President Holland var tydelig i sine uttalelser etter at det groteske lastebilangrepet rammet den franske nasjonen på nasjonaldagen i Nice: «Det er hele Frankrike som er under trusselen fra islamistisk terrorisme.» Videre påpekte han dette: «Dette angrepet har en terrorkarakter som ikke kan fornektes…» Tre dager senere er motivet fremdeles ikke klart. Men det er vanskelig ikke også å ha i mente hva som ble sagt fra lederhold i Den islamske staten i 2014: «Det beste du kan gjøre er å anstrenge deg for å drepe en vantro, fransk, amerikansk, eller hvilken som helst av deres allierte… Knus hodet hans med en stein, slakt han med en kniv, kjør over han med en bil, kast han fra en høyde, strupe han eller forgifte han.”
Minst 84 drepte. Minst 200 skadde, mange kritiske. Sjokket rammet lammende fredag morgen da radionyhetene fylte kjøkkenet.
Gråten kom.
Jeg gråt for alle de døde.
Så gråt jeg for de skadede barna.
Så gråt jeg for fedre og mødres bunnløse fortvilelse over å ha mistet sine aller kjæreste.
Så gråt jeg for alle fedre og mødres overveldende desperasjon der de venter utenfor operasjonssaler.
Jeg gråt på vegne av Frankrike. På vegne av det vakre Europa. På vegne av fremtiden.
Jeg gråt fordi vi aldri i din og min levetid får tilbake den friheten vi elsker så høyt.
Mens tårene fremdeles rant, åpnet jeg kottet i entreen og hentet frem «trikoloren», den med et kors.
Gjennom den lune sommerdagen vaiet flagget på halv stang i hagen. For de døde og etterlatte. For et Frankrike og Europa i nedoverbakke. Et flagg på halv stang for Moder Europa.
Da kvelden kom, kom også noe helt annet. Et voldsomt raseri braket løs.
Frihet, likhet og brorskap
Ja, jeg vet at vi ikke vet noe sikkert. Men vi kan ha våre kvalifiserte gjetninger. De slo ut hos meg, og jeg kjente et raseri mot voldsoppfordringene og rettferdiggjøringen av dem som noen finner i islam. Et raseri mot kreftene som hater det vakreste vi har/har hatt: Frihet i det daglige livet. Frihet for menn som kvinner. Frihet, likhet og brorskap. Fornuftsbaserte samfunn på alle nivå – i opplysningstidens ånd. Alt i strid med ørken-islam til karavanerøveren, krigeren, morderen, politikeren og sjefen for sexslavemarkeder med jenter og kvinner i Medina.
Jeg forbannet politisk ledelse gjennom snart 50 år her i Norge. De som satte i gang, og fortsatte, et innvandringsprosjekt uten en eneste konsekvensplan – helt uten mål og mening. Eller ikke helt uten mening: Vi skulle betale for våre synder: ikke minst kolonitiden og nazismen. Betale for tidligere generasjoners feilsteg. Heller ikke helt uten et mål faktisk: Vi skulle bli kulturelt beriket. Glemt var den første jihaden i 711 over Gibraltarstredet? Glemt var Konstantinopels fall i 1453 og en over 200 år lang jihad østfra for å velte Europa? Glemt var at islams grenser siden Muhammeds maktperiode alltid har vært blodige? Eller kanskje dette er noe de samme ikke vet noe om? Det er sikkert befriende å være kunnskapsløs, og ikke vite, se eller forstå, men da bør man heller ikke stille som politisk ledere for landets befolkning?
Jeg forbannet avlaten til dagens politiske ledere, og mintes smilene deres i fjor da de sendte 10 000-invitasjonen ut over det ganske Midtøsten, Afrika og østover i Asia. Uten hensyn til Norge og vår fremtid, ei heller vår sikkerhet her og nå eller i fremtiden. Hva tenkte de på? Hvilke erfaringer bygget de på? Igjen så vi fraværet av fornufts- og faktabaserte konsekvensanalyser. Spørsmålet er om analysene noen gang vil komme, og hva vil de da eventuelt være verdt? Men så godt som alle «vanlige» folk har for lengst forstått deler av islams iboende voldsproblem. Dens avsky for våre verdier, for vårt levevis.
Jeg forbannet dagens feige regjering som aktivt unngår å begrense islams økende makt. Enten tiltak mot ekstremisme eller en integreringsmelding legges på bordet, skal ikke elefanten i rommet nevnes. Hvordan våger de å fortsette slik? Tror de at et voksende problem i Europa forsvinner ved å tie det ihjel?
Foran oss nå ligger snart ett år med kamp om seter i nasjonalforsamlingen, der det kan synes som om de fleste politikere tenker først på seg selv (gjenvalg og fast inntekt), dernest på å benytte partiet sitt til å kapre posisjoner. Den våteste drømmen er selvsagt en plass rundt Kongens bord og svarte skuddsikre, vel og merke, biler.
Vi vanlige borgere, vi higer etter ledere som aldri går på akkord med fornuft og moral. Som ser og skjønner sammenhenger – og tar konsekvensene. Som ikke lar seg «sjokkere» hver gang terroren inntreffer, og sender sine «varmeste tanker» (…), for deretter å fortsette som før.
Jeg skal selvsagt ta høyde for at Holland tok feil i sine første uttalelser: Kanskje det var en gal manns verk. At IS har tatt på seg skylden og flere er arrestert, gir oss fremdeles ikke noe nærmere svar. Men vi vet alle hva vi tenker i disse dager: Når og hvor kommer neste angrep fra Muhammeds tilhengere? Det er der vi er. Vi går på tå hev.
La France
En av konsulentene på manuset tidlig i fjor høst oppfordret meg til å si noe om hvordan jeg tror det vil gå med Frankrike, kanskje det landet i Europa som er hardest rammet av det multikulturelle prosjekt og de mange islamistene. Jeg tok en motvillig og smertefull sats og skrev:
Fremveksten av aktive sympatisører med Den islamske staten, de unges avvisning av den franske samfunnsmodellen, og at myndighetenes autoritet og maktmonopol i les banlieus er spilt utover sidelinjen, tegner et bilde av en republikk i krise. Jeg har lagt meg i selen for å finne tegn som peker i retning av at tilstanden vil snu i en positiv retning.
Jeg mislyktes radikalt.
Konklusjonen er at man må tvinge seg inn i et imaginært optimistisk hjørne for å tro noe annet enn at krisen vil eskalere, særlig i franske storbyer som Marseille. Spørsmålet nå synes å være følgende: Hvor lenge vil republikken makte å opprettholde kontrollen over befolkningen?
Jeg mener således at Frankrike har nådd et «point of no return». En radikal generasjon blir republikkens bane.
19 år gammel bodde jeg i nabobyen til Nice, pittoreske Villefrance-sur-Mer. Jeg spilte volleyball på det ledende laget i Nice, som jeg tok veien til fire ganger i uka på moped. Mang en gang suste jeg over vakre Promenade des Anglais. I 1981. Den gang jenter i Europa var så godt som sorgløse i sin frihet, og lenge før islamsk ekstremisme var å skue i horisonten.
Vemodet over en svunnen tid er tungt å bære.
Men det er ikke der vi skal være.
Vi skal søke politikere med en urokkelig integritet.
Åpenbart søker vi fremdeles.
