forslag er luftet i Danmark, hvor regjeringens har som førsteprioritet å få de nyankomne asylsøkerne i jobb raskest mulig. Formennene for to av Danmarks største fagforbund (3F og HK) er derimot ikke optimistiske. Formannen for 3F, Per Christensen, påpekte den åpenbare ønsketenkingen: vi snakker faktisk om et problem tverrpolitiske myndigheter forgjeves har forsøkt å løse i 17 år. Både Christensen og formannen for HK, Kim Simonsen, advarte også om at ufaglærte dansker fort kan komme til å bli skvist ut av kampen om de ufaglærte arbeidsplassene som finnes dersom regjeringen begynner å plassere flyktninger i opplæringsjobber i næringslivet.
I samme båt.
Sverige sliter med det samme problemet og har forsøkt de samme ordningene. En nylig gjennomgang viste at svenske myndigheter har satset over 50 milliarder kroner bare de siste syv årene for å gjøre det billigere å ansette arbeidsledige. Kostnadene for tiltaket har steget fra drøye to milliarder årlig i 2008 til nesten 10 milliarder i 2015. Resultatet er imidlertid magert, konstaterte Dagens Nyheter (DN). Flere av de statlige støtteordningene for å ansette nyankomne asylsøkere gjør ansettelsen nesten gratis, men bare et fåtall går videre til en vanlig, ikke-subsidiert jobb. Andelen som går fra en såkalt innslusningsjobb, som er en ordning som er spesielt rettet mot nyankomne, til en vanlig jobb har attpåtil sunket for hvert år og er nå på knappe 7 prosent. DN studerte hvordan det hadde gått for samtlige som fikk permanent oppholdstillatelse i 2004 og fant at ikke en gang annenhver asylsøker hadde en inntekt på over 13.000 i måneden ti år senere. Minst tre av ti fikk økonomisk bistand fra kommunen.
Det går med andre ord feil vei i Sverige, som det gjør i Norge og Danmark.
I 2011 fant Aftenposten at det til da var brukt 100 milliarder kroner på ulike handlingsplaner og tiltak, hvorav mange aldri er blitt evaluert. Uavhengig av eventuelle eller manglende resultater blir de stadig gjentatt i nye handlingsplaner, og likevel er arbeidsledigheten blant ikke-vestlige innvandrere tre ganger høyere enn i den øvrige befolkningen.
I Norge får bare en av fire asylsøkere jobb etter avsluttet introduksjonskurs som består av to års kursing i norsk og samfunnskunnskap. I dette tilfellet regnes arbeid fra èn times lønnet arbeid eller mer. I statsbudsjettet for 2015 var det satt av 8.4 milliarder til introduksjonsprogrammet med norskopplæring. I 2007 kom 51 prosent i en eller annen form for arbeid etter avsluttet kurs, men andelen falt til 35 prosent i 2012. De siste tre årene er bare en av fire kommet i lønnet arbeid etter det såkalte prestisjeprogrammet, som gir deltagere rett til introduksjonsstønad på 176.000 kroner.
Dette gjenspeiles i SSBs nye tall over sosialhjelpsmottagere. Andelen innvandrere blant sosialhjelpsmottakerne har vært stigende år for år, melder SSB. I 2014 utgjorde innvandrere på sosialhjelp 37 prosent av alle sosialhjelpsmottakere (merk at SSB her snakker innvandrer, altså 1.generasjon). I 2015 har andelen økt til 40 prosent eller over 50 000 personer.
I Danmark er bare en av fire asylsøkere i arbeid etter ti år i landet. Den avgåtte sosialdemokratiske regjeringen kalte tallene skremmende.
Senest i desember 2015 viste tall fra Danmarks statistik (DST) at sysselsettingsgraden for ikke-vestlige innvandrere har falt fra 54,6 prosent i 2008 til 47,7 prosent i 2013, hvilket utgjør et fall på 6,9 prosentpoeng. Til sammenligning falt sysselsettingsgraden for etniske dansker med 4,1 prosentpoeng fra 77,9 prosent til 73,8 prosent i samme periode.
Og nå viser altså den samme problemstillingen seg – ikke overraskende – i Tyskland.
Det er også grunn til nok en gang å minne om at Europa allerede har svimlende 25,5 millioner arbeidsledige og hvor nærmere 123 millioner befinner seg i risikosonen for fattigdom. Den siste gruppen har for øvrig økt svært raskt – fra 116 millioner i 2008 – og tilsvarer nå rundt en fjerdedel av EUs befolkning.
Innvandringspådriverne er likevel faktaresistente nok til ikke å ta realitetene inn over seg. I neste asyl- og innstramningsdebatt vil vi sannsynligvis se dem like smilende strø rundt seg med de samme optimistiske påstandene som i en årrekke er blitt så grundig tilbakevist at det nærmer seg løgn å gjenta dem.
En ting er at innvandringsliberale foretrekker å lyve for seg selv om motivet for å fremme en innvandring som utelukkende tjener deres egne egoistiske interesser, men når de velger å lyve for andre er det direkte samfunnskadelig. Og siden det er medias oppgave å opplyse folket, er det på høy tid at de setter seg inn i stoffet og begynner å konfrontere innvandringspådriverne med – de dokumenterte – fakta på bakken. For en kritisk presse er det nemlig ikke spesielt kledelig å fremstå som om de løper noens ærend.