En doktorgradsavhandling fra den danske terrorforskeren Milan Obaidi viser at muslimer født og oppvokst i Danmark utviser større kollektiv vrede og har høyere intensjoner om vold enn muslimske flyktninger fra krigen i Afghanistan og Irak, skriver avisen Information. Obaidi har en postdoktor-stilling ved universitetet i Uppsala.
Forskningen tyder dermed på at Danmarks involvering i krig og voldelige konflikter ikke har så stor betydning for utviklingen av voldelige intensjoner blant danske muslimer som følelsen av diskriminering og av å ikke være velkommen i det danske samfunn.
Avhandlingen baserer seg på tre undersøkelser med spørreskjemaer om radikale holdninger til hhv. 226, 257 og 242 danske muslimer. Blant disse er det både muslimer som er født og oppvokst i Danmark og muslimer som har kommet til Danmark på et senere tidspunkt i livet. Svarene fra respondentene viser at muslimer som allerede befant seg i Danmark da Afghanistan og Irak ble invadert av vestlige land, i gjennomsnitt føler seg mer muslimske, føler mer urettferdighet og i større grad sympatiserer med tanken på å benytte vold for å forsvare islam enn de som faktisk var bosatt i Afghanistan og Irak da invasjonene fant sted.
– Muslimer som er født og oppvokst i Danmark scorer høyere på alle variabler. De identifiserer seg mer med islam og muslimer, de opplever Vestens intervensjoner som mer urettferdige, de er sintere og de scorer høyere på voldelige intensjoner. Det er paradoksalt og overraskende, sier Obaidi til Information. Han legger til:
– En del av dem vil ha vansker med å svare på hvor Afghanistan ligger.
Obaidi mener undersøkelsen tyder på at muslimer føler at de opplever ting i Danmark som påvirker deres syn på verden. Det dreier seg om følelsen av å være fastlåst i en underprivilegert sosial situasjon eller opplevelsen av å bli diskriminert.
Det private etterretnings-, analyse- og sikkerhetsbyrået CERTA Intelligence & Security har utført en gjennomgang av avhandlingen for Trygfonden, som mener Obaidis funn er interessante.
»Vores undersøgelse viser, at radikalisering og voldsparathed ofte handler om, at unge født og opvokset i Danmark føler sig dårligt behandlet og marginaliserede. Det har betydning for, hvor vi skal lægge vores fokus i den forebyggende indsats mod radikalisering og ekstremisme. Vi skal have fat i lokalsamfundene, hvor de unge har deres dagligdag,« siger senioranalytiker Birgitte Søgaard Lauta.
Forklaringsproblemer
Obaidis forskning er således inne på samme spor som den såkalte Århus-modellen mot radikalisering, og som i 2014 ble hyllet av apparatet rundt statsminister Erna Solberg og leder for Stortingets justiskomitè, Hadia Tajik (Ap). Samtlige mente at Århus-modellen burde importeres og brukes i norske kommuner. Modellens grunnleggende perspektiv er at unge, radikaliserte muslimer reiser til Syria og slutter seg til Den islamske staten (IS) fordi de er ofre for diskriminering:
Hellige krigere – unge, der er blevet radikaliseret og rejser til Syrien eller Irak for at kæmpe for islamister – er ofre for diskrimination, og det er det, der gør dem yderligtgående.
…
Århus kommune og Østjyllands politi hevder at diskriminering er den største medvirkende enkeltfaktor som skaper vekstgrunnlag for radikalisering. Århus-modellen arbeider derfor ut fra begrepet “institusjonell diskriminering”:
Det drejer sig om organisationer og myndigheders svigtende evne til at yde en service på grund af hudfarve, kultur eller etnisk tilhørsforhold – herunder medarbejdernes »ubevidste fordomme, uvidenhed med mere,«
Begge modellene har imidlertid et stort forklaringsproblem. Politiets etterretningstjeneste (PET) anslo i 2014 at rundt hundre radikaliserte unge hadde reist fra Danmark til Syria. De som reiste er overveiende sunni-islamske unge menn av det som beskrives som “mange forskellige etniske oprindelser”. Antallet inkluderete da også etnisk danske konvertitter til islam.
