Sjefen for sikkerhetstjenesten, Patrick Calvar, anses som en av dem i Frankrike med best innsikt i den indre trusselsituasjonen i landet, skriver Le Figaro. I forbindelse med det voldsomme terrorangrepet fredag 13. november i fjor, som førte til at den franske regjeringen nedsatte en granskningskommisjon, uttalte han bak lukkede dører i parlamentet i år at Frankrike «står på randen av en borgerkrig». Før dette hadde han advart parlamentets forsvarskomité om at hvis det kommer flere terrorangrep fra islams rekker, vil ytre høyre utnytte hendelsen til å eskalere borgerkrigstilstander.
Etter terrorangrepet 13. november innførte Frankrike unntakstilstand. Unntakstilstanden vedvarer den dag i dag, og vil tidligst opphøre etter EM i fotball og Tour de France. Sannsynligvis vil unntakstilstanden vedvare lengre enn denne sommeren, er min vurdering, all den tid det ikke er tegn i tiden på at terrortrusselen skulle minske – sånn plutselig. Tvert om.
Det Nye Frankrike
Det snakkes også om at én masseovergrepsssak mot kvinner liknende den vi så i Köln på nyttårsaften, også kan utløse en borgerkrigsliknende tilstander. Jeg tror også at nettopp kvinnepersektivet kan være avgjørende i den videre utviklingen i Vest-Europa. Det er grenser for hvor lenge den innfødte befolkningen stilltiende og uten handling finner seg i at mødre, hustruer og døtre utsettes for seksuelle overgrep i det offentlige rommet. I det som var verdens frieste kvinnekontinent.
Calvar peker også på en økende islamsk ekstremisering i forstedene til storbyer, såkalte banlieus. Det samme gjorde jeg i Landeplagen, i ganske dystre, men like ganske realistiske, ordlag:
Radikal generasjon på fremmarsj
Sommeren 2015 ble det på ny lagt en alarmerende rapport på den franske regjeringens bord. Det var statsministeren selv, Manuell Valls, som bestilte rapporten som en respons på terroren i Paris i januar 2015. Motivet var å få bedre innsikt i verditilstanden blant de unge. Rapporten «Radikal generasjon» forteller om en økende andel unge som snur ryggen til Frankrikes samfunnsmodell og verdier. Unge karakteriseres som «frustrert ungdom klar til opprør», og det pekes både på unge med muslimsk opphav og konvertitter. Disse unge har ikke et «anker» i samfunnet. De har ikke «forståelse for republikken», som for dem består av «utvannet liberalisme» og «svake verdier». Derfor har de en «veldig svak følelse av å tilhøre et nasjonalt fellesskap». «Den anti-demokratiske offensiven» blant de unge gir seg uttrykk i «islamistisk radikalisme», som er en «oppadgående bevegelse i samfunnet vårt». Den er å finne «i alle kretser», den er et «massefenomen».
I den «første bølgen» av jihadisme så man først og fremst «sårbare individ som var lette å rekruttere». Nå er man inne i en ny bølge, der mer «stabile» personer rekrutteres, personer som ikke har en «profil» som åpenbart avslører dem som radikalisert.
De er altså vanskelige å identifisere for omgivelsene.
Rapporten slår fast at «det er sannsynlig at dette fenomenet vil vokse». Det advares videre om at en «radikal utkant kan påvirke en hel generasjon». Derfor forventer rapportørene «et ras av jihadister» blant de unge, både i selve Frankrike og ved at unge verver seg til kamp i Den islamske staten. Ikke først og fremst fordi de unge har «morderiske lyster», men fordi «jihads teoretiske dimensjon er den mest komplette avvisningen av demokratiet».
Økende bruk av slør «er alltid den første kampanjen for radikalisme », og den skjer ved både «religiøse krav og mer eller mindre vennlig press», sies det. Rapportørene spør rett ut: Bak dem som sier slørbruken er frivillig, «hvor mange er mer eller mindre tvunget til å bruke (sløret)»? I skolene blir det stadig vanskeligere å undervise i seksualitet og prevensjon grunnet «frykt for reaksjoner fra elever, og foreldre i særdeleshet ». Når slike emner heller ikke «diskuteres i familien», er de unge prisgitt hva de religiøse forteller dem.
Igjen advares regjeringen om hvordan unge muslimer avskjæres kontakt med motsatt kjønn. Blant unge menn fører det til «seksuell frustrasjon» og «hat», og derav radikalisering. De er «fratatt møter med kvinner i sin generasjon», som på sin side også lever isolert. Ifølge rapportørene er det en overvekt jenter og unge kvinner som er en del av det nye «massefenomenet» med totalt å avvise det franske samfunnet. Hvordan kan dette ha seg? Jo, det er en form for frigjøringskamp som pågår. Kvinnene frigjør seg fra den sosiale kontrollen, i familiene og i nærmiljøene, der islamske dogmer struper friheten deres.
