Burkinipremiss

La oss stille det enkle, men akk så vanskelige, spørsmålet: Hva er en burkini? Er det en heldekkende badedrakt for jenter/kvinner eller er det en ideologisk konstruksjon?

Gitt at premisset er en heldekkende badedrakt, vil argumentet raskt bli at å lære å svømme er det viktigste. Er premisset at burkini er konstruert av religiøse/politiske grunner, vil argumentet like raskt bli at det den representerer ikke er kompatibel med våre grunnleggende frihetsverdier.

Islamistsymbol eller integreringsfremmende?

Noen, inkludert meg selv, anser burkinien – og hijaben – for å være et islamistsymbol. Det samme gjør Shahram Shagygani som er psykiater/psykoanalytiker og leder ved Senter for Sekulær Integrering (SSI).

I et gjesteblogginnlegg på Nettavisen skriver Shagygani blant annet:

Burkini er det nye symbolet for islamismen. Islamismen representerer den delen av den islamske verden som forsøker å endre samfunnet i retning av islamsk kjernetro og sharia. Flere ting står i veien for islamismen, blant annet sekulære verdier som ytringsfrihet, religionsfrihet, menneskeverd og likestilling. Mange som støtter hijab støtter sikkert også burkini og har følgende til felles: de forstår ikke den symbolske betydningen av hijab og burkini.

Så kan en jo spørre om symboler som burkini og hijab kan ha forskjellig betydning for dem som ikler seg dem? Kan den enkelte selv avgjøre hva et symbol representerer? Vel, da må en jo gripe fatt i hva som er begrunnelsen fra de samme for (å eventuelt tvinge inn) bruk av disse symbolene.

Fatema Al-Musawi er en forkjemper for burkini. Hun spør i et innlegg i Aftenposten om vi «virkelig (skal) la jenters liv gå tapt i vannet, fordi vi ikke liker plagget de ville bruke i svømmeundervisningen?». Merk så hvor ansvaret plasseres. Ikke hos dem som vil trumfe gjennom bruk av et (omstridt) plagg på jentebarn, men hos dem som stiller seg kritisk til hva «plagget» representerer. Så kommer Al-Musawi med kronargumentet:

Hvis vi vil inkludere og integrere disse jentene, kan vi ikke forby alt. Og ved å forby slike plagg, forbyr vi mennesker å ta i bruk religionsfriheten.

Problemet er altså ikke deres, det er vårt. Det er vi som lar barn drukne fordi vi ikke innretter oss etter noens tolkning av islam. Det er vårt ansvar å inkludere og integrere. Akkurat sistnevnte er også vårt ansvar, men da til fellesskapets beste, ikke som en underordning av islamismens regler.

Utpressing og offerrolle

Religionsfrihet trumfer nemlig ikke alt. Vi må også ta hensyn til dem som fravelger enhver religion. Hvorfor skal disse måtte akseptere å offentlig bli eksponert for religiøse prangende symboler? Hvilken respekt har Al-Musawi for det? Hvilke hensyn tar hun og hennes like? Er den muslimske identitet mer verdt enn en sekulær identitet? Og hva når den såkalte religionsfriheten nettopp forhindrer integrering/inkludering, da i betydning fullverdig deltakelse i et samfunn på et felles sett premisser og verdier?

Shagygani anser ikke burkini som et integrerende tiltak, noe som er forståelig ut fra hans symbolske tolkning av burkinien:

1. Kvinnens kropp er opphavet til synd og må dekkes.
2. Mannen klarer ikke å håndtere sine lyster og må forskånes for fristelser.
3. Det finnes de anstendige kvinner (som bruker burkini) og de uanstendige kvinner (som ikke bruker det.)
4. Barnets kropp er et seksuelt objekt og må skjules.
5. Burkini legger et sosialt press på de muslimske jentene som ønsker å delta i svømmeaktivitet.
6. Burkini forteller barnet som blir tvunget til å ha den på seg at; du er ikke som andre barn (anti-integrering som starter i barnealder).

Burkinien knebler altså det som Shagygani kaller «de sekulære verdiene», som vi i HRS kaller frihetsverdiene (likestilling, likeverd, ytringsfrihet og religiøs frihet). Enten burkini eller så kan jentene drukne. Det kalles utpressing, sier Shagygani, og er en kjent strategi for islamismen. Her kunne Shagygani også nevnt offerrollen, som er en annen kjent strategi. Man blir «offer» for selverklært ekskludering eller offer for «vanskelige foreldre med sine krav», som Al-Musawi er inne på.