Skal tro hvilken diskriminering på grunn av «hudfarge, kultur eller etnisk tilhørsforhold, samt offentlige ansattes fordommer og uvitenhet med mer ift samme», de etniske danskene har opplevd – i Danmark?
Og hvis diskriminering på grunn av ovenevnte er den største medvirkende enkeltfaktor for radikalisering og påfølgende tilslutning til IS eller andre islamistiske terrorgrupper, hva kommer det så av at vi ikke ser noe lignende fenomen blant alle dem som også har hudfarge, kultur eller etnisk tilhørsforhold? Du vet; alle de fra Thailand, Vietnam, Spania, Hellas, Argentina og India? Eller en jevn strøm av europeisk-bosatte kristne kongolesere eller ugandere som reiser for å slutte seg til den avskyelige opprørsgruppen Lords Resistance Army, hvis mål skal være å opprette et kristeninspirert teokrati i Uganda?
Både Socialdemokraterne og Dansk Folkeparti advarte om at Århus kommunes perspektiv kunne brukes som unnskyldning. Ah, men kritikken var misforstått, mente den daglige lederen for SSP (kriminalpræventivt samarbejde mellem Socialforvaltning, Skole og Politi) i Aarhus, Toke Agerschou, som hadde en nøkkelrolle i arbeidet med unge muslimer. Jihadistene kan nemlig ha hatt en barndom uten venner og den respekten det later til at Agerschou mener de har krav på:
Han påpeger, at arbejdet imod radikalisering gælder både højreekstremister såvel som unge radikaliserede muslimer.
»Det at blive skudt ud kan være grundlaget for at gå ind i en radikalisering. Hvis du kigger på dem, der er blevet højreradikale, er det typiske, at de i hele deres barndom har været uden venner, og at de er gået uden at blive respekteret, så er det sådan set vækstgrundlaget for at søge ind i den slags grupper. Det er et kendetegn, der går igen. Der går en snært igennem det her i alle de henvendelser, vi har haft, at det er mennesker, der ikke kan finde deres plads her i samfundet,« siger Toke Agerschou.
Men stemmer det?
Leser vi omtalen av en rekke enkeltpersoner (du kan lese om noen av dem her) som har reist fra land som Norge og Danmark blir vi raskt klar over at venneløshet er langt fra typisk. Nesten hver gang en islamist har begått terrorangrep, stått frem i offentligheten med noen ufjelge uttalelser, menget seg med ditto grupper eller sluttet seg til terrororganisasjoner som IS og al-Shabab, står familie, venner, bekjente eller arbeidskollegaer frem og uttrykker sjokk og vantro i mediene. Reaksjonene til side, dette viser at det gjennomgående finnes et nettverk rundt dem. De er ikke frende- eller venneløse.
I tillegg viser flere internasjonale studier, som en forskningsrapport fra Queen Mary University of London og en studie fra det franske senteret CPDSI som arbeider for å forhindre radikalisering, at det er flere unge muslimer med god utdannelse og/eller fra velstående familier, som blir radikalisert fremfor arbeidsledige og marginaliserte. Tallene fra CPDSI, som har befattet seg med nærmere 200 familier hvis sønner eller døtre er blitt radikalisert, viser at 70 prosent av de unge kom fra familier som er ateister og at 70 prosent av dem var fra middelklassen, meldte Aftenposten i februar 2015:
Den franske sosiologen Farhad Khosrokhavar er ekspert på radikalisering. Han deler jihadist-rekruttene inn i to grupper: unge fra forstedene og unge fra middelklassen.
…
Han tror at ungdommene fra velstående familier føler at de lever i et samfunn uten idealer.
— Islam svarer på deres ønske om idealer og gir dem en følelse av å være til nytte. Mange av dem er konvertitter og kommer fra familier uten tilknytning til Islam, sier han.
Den italienske forskeren Lorenzo Vidino og den danske professoren Jytte Klausen er begge ledere forskningsprosjekter om jihadisme og mener at bildet av den typiske terrorist som en frustrert ung innvandrer fra sosialt dårlige kår er forenklet. Også deres forskning viser at de radikaliserte er godt utdannet, men at de likevel velger et liv i utkanten av vestlige samfunn.