Ikke minst omgivelsenes kontroll over seksualiteten deres, uttrykt ved kjønnssegregeringen og krav om arrangert ekteskapsinngåelse, fører til at jenter og unge kvinner mister ankeret som franske borgere.
Det samme fenomenet har britiske myndigheter notert seg. Myndighetene mener at særlig somaliske jenter er utsatt for et strengt kontrollregime, den nasjonale gruppen unge kvinner som er mest radikalisert. Somaliske jenter helt ned i midten av tenårene forlater i stillhet og uten tydelige forvarsel de britiske øyene og reiser til Syria. Et tvillingpar på 16 år, født i Aarhus og danske statsborgere, har særlig vakt oppsikt. Dette fordi begge utmerket seg som meget dyktige elever ved en velrenommert skole i Manchester, og begge hadde som mål å utdanne seg til lege. Det var ingen åpenbare ytre tegn til radikalisering av de vestligkledde jentene som hadde flyttet til England 10 år gamle. Like etter at de forlot Manchester, dukket de opp med twitterkonto fra Syria iført det heldekkende plagget burka og AK-47-rifle i hendene foran det svarte og hvite flagget til Den islamske staten. Kort tid etter var begge gift med hver sin kriger. Søstrene valgte å bli jihadi-hustruer. Slik tok de kontroll over valg av egen ektefelle og egen seksualitet.
Leder av det svenske Forsvarsakademiet, terrorforsker Magnus Ranstorp, samarbeider med flere lands regjeringer i spørsmålet om unge som verver seg til Den islamske staten. Ranstorp sier at IS’ rekrutteringsstrategi overfor unge kvinner best kan karakteriseres som et «stort datingbyrå». Allerede før de unge forlater landet kan de via nettet ha blitt spleiset med en IS-kriger.
Men som det heter i den franske rapporten «Radikal generasjon»;de unge kvinnene trenger ikke å reise i krig for å ta kontroll over eget liv. Ved fullstendig å underkaste seg islam som alternativ levemåte, «frigjør» de unge kvinnene seg til å kunne inngå religiøse ekteskap i byer som Marseille. «Splittelse av kjønnene» og derav «frustrasjon» blant unge av begge kjønn, gir de lokale ekstreme kreftenes «ekteskapelige og seksuelle tilbud» tiltrekningskraft.
En krise som vil eskalere
Fra 2014 til 2015 økte andelen franskmenn med bånd til islamske krigere eller terrornettverk i Syria og Irak med 130 prosent, til nesten 3 000 personer, omtalt som «mistenkte jihadister». Hvor mange av disse som befinner seg i Frankrike og hvor mange som er i krig i utlandet, er noe uklart. Det som er sikkert er at langt de fleste befinner seg i Frankrike, der anslaget i år er at 300 personer med fransk statsborgerskap eller permanent opphold i landet, «har vært innblandet i jihad-aktiviteter siden 2012». Det kreves 20 – 25 personer for å overvåke én person 24 timer i døgnet. Frankrike er altså i den posisjonen at landet kan trenge rundt 50 000 ansatte i politi og sikkerhetstjeneste for å ha optimal kontroll med gruppen «mistenkte jihadister» i dag.
Det nye «massefenomenet» med at unge vender seg mot demokratiet, er et økende problem, og reflekteres i en oppsiktsvekkende undersøkelse. I aldersgruppen 18 – 24 år sier 27 prosent franskmenn at de mener at Den islamske staten er «veldig fordelaktig» eller «noe fordelaktig». Skal dette tolkes som at en av fire unge støtter terrorstaten IS? Nei, sier Yury Rubinsky, som leder Senter for franske studier ved Det russiske vitenskapsakademiet. Rubinsky mener meningsmålingen reflekterer «avvisningen av det eksisterende systemet som sådan. Dette er en form for avvisning av elitene, en form for protest», sier Rubinsky, en tolkning jeg stiller meg helt og holdent bak.
Fremveksten av aktive sympatisører med Den islamske staten, de unges avvisning av den franske samfunnsmodellen, og at myndighetenes autoritet og maktmonopol i les banlieus er spilt utover sidelinjen, tegner et bilde av en republikk i krise. Jeg har lagt meg i selen for å finne tegn som peker i retning av at tilstanden vil snu i en positiv retning.
Jeg mislyktes radikalt.
Konklusjonen er at man må tvinge seg inn i et imaginært optimistisk hjørne for å tro noe annet enn at krisen vil eskalere, særlig i franske storbyer som Marseille. Spørsmålet nå synes å være følgende: Hvor lenge vil republikken makte å opprettholde kontrollen over befolkningen?
Jeg mener således at Frankrike har nådd et «point of no return». En radikal generasjon blir republikkens bane.
Ja, vi lever i helt nye tider – mildt sagt. Å spå kun to til tre år inn i fremtiden er en øvelse med høyrisiko for at spådommen totalhavarerer.
Vive La France!