Denne offerrollementaliteten har OIC (organisasjonen for islamske land, 57 totalt) gjort seg til eksperter på, blant annet i FNs menneskerettighetsråd der de i årevis har prøvd å få gjennomslag for at kritikk av islam er å anse som brudd på menneskerettighetene.

Integrering

Hvorvidt burkini, hijab eller andre religiøs/politiske symboler bidrar til integrering avhenger altså av ståsted. NRK Troms melder at både Tromsø idrettsråd og Norges Svømmeforbund er positive til bruk av burkini i svømmeundervisninga i skolen, da de er overbevist om at det bidrar til bedre integrering. Men det er, som Shagygani sier, ingenting som tilsier at du er integrert selv om du kan svømme. Slik tenker derimot ikke Jan Kjensli, utviklingskonsulent i Norges Svømmeforbund, som synes å mene at integrering er deltakelse på aktiviteter.

– Hvis folk kan svømme, kan de også drive andre aktiviteter som skjer på og ved vann. Disse aktivitetene kan i sin tur føre til videre integrering av barn med innvandrerbakgrunn.

Dog: ikke deltakelse på samme premisser.

Verre er det med holdningene til Britt Leandersen i Tromsø idrettsråd. Hun hevder overfor NRK, i fullt alvor, at burkinien kan forhindre kroppspress.

– At muslimske jenter kler seg i burkini kan i ytterste konsekvens føre til mindre kroppspress, og dermed at flere etnisk norske jenter føler seg tryggere og blir med i svømmeundervisninga.

Med andre ord skal vi løse utfordringen med at jenter kan lide av kroppspress med å dekke jentene til. Du snakker om å gå baklengs inn i fremtiden.

Overnevnte representerer vel de som Shagygani kaller «naive og godtroende nordmenn», i parentes «islamistenens medløpere», som er «besatt av ‘rasisme’ og kulturrelativisme.» Jeg betviler dog ikke at dette er personer som mener det beste, problemet er bare at de åpenbart legger premisser til grunn for sin tolkning som kan være tvilsomme. Som f.eks. at alle ønsker å bli integrert. Ulik forskning viser at etterkommende generasjoner kan bli mer konservativ i sin islamtolkning enn deres forfedre. Deres muslimske identitet blir sterkere enn en nasjonal identitet.

Ofring av friheten

I en burkinidebatt på Facebook uttalte en forsker (for øvrig en medstudent av meg fra Universitetet i Tromsø i forrige århundre) følgende:

Integrering tar tid, og det er en tid vi faktisk har både råd og muligheter til å ta oss i dette landet. Det gjøres mye arbeid rundt i norske skoler på å utvise fleksibilitet og la hensynet til den enkeltes elev’s skolehverdag stå i fokus. Vi gjør det lettere for muslimske jenter å ta egne selvstendige valg – om vi respekterer dem som jenter som skal bli kvinner med en selvstendighet til å ta de valgene de finner best. Så får vi heller støtte opp rundt dette med å bedre samarbeid mellom skole og hjem – sikre at mødrene lærer norsk og får tilgang til steder der de kan lære om det samfunnet de er bosatt i – slik at de ikke blir redde for å miste barna sine. Det vi ikke trenger er autoritære løsninger, dette tjener ikke de det gjelder noe på.

Vedkommende, som selv har forsket i et hjem-skolesamarbeidsprosjekt og intervjuet en rekke muslimske familier, kommer i mine øyne her med en svært tynn analyse. La oss ta dette med «tid» og «råd» først: Ja, integrering tar tid, men det hjelper oss lite når innvandringen både er høy og rask. Det er stadig flere som skal integreres, og det er som kjent en sammenheng mellom antall og integrering. Ikke minst økonomisk. Norge bruker et betydelig antall milliarder i året på integrering, uten at vi av den grunn kan si at det er et spesielt vellykket prosjekt. Faktisk gikk integreringen bedre på 1970-tallet når vi ikke brukte én krone på dette, men de selv fant veien inn i det norske samfunnet. Fordi de måtte.

Ikke forstår jeg heller hvordan aksept av burkini skal bidra til at jentene lærer selvstendige valg. Jeg tar det for gitt at mange av disse småjentene ikke har noe ønske om å skille seg ut med heldekkende badedrakt, så det er i så fall foreldrene vi tilfredsstiller. Hvem lærer så hva? Hvem respekterer vi? Dertil skal denne forskjellsbehandlingen, som vedkommende forsker tolker som «fleksibilitet», bidra til at de senere i livet, i selvstendighet, tar «de valgene de finner best.» Best for hvem? For fellesskapet og fellesskapet beste?