Det samme mener forskere ved den amerikanske krigsskolen West Point, som har analysert bakgrunnen til over 4000 muslimer som har sluttet seg til terrororganisasjonen Den islamske stat (IS). De kommer fra over 70 land, hvorav de største enkeltgruppene er fra Saudi-Arabia, Tunisia, Marokko, Tyrkia og Russland. Gjennomstnittsalderen er 26-27 år og det vanligste fødselsåret er 1987. 60 prosent var single, 30 prosent gift, 9 prosent er ukjent. Westpoint-forskerne konkluderte med at IS-rekruttene er godt utdannet i forhold til utdanningsnivået i hjemlandene. Halvparten hadde minst videregående skole, og rundt halvparten av disse igjen hadde høyere utdannelse. Arbeidsledigheten var ikke spesielt høy, men flere hadde hatt enklere, ufaglært arbeid enn utdannelsen skulle tilsi. Blant rekruttene finnes ingeniører, lærere, selvstendig næringsdrivende og kjemiingeniører. 70 rekrutter hadde bakgrunn fra militære og politiet.
– Sammenlagt er disse tallene en interessant motvekt til den alminnelige antagelsen om at disse krigerne er utstøtte og einstøinger som reiser i krigen uten å forlate noe vesentlig, opplyste West Point-forskerne, og la til at dette tyder på at det finnes en type hellige krigere som er blitt så til de grader overbevist om kalifatet at de dropper betydelige forpliktelser på hjemmebane for å slutte seg til IS.
Ingen mangel på forskning
Det samme mener den svenske sosialantropologen Aje Carlbom, som allerede i 2010 gjorde oppmerksom på at forskere som hadde sett på radikaliseringsprosessen hos muslimske ekstremister fant at de aktuelle personene på overflaten hadde fremstått som velintegrerte hva gjelder arbeid, utdanning og språkkunnskaper. Viktigere faktorer synes å være vanskeligheter med å håndtere forskjellene mellom vestlig og tradisjonell muslimsk kultur, skrev han i artikkelen Radikalisering av muslimska ungdomar beror inte på utanförskap på den nå nedlagte nettsiden Newsmill.
Aje Carlbom.
Carlbom skriver at det ikke at det er noen mangel på forskning, for årsaken til at unge muslimer som er født og/eller oppvokst i Vesten blir radikale islamister har vært gjenstand for forskning og debatt siden terrorangrepet på USA i 2001. En vanlig forklaring er såkalt utenforskap – et hendig ord som i dagens Europa fungerer som forklaring på nær sagt alt – vanligvis definert som at vedkommende har falt utenfor storsamfunnets arbeidmarked eller andre institusjoner. Forskningsfunnene viser imidlertid at de aktuelle personene har vært velintegrerte iht dagens særdeles overfladiske kriterier for integrasjon, som f.eks. utdannelse, jobb og språk. Det vil si at uavhengig av etnisk eller nasjonal bakgrunn har flere av dem gjort det bra på skolen, de har hatt et etablert sosialt nettverk, tatt ansvar for seg selv og andre, og mange har vært i arbeid. De har med andre ord fremstått som om de har lykkes i å tilegne seg en moderne livsstil med alt hva det innebærer, selv om det altså ikke har vært tilfelle.
I en amerikansk doktoravhandling fra 2009 viser f.eks. Scott E. Mulligan til fem somaliske unge menn som tilsluttet seg den voldelige islamistbevegelsen al-Shabaab i årene 2006-2008. Det var ingen ytre tegn på at noen av dem skulle være mottagelige for en radikalisering; de holdt seg med en liberal islampraksis og passet arbeidet sitt, ingen var eller hadde vært gjengmedlemmer og alle hadde rent rulleblad. Men til tross for at de oppviste alle ytre tegn på integrasjon i det amerikanske samfunnet gjennomgikk de altså en radikaliseringsprosess, fortsetter Carlbom:
Intellektuellt och känslomässigt verkar förändringen ha ägt rum gradvis där männen var socialt positionerade mellan amerikansk och somalisk kultur. Kanske kan man säga att de somaliska ungdomarna levde i ett “mentalt” utanförskap på så vis att de kände sig utanför både i det somaliska och i det amerikanska samhället.
