I en ny rapport slår skolepersonell, fritidsledere og idrettsledere alarm om økende æresrelatert undertrykkelse i Hjulsta, skriver lokalavisen Mitt i.
Hjulsta ligger i den uroplagede, innvandrertette bydelen Tensta i Stockholm kommune, som befinner seg på Nationella operative avdelningens (Noa) – svenskenes svar på Kripos – liste over 52 områder eller bydeler i Sverige som betegnes som «lovløse, farlige og utsatte steder».
Rapporten, som ble ferdigstilt i januar, ble imidlertid aldri oversendt til politikerne som hadde bestilt den. De kan dog ikke påberope seg utvitenhet om utviklingen; det er nok av kvinner og menn fra disse forstedene som har varslet om situasjonen.
I rapporten fremgår det at antallet jenter som ikke får delta i enkelte aktiviteter øker. I tillegg øker antallet daglige krenkelser og den sosiale kontrollen med jenters fritid. Rapporten ble opprinnelig utarbeidet av bydelsforvaltningen i forbindelse med en utredning om behovet for en fritidsklubb for jenter i Hjulsta.
Det heter videre at området har blitt forandret av flere isolerte grupper som lever etter æresnormer og at kontroll av jenters påkledning, krenkelser og ryktespredning er på fremmarsj.
45 prosent av jentene som er intervjuet i rapporten sier at de aldri går til idrettshallen. 54 prosent deltar ikke på fritidsaktiviteter. De eldste jentene føler seg begrenset av ryktespredning og flere av dem unnviker fritidsklubber. – Går jeg dit får jeg dårlig rykte, er en gjennomgående kommentar.
Sahra Bargadle grunnla krisesenteret i Tensta for 17 år siden og drevet senteret siden. Hun mener at situasjonen i bydelen blir verre. – En del jenter har bare ti minutter på seg på å komme seg til og fra skolen. Andre jenter som er ute blir sendt hjem av brødrene sine, sier hun til Mitt is Johanna Edström. Hun forteller at gjennomsnittlig seks jenter ringer daglig for å be om hjelp mot æresrelatert undertrykkelse.
Problemstillingen er ikke ny: i 2014 viste en statlig utredning at nærmere 100 000 unge mellom 15 og 20 år lever under æresnormer som begrenser deres hverdag i Sverige. Det samme viste en rapport fra organisasjonen Hverken hore eller underdanig som ble publisert tidligere i år, hvor 1 100 ungdommer i aldergruppen 12 til 18 i Stockholms forsteder er intervjuet. Her fremkom det at 81,9% av jentene opplever ganske mye til svært sterk sosial kontroll, mens 81,2% av guttene mener at de og foreldrene er ansvarlige for sine søstre. 55,9 prosent får sjelden eller aldri delta i fritidsaktiviteter hvor det er gutter tilstede, skriver jurist Nils Inge Graven:
Brudd på æresnormer behandles ulikt. Gutter som påfører familien skam straffes gjerne internt, mens oppgjørene helst tas i full offentlighet når jenter begår et feiltrinn. Slekten ønsker da å gjenopprette æren så synlig som mulig, så ingen fristes til å tro at man slipper unna med slike normbrudd.
Noen foreldre ønsker å gi sine døtre mer frihet, men holdes i sjakk av press fra gruppen de tilhører. Hovedregelen er likevel at foreldre etter eget ønske kontrollerer jentene. Sønnene er ofte delaktige i kontrollen av både søstre og mødre.
Forsker og docent ved universitetet i Stockholm Astrid Schlytter påpeker at æreskulturen har endret seg: – Forskjellen er at det ikke lenger bare er familien eller slekten som kontrollerer jenter. Nå er det hele områder som utøver sosial kontroll over jenter, sier hun.
Schlytter legger til at foreldre i området som kanskje ellers ikke ville lagt så vekt på æresnormer likevel gjør det fordi de selv opplever press fra omgivelsene. Hun mener at samfunnet bør gripe inn når gutter forsøker å kontrollere og begrense jenter og nevner blant annet tvangfjerning fra hjemmet som et mulig tiltak.
Tidligere i år beskrev den svensk-tyrkiske, tidligere riksdagsrepresentanten for Socialdemokratene og leder for Sveriges soscialdemokratiske kvinneforbund, Nalin Pekgul, kvinnene i Tenstas situasjon som «verre enn Kurdistan for 50 år siden.»
– Den friheten mine tanter hadde i Kurdistan på 60- og 70-tallet, har ikke jeg i Tensta i Sverige i 2016. De kunne kle seg som de ville, mens her går nå moralens voktere rundt i bydelen og spytter på dem som går i korte skjørt, forteller Pekgul.
…
– Finnes det et organisert moralpoliti her?
– Absolutt, de sier det åpent. Det var et stort møte her i bydelen for litt siden. Da jeg passerte, hørte jeg en taler som sa: «De går i våre gater med sine korte skjørt og forulemper oss.»
Bydelsforvaltningens rapport viser at jentene i området ikke har noen forventninger til egen fritid.
”Vi kommer aldrig få det vi har rätt till”. Det gör Sahra Bargadle upprörd.
– Det viktigaste är att vi lyssnar på de här tjejerna. Det skulle vi ha gjort för länge sedan. Politiker och tjänstemän måste våga göra mer.
Politikerna i stadsdelen fick aldrig veta att rapporten med larm om ökat hedersförtryck fanns.
Inte förrän Mitt i ställde frågor blev den offentlig handling.
Syftet med rapporten var att utreda unga tjejers behov av fritidsgård med tjejprofil i Hjulsta. Men i rapporten tecknas också en allvarlig negativ utveckling i Hjulsta med problem som hedersförtryck .