Selvsagt er det bra om mødrene lærer seg norsk, men det har de også et selvstendig ansvar for. Og det må vi forvente. Noe annet er ikke å ta folk på alvor. Videre er det ikke storsamfunnet som forhindrer kvinnene å få tilgang til «steder der de kan lære om det samfunnet de er bosatt i», den eksklusjonen klarer de meget godt selv. Og verre blir det når de «lærer» at segregering kan bli løsningen – som f.eks. egne kvinnetider i offentlig basseng eller slik som Tyskland nå tenker på: egne kvinnevogner på kollektivtransport, eller svenskenes vurdering av egne kvinnesoner på musikkfestivaler.

Så til dette med å være redde for å miste barna sine. Jeg antar vi konkret snakker om at barna blir for vestlige i sin livsstil, da barnevernet neppe kobles inn om jentebarn ikke benytter burkini i svømmeundervisningen. At (særlig muslimske) jenter blir for godt integrert har vi opp gjennom årene hatt en rekke vitnesbyrd på, så vi skulle jo tro at den tid var forbi. Men nei. Derfor finner vel Æsæl S. Manouchehri grunn til å ta til motmæle i burkinidebatten (gjesteblogg Nettavisen) hvor hun blant annet påpeker:

Kjære rektor her har du misforstått, denne tankegangen ofrer kvinnene og barns frihet på den politiske korrekthetens alter. Til daglig kjempes det store kamper i Midtøsten mot en ideologi som ikke tror på kvinners rettigheter. Jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd at vi må ta denne kampen her i Norge i 2016.

Jeg ber kvinner og menn i vesten innstendig om å erkjenne det privilegiet de har ved at de kan uttale seg fritt og engasjert til forsvar for tildekking. Når en bor i ett trygt land som Norge er det lett å glemme at det finnes kvinner som er mindre privilegert enn oss og som ikke har noen egentlig valg når det gjelde tildekking. Så tal på vegne av dem som ikke har en stemme.

( … )

Når det gjelder deltakelse i svømmeundervisning som argument for tildekking, bør ansvaret og ønske for at barna blir svømmedyktige primært ligge hos foreldrene og ikke hos rektor. Man kan bruke opplæringsloven slik som den er gjort ved denne barneskolen, ved å lage særregler for grunnløse krav. Jeg personlig ville ha brukt loven innskrenkende og motargumentert med at fag eller aktiviteter kan ikke velges vekk av verken elever eller foreldre.

Forbud?

Så til spørsmålet om forbud mot symboler som burkini og hijab på barn. Da saken om burkinitillatelse på en barneskole på Finnsnes i Troms kom opp var reaksjonene todelt: de som fordømte «løsningen» og de som understreket at det aldri har vært et forbud mot burkini. Sistnevnte er riktig, da i den tolkning at alt som ikke er forbudt ved lov er å anse som tillatt. Det er åpenbart den aktuelle rektors tolkning, da han til NRK prøver å ro seg unna med at «burkini alltid har vært tillatt på Finnsnes barneskole.» Men en slik tolkning er forkjært.

Vi har ikke hatt noe forbud mot f.eks. burkini fordi det ikke har vært et problem. Vi har knapt sett en burkini i dette landet, og for de land vi har sett det, er det land vi ikke liker å sammenligne oss med. Nå begynner derimot problemet å vokse i omfang også her og problemstillingen kommer således på den offentlige dagsorden. Men de «ansvarlige» gjør som de pleier, leker peke-på-ansvars-leken. Regjeringen ved aktuelt departement peker på den enkelte rektor. Den enkelte rektor, som skal se foreldrene i hvitøyet, kvier seg antakelig for å ta et valg som taler foreldrene midt imot. Da velger man gjerne minste motstands vei, selv om det er, som Manouchehri sier, å ofre «kvinnene og barns frihet på den politiske korrekthetens alter.»

Men la oss så droppe forbudet. La oss appellere til de foreldrene det gjelder og fortelle dem hvordan vi gjør det her til lands. La oss fortelle dem at burkinien er uønsket på jentebarn. Vil de innrette seg etter våre verdier og levesett?

Ikke det?

Da tar vi frem forbudet. Vi gir dem et valg.