Här handlar det om unga somaliska män, men den här typen av processer verkar vara vanlig hos andra generationen muslimska ungdomar oavsett vilken bakgrund deras föräldrar har. Många av de här ungdomarna har kommit till västvärlden som små barn och har alltså präglats av västerländsk kultur och livsstil i tidiga år på ett sätt som deras föräldrar inte har gjort och troligen aldrig kommer att göra. Men även om de socialiseras in i ett västerländskt normsystem är muslimska barn tvungna att förhålla sig till familjernas och den större muslimska gruppens sociala förväntningar och ofta strängare normer.
Særlig påtagelig for unge mennesker er spørsmål som dreier seg om seksualitet og synet på relasjoner mellom kvinner og menn, skriver Carlbom. Sammenlignet med ungdommer som er oppdratt i en vestlige, liberale normer, er muslimske ungdommer bundet av betraktelig mer konservative ideal rundt relasjoner med det motsatte kjønn. Muligheten for å prøve seg frem i kjærlighetslivet er meget begrenset for unge muslimer, og det er følelsesmessig slitsomt å forholde seg til to normsett i hverdagen, hvilket kommer frem i studier basert på intervjuer med muslimske unge.
I forsøket på å navigere mellom to “verdener” er det ikke helt uvanlig at muslimske ungdommer gjennomgår en islamisering for å kunne håndtere situasjonen, skriver Carlbom. Å søke seg til islam gjør det mulig for dem å oppnå større grad av selvstendighet i forhold til foreldre og andre muslimer i eldre generasjoner. Ungdommene vet at det er vanskelig for foreldrene å sette seg opp mot overbevisende religiøse argumenter.
Subkultur
Carlboms analyse støttes av nyere og omfattende forskning. I 2015 viste en meningsmåling foretatt av Wilke på oppdrag for Jyllands-Posten at nærmere halvparten av danske muslimer avviser at det er behov for en reform av islam for å tilpasse seg vestlige samfunn. Den samme undersøkelsen ble foretatt i 2006 og svarene i den nye tyder på at danske muslimer blir mer opptatt av religion og religiøs praksis.
Lektor i statsvitenskap ved universitetet i Århus og ekspert på forholdet mellom etniske dansker og innvandrere, Jens Peter Frølund Thomsen, påpeker at danske muslimer opprettholder en religiøs subkultur hvor de beskytter gruppens normer og vaner. Han mener at forestillingen om at muslimske innvandrere vil overta en dansk livsstil er en utopi:
»Der er for så vidt tale om vidt forskellige livsformer mellem danskere og danske muslimer. Vores forhold til alkohol og sex uden for ægteskabet er mere eller mindre utænkelige i muslimske kredse. Når vi mødes, kommer der bajere eller et glas rødvin på bordet. Det gør der bare ikke i de kredse. Vores døtre løber rundt og har det sjovt. Det gør man altså ikke i de kredse,« siger han:
»Der er meget klare grænser for, hvor meget man kan assimilere. En forestilling om, at muslimske indvandrere overtager den danske måde at leve på, det er utopi.«
Funnene i Jyllands-Postens meningsmåling støttes for øvrig av en rekke andre undersøkelser, som fra WZB, og Policy Exchange og Populus. Særlig Policy Exchanges undersøkelse viser tydelig at unge muslimer er mer opptatt av religion og religiøs praksis enn førstegenerasjons innvandrere fra muslimske land.
Så hva kan ellers forklare saken utover å bare peke på islamisme, som de fleste nå vet at er en del av bildet – ofte kombinert med personlige problemer som psykisk sykdom og/eller personlighetsforstyrrelser? Hvorfor er det «bare» muslimske unge som reagerer på denne måten på en situasjon svært mange andre unge i Europa, både etnisk innfødte og de med annen, synlig innvandringsbakgrunn, også befinner seg i? Hvorfor er muslimske unge, særlig gutter/menn, så sinte at vi nær sagt forventer og unnskylder, for ikke å nevne godtar, regelmessige opptøyer, brannstiftelser, øvrige voldelige utfall og annen, svært negativ, utagerende atferd?
Hjemmets medvirkning – en vanlig forklaring på det meste
I Europa har vi jo en lang rekke politikere, akademikere, forskere og medier som til enhver tid plasserer skylden for ethvert problem på nettopp Europa. Uansett hva det dreier seg om, vil de alltid vende blikket hjem. Så la oss gå i deres foretrukne retning og virkelig rette blikket hjem: til oppdragelsen muslimske barn får og en hel industri av interesseorganisasjoner som får statsstøtte for å bekrefte den tilnærmet sykelige offerrollen mange inntar som følge av fremmedgjøringen de føler i et samfunn de er født og oppvokst i.