Rapporten var klar i januari i år och informerades om på ett medborgarmöte med stadsdelsförvaltningen.
For 14 dager siden stilte derfor lokalavisen Mitt i spørsmål om rapporten og først da ble den journalført av kommunen. I følge bydelsutviklingssjef i Spånga-Tensta, Ditte Westin, skyldes det den «menneskelige faktoren».
På spørsmål om den ikke bør sendes til den politiske ledelsen, svarer Westin at politikerne allerede er svært klar over hvordan jentene i bydelen har det.
Prosjektleder for Tjejverkstan i Hjulsta, Märta Lindmark, synes det er veldig merkelig at rapporten ikke er løftet frem. Hun mener at rapporten ville medført en veldig sterk reaksjon dersom det hadde dreid seg om en annen bydel.
Även politikerna i stadsdelen tycker att det är anmärkningsvärt.
– Vi skulle självklart ha fått rapporten. Informationen är viktig för hur vi bedriver politik i området, säger Ole Jörgen Person (M), vice ordförande i stadsdelsnämnden.
Även majoriteten är förvånade.
– Det vore bra att få veta var den fastnat, säger Anna Jonazon (S), ledamot i nämnden.
Men det sitter tydeligvis langt inne for det offisielle Sverige å erkjenne den ytterst negative utviklingen og ikke minst: å foreta seg noe som monner for å reversere den.
Husby og Rinkeby.
Sommeren 2015 gikk flere flere kvinner og menn forsøkt å varsle om det tilvandrede patriarkatets fremmarsj i innvandrertette forsteder. Kvinnene beskrev en stadig vanskeligere tilværelse med utbredt æreskultur og sosial kontroll. – I forstedene vokser mennenes diktatur, skrev Amineh Kakabaveh, som sitter i riksdagen for Vänsterpartiet . – Klimaet i svenske forsteder blir stadig mer kvinnefiendtlig. Kvinner er ikke lenger velkomne på en del kaféer. Enkelte steder kan ikke unge jenter vise seg ute etter middagstid og kvinner kan ikke lenger kle seg som de vil, fortsatte hun.
Kakabaveh refererte blant annet til tobarnsmoren Seve Saleh, som beskrev forstaden Husby – også et av områdene på Noas liste – som mer og mer lik Afghanistan. Saleh opplyste at barna hennes blir irettesatt av fundamentalistenes barn. Islamister og fundamentalister sier til den lokale ungdommen at de må tilsløre seg, at svensk mat er haram og at de må lese koranen.
I skyggen av politikeres samt medias taushet og selvutnevnte antirasisters aggressive benektelse av problemene, har æreskulturen og islamismen fått fotfeste og tilegnet seg stadig mer makt og innflytelse, inntil deres voldsomme intoleranse og undertrykkelse nå er høyst merkbar for den øvrige befolkningen. Jenter og kvinner blir irettesatt på åpen gate av selvutnevnt sedelighetspoliti. Kristne, jøder og homofile blir trakassert og i verste fall angrepet fysisk. Islamister og menn har målbevisst og i økende grad overtatt det offentlige rom, som i patriarkalske kulturer oppfattes som utelukkende menns domene, og kvinner trekker seg tilbake fra gater og kaféer.
Likelydende beretninger høres fra Rinkeby – som også figurerer på Noas liste. Også herfra fortalte flere kvinner og menn med innvandrerbakgrunn om en stadig større religiøs intoleranse, forsøk på å utbre shariasoner, grupper av selvutnevnt «sedelighetspoliti» som trakasserer jenter og kvinner og menns målrettede overtagelse av det offentlige rom. Zeliha Dagli og Gulan Avci skrev om den raske og utbredte islamiseringen og stilte spørsmål om hvor det offentlige Sverige befinner seg. – Den islamistiske religiøse fundamentalismen vokser seg stadig sterkere i Husby og andre innvandrertette forsteder som begrenser kvinner og jenters frihet. Det finnes barn som fødes og vokser opp med foreldre som har en sterk religiøs tro. Barna fostres inn i tradisjonelle holdninger som ikke passer inn i det moderne og sekulære samfunnet. Gutter og jenter får ulik oppdragelse. Blant mange familier oppstår alvorlige konflikter når barna blir eldre. Først og fremst handler det om døtrenes frihetsvilje som kolliderer med familien sterke krav på kontroll, skrev ordfører for Sveriges liberalfeministiske kvinneforbund Gulan Avci.
Det kommer neppe som noen overraskelse på noen: de ble prompte beskyldt for rasisme. Lokalpolitiker for Moderaterna Kahin Ahmed dro islamofobi-kortet og meldte seg og resten av Husby-beboerne krenket. Miljöpartist Manijeh Mehdiyar og Maimuna Abdullahi i Muslimska Mänskliga Rättighetskommittén beskyldte kvinnene for å drive en rasistisk hatkampanje mot forstedene og at årsaken til islamistenes kvinnehat og påfølgende undertrykkelse selvfølgelig er svensk rasisme, islamofobi og strukturell diskriminering.
Men nå har altså nok en rapport stadfestet hva som holder på å skje i en rekke svenske byer og hvilke konsekvenser det har for særlig jenter og kvinner. Mon tro hvor mange flere som trengs før den politiske ledelsen og det øvrige storsamfunnet tar mot til seg og melder klart at æreskultur overhodet ikke har noen plass i demokratiske land med likestilling, for deretter å iverksette tøffe tiltak for å stanse de premoderne, kvinnehatende undertrykkerne før de får gjor mer skade?