Mye tyder nemlig på at dysfunksjonell oppdragelse er mer mainstream i ikke-vestlige minoritetsmiljøer enn noen liker å tenke på: en oppdragelse av særlig gutter som er hensiktsmessig for den enkelte slekt i klanssamfunn, men som er særdeles uhensiktsmessig for det enkelte individ og det omgivende samfunn i liberale demokratiske rettsstater.
Det gjelder selvfølgelig ikke alle, kanskje ikke engang en majoritet, men statistisk materiale viser at det dessverre gjelder alt for mange.
Khaled Mustapha. Bilde: Ekstrabladet.dk.
Samfunnsdebattører med minoritetsbakgrunn peker da også på problemet. Den dansk-libanesiske pedagogen , som i mai 2015 advarte om hatet mot Danmark som stortrives og fremveksten av motborgere i innvandrertette forsteder, peker på muslimske miljøers oppdragelse av gutter:
»Der er ingen tvivl om, at forældrene har været fraværende over for de her drenge. De har ikke stillet krav til dem i hele deres opvækst, og de har ikke sat grænser for dem. Jeg er selv vokset op i Libanon. Vi var hele tiden ude på gaden, og jeg var altid oppe at slås. Vi var i krig mod nabogaderne og kom altid blødende hjem. Det var helt normalt – sådan var det bare at være dreng i Libanon. Men i en dansk kontekst er den adfærd totalt uacceptabel. Her betragtes slåskampe som vold, der kan ende med en fængselsstraf. Forældre med indvandrerbaggrund har simpelthen ikke forstået i tide, hvordan tingene foregår i Danmark, og hvis de først begynder at stille krav til deres sønner, når de fylder 12 år, er det desværre for sent«.
Også politiker for Socialdemokraterne Yildiz Akdogan har tatt til orde for å rette blikket mot oppdragelse og mener det er på tide med et oppgjør med den tradisjonelle muslimske oppdragelsen av sønnene sine:
”Hvis vi ikke skal producere flere udgaver af Omar, skal vi tage fat i ligestillingen og drengeopdragelsen i de muslimske miljøer.”
Yildiz Akdogan (S) er insisterende. Det her er et vigtigt emne for hende.
Den socialdemokratiske folketingspolitiker med tyrkisk-kurdisk baggrund blev som andre rystet over terrorhandlingen begået af Omar el-Hussein. Men hun mener hverken, at anti-terrorpakker eller socioøkonomiske tiltag er nok, hvis fremtidige terrorhandlinger skal undgås.
”Hvis vi skal stoppe med at reproducere de her totale losers, skal man starte tidligt i opdragelsen. Så vi ikke får en masse vrede, nydanske unge mænd, der bliver farlige for deres omgivelser,” siger Yildiz Akdogan.
Akdogan har unektelig et poeng, for problemet går langt utover risikoen for terror og bandevirksomhet. På den ene siden har vi de som tilsynelatende lykkes og ser velintegrerte ut på overflaten, men som i alle andre henseender ikke er det. På den andre siden har vi de som faller helt ut fra start og med dårlige fremtidsutsikter havner i feil statistikker med alle de negative konsekvensene det medfører for dem selv og samfunnet rundt dem.
Yildiz Akdogan
For alle parametre viser at en uforholdsmessig stor del gutter og unge menn med muslimsk bakgrunn klarer seg dårlig i samfunnet. Det gjelder i folkeskolen og på arbeidsmarkedet, hvilket igjen kan sees på den kraftige overrepresentasjonen i kriminalitetsstatistikken.
Begge gruppene har en fellesnevner: en oppdragelse fra samme kulturelle og/eller religiøse krets. Vi hører riktignok stadig velmente bortforklaringer om at innvandrere fra den islamske verden er ressurssvake, uvante med vestlig syn på oppdragelsesmetoder og barns rettigheter, at de ofte er traumatiserte og derfor sliter med å oppdra barna sine i Vesten, men siden alle statistikker viser at det er guttene som faller ut, mens jentene klarer seg bra – de har med andre ord fått en hensiktsmessig, samfunnsgavnlig sett, oppdragelse – må ovenstående (bort)forklaringer forkastes som feilaktige.
Foreldre som klarer å oppdra døtrene sine, er også i stand til å oppdra sønnene sine.
Store deler av de uheldige statitikkene skyldes da også foreldede kjønnsrollemønstre, mener Akdogan:
”I nydanske familier skal pigen passe skolen, hjælpe med mad og rengøring og passe små søskende. Mange piger fra konservative muslimske hjem bruger topkarakterer i skolen til at skabe mere frirum og respekt.”
Når en liten prins vokser opp og finner at han bare er som alle andre
Gutten er derimot den lille prinsen. Til ham blir det ikke stilt noen krav, det er ingen regler, det er ingenting, sier Akdogan. Istedet blir han oppvartet og må ikke gjøre noe annet enn å være sønnen i familien. Men så skal han ut i samfunnet og der er han bare en helt vanlig Ali: det er ingen som henter kaffe til ham eller viser ham nevneverdig respekt i kraft av hans kjønn. I en individbasert kultur får du generelt liten eller ingen respekt for hvilket kjønn eller hvilken gruppetilhørighet du har, bare for personlige egenskaper eller meritter. Nederlaget blir naturligvis stort.
Prins Mohamad Bin Salman.
Når man har en slik bakgrunn blir det vanskelig for gutten å håndtere den kritikken og tilrettevisningen som er en del av en normal oppdragelse. Møter han f.eks. krav fra kvinnelige lærere er det full kulturkræsj. De første 12-13 årene av sønnens liv er det moren som står for oppdragelsen. Først når han kommer i puberteten blir stilt krav til ham, men da er det for sent. Muslimske mødre må forstå at de gjør sønnene en bjørnetjeneste ved å skjemme dem bort, mener Akdogan
– Hvis en tradisjonelt oppdratt muslimsk gutt møter krav fra kvinnelige lærere i skolen, kræsjer de to kulturene. Så reagerer noen av guttene med et «Fuck deg, ludder», sier hun.
Akdogan sier at en del muslimske gutter derfor velger å gi opp og heller finner sammen med andre som har de samme problemene som dem selv. Og det er her den farlige prosessen begynner. Nederlagsfølelsen er vanskelig å takle.
– Kombinationen af tidlig forkælelse og nederlag som følge af, at man ikke har dygtiggjort sig, gør nederlagene svære at klare, forklarer Akdogan:
”Så kommer alle undskyldningerne, og drengene bliver hurtigt enige om, at deres problemer skyldes ”den møgkælling af en lærer, der garanteret også er racist”.”
Når de har nådd hit er de enkle å verve for bander eller radikale salafister. Utviklingen har for øvrig vist at det ikke lenger er noe klart skille mellom disse gruppene, hvilket gjør dem enda farligere. Omar Abdel Hamid El-Hussein var et eksempel på en med bakgrunn herfra. Disse gruppene tilbyr guttene/de unge mennene en identitet og bekrefter dem selvsagt i at nederlagene deres er omgivelsenes skyld, ikke foreldrene eller deres egen.
– Så snur de vreden mot samfunnet, og så risikerer vi å få flere Omar’er”, sier Akdogan.
Skal denne utviklingen snus, må man først og fremst nå frem til de muslimske mødrene. Akdogan forteller at hun har gode erfaringer med å diskutere oppdragelse. Men også skolene må gripe fatt i problemet. Kjønnslikestillingen må være et nøkkelbegrep, mener hun. Skolen må ikke ha berøringsangst, men konfrontere uheldige attityder fra muslimske gutter og være tydelige overfor foreldre som ikke stiller krav til sønnene sine:
”Ligestilling bør være en integreret del af undervisningen. Det gælder i folkeskolen, men det er lige så vigtigt at stille krav til de muslimske friskoler, der tit har en meget konservativ dagsorden.»
Grænserne og normerne skal i det hele taget gøres klarere allerede i skolen, hvis det står til Yildiz Akdogan:
”Man må ikke have berøringsangst. Når der i skolerne er nydanske drenge, der optræder med den der ”Fuck dig-attitude” over for lærerne, skal det konfronteres. Man skal være meget tydelig over for de nydanske forældre, der ikke stiller krav til deres drenge,” siger den socialdemokratiske politiker, der selv er blevet opdraget i et progressivt hjem, hvor der ikke blev gjort forskel på hende og hendes brødre.
Men det er det omgivende – for ikke å si ettergivende – samfunn langt fra innstilt på. I stedet innfører lokale myndigheter islamsk kjønnssegregering i svømmehaller og således imøtekommer et erkereaksjonært kulturelt og religiøst syn på kjønn generelt og kvinner spesielt. Og hvorfor skal noen endre førmoderne synspunkt og ditto oppdragelse av sine barn når de bare kan ture frem fordi det moderne samfunnet er så konfliktsky at det gir etter og heller tilrettelegger for opprettholdelsen av uønskede holdninger og påfølgende praksis?
Lite hensiktsmessig for det omgivende samfunn
Det er i aller høyeste grad forståelig at førstegenerasjonsinnvandrere holder på det de er vant til fra før, men når de oppdrar barna sine i tråd med noe som er hensiktsmessig der de kom fra, men absolutt ikke i landet de skal leve i, så står det omgivende samfunn etterhvert med et stort problem. Derfor er vi nødt til å sette muslimske innvandreres barneoppdragelse på dagsorden, selv om vi tradisjonelt ikke føler for å legge oss borti andres av slagsen og selv om de fleste vil mene at dette er et område spesielt staten bør ligge unna.
For når man som ung muslim, født og oppvokst i Europa, er oppdratt til å holde på og søke å omplante sitt opprinnelseslands foreldede sosiale normer og verdier på bekostning av verdiene – og da mener jeg ikke medisterkaker, kirkekaffe og russetreff på Tryvann – som er fremherskende i landet vedkommende lever i, vil vedkommende uvegerlig bli møtt med skepsis og negative reaksjoner.
Om enn Ali på jobben er en hyggelig kar når deres treffes ved kopimaskinen: hvis hans syn på tilværelsen er at din kones plass egentlig er på kjøkkenet, at kvinner og menn helst ikke bør være i samme rom og i hvert fall ikke svømme sammen eller at homofili bør være straffbart, så er han neppe førstevalget når du inviterer kollegaer på middag. Han og hans tildekkede kone er neppe de første du ringer til når du og kjæresten har lyst til å dra bort på en storbyweekend med et vennepar heller.
De aller fleste håndverkerfirmaer vil kvie seg for å ansette en håndverker som forlater arbeidet fem ganger om dagen for å be. Det har de fleste hverken tid eller råd til – og i visse arbeidssitasjoner kan det til og med være farlig at noen forlater felles oppgaver. Og hvor mange risikobransjer kan eller vil ansette en troende som faster og dermed går svimmel og eksplosiv på jobb en hel måned i året? Legekontorer vil være betenkt over å ansette en lege som ikke tar kvinner i hånden, for han skal faktisk ha med pasienter av begge kjønn å gjøre. Vedkommende lege kan selvsagt velge dette – vi har jo religionsfrihet – men det gjelder den andre veien også. Pasienter står like fritt til å velge bort denne legen eller legekontoret, og mange vil selvfølgelig gjøre det. Og sånn kan vi fortsette. Den uteksaminerte med sine fine papirer vil naturligvis føle seg diskriminert etterhvert, og det vil ivrige yrkesantirasister bekrefte vedkommende i. Det hjelper overhode ikke på situasjonen som sådan – pasienter som ikke vil omgås leger som ikke tar dem i hånden vil ikke komme tilbake av den grunn – men det vil uvegerlig forsterke vedkommendes følelse av å være et uforskyldt offer for omstendighetene. Dette fratar vedkommende hans/hennes personlige ansvar, vilje og evne til å se sin egen medvirkning til de reelle problemene hun/han opplever.
En ond sirkel folk faktisk dør av
Det hele ender med selvvalgt utenforskap, som igjen vil føre til mer diskriminering og dermed er vi inne i en ond sirkel.
Og at det selvvalgte utenforskapet – opprettholdelsen av «en religiøs subkultur hvor man beskytter gruppens normer og vaner» – trives og sprer seg er det ingen tvil om. Og guttene oppdras til å ta del i den kulturelt og religiøst betingede sosiale kontrollen av jenter. I Sverige slår en ny kommunal rapport alarm om at den æresrelaterte undertrykkelsen av jenter og kvinner øker. Flere rapporter har vist det samme, men rapporten fra Tensta og Rinkeby viser at æreskulturen blomstrer og får nye utslag: der det før bare var familien og slekten som utøvde kontroll over jenter, er det nå hele områder, sier forsker og docent ved universitetet i Stockholm Astrid Schlytter, som faktisk går så langt som å foreslå at myndighetene bør vurdere å tvangsfjerne gutter som forsøker å kontrollere og begrense jenter fra deres hjem. Problemstillingen er for øvrig ikke ny: i 2014 viste en statlig utredning at nærmere 100 000 unge mellom 15 og 20 år lever under æresnormer som begrenser deres hverdag i Sverige. Det samme viste en rapport fra organisasjonen Hverken hore eller underdanig som ble publisert tidligere i år, hvor 1 100 ungdommer i aldergruppen 12 til 18 i Stockholms forsteder er intervjuet. Her fremkom det at 81,9% av jentene opplever ganske mye til svært sterk sosial kontroll, mens 81,2% av guttene mener at de og foreldrene er ansvarlige for sine søstre. 55,9 prosent får sjelden eller aldri delta i fritidsaktiviteter hvor det er gutter tilstede.
Noen foreldre ønsker å gi sine døtre mer frihet, men holdes i sjakk av press fra gruppen de tilhører. Hovedregelen er likevel at foreldre etter eget ønske kontrollerer jentene. Sønnene er ofte delaktige i kontrollen av både søstre og mødre.
Som Mustapha forklarer det: – Hver tredje ikke-vestlige innvandrergutt som går på ungdomsklubben han driver, har ikke store sjanser for å oppnå noe i livet. De kan knapt lese og skrive og flere er ikke i nærheten av å kunne gjennomføre noen form for utdannelse. Følgelig lager de sine egne fellesskap, en slags brorskap, hvor det handler om å være sterk og stå i motsetning til et Danmark de ikke føler seg som en del av, sier han og legger til at han hører dem si at de hater Danmark og danskene. – Og her snakker vi altså om unge som er født og oppvokst i Danmark.
På spørsmål om hvordan de kan hate folk de aldri har møtt, svarer de unge at danskene er rasister som hater muslimer.
Det er for øvrig en holdning blant andre organiserte antirasister og innvandringspådrivere over hele Europa i flere tiår har gjort sitt beste for å bekrefte dem i, hvilket den svenske avisen Expressens lederskribent Ann-Charlotte Marteus også har vært inne på. Hvordan påvirkes disse unge guttene og mennene av den offentlige samtalen hvor organisasjoner og enkeltdebattører stadig utpeker de europeiske landenes befolkninger som rasister og fascister?
Men det er så enkelt som dette, og politikeres skåltaler og diverse organisasjoners meningsløse dialoger kommer ikke til å endre på det i overskuelig fremtid: Er du av den formening at kvinner er underlegne menn, at koner plikter å adlyde ektemenn, at kvinner skal tildekkes, at homofile skal straffes og at kvinner og menn ikke kan bade i offentlige svømmehaller sammen, er sannsynligheten stor for at du ikke blir akseptert eller inkludert av det omgivende samfunn, hva enten du er utdannet eller ei. Slik ender både tilsynelatende velintegrerte som lykkes og de som faller utenfor i samme båt som fremmedgjorte fra samfunnet de er født og oppvokst i.
Hvis vi ikke vi ha flere sinte muslimer som langer ut mot det samfunnet som i realiteten har gitt dem, som andre, alle rettigheter – bortsett fra rettigheten til å oppføre seg som det passer dem uten å måtte ta personlig ansvar for de negative konsekvensene denne oppførselen måtte medføre – bør vi rette fokus mot muslimske miljøers barneoppdragelse og den selvpåførte, voldsomme offermentaliteten som trives der. I samme slengen bør vi rette et sterkt kritisk blikk mot hvilken rolle den ideologiske antirasismen spiller i å sementere og forsterke disse miljøenes grunnløse offerrolle og påfølgende hat mot samfunnet de selv, med oppdragelsen de gir sine barn og atferden som følger, har valgt å stille seg utenfor.
Det kan ikke skje fort nok dersom vi skal ha håp om å spare flere menneskeliv.