Knut Olav Åmås fremhever at debattdeltakerne på dette feltet kan være av svært ulik karakter, i det at en «forsker» ikke er synonymt med «intelektuell», noe som enhver med erfaring fra forskningsmiljøet kan skrive under på. Samtidig er det alt annet enn enkelt å delta i en debatt om noe så (politisk) betent som politisk islam – nettopp på grunn av sammenblandingen mellom politikk og religion, og på grunn av «stigmatiseringsspøkelset».
Til dette sier Åmås:
Noen mener temaet politisk islam er irrelevant for Norge fordi islamistene angivelig er få her. Men et globalt ordskifte om spenningene mellom politisk islam og modernitetens utfordringer er høyst relevant å delta i uansett. Muhammed-striden viste det. Velger man i stedet høflig taushet for å beskytte utsatte grupper? Det mindretallet som er militante fundamentalister står ikke for svakhet og tar ingen hensyn til sine motstandere. Og vel er muslimer en minoritet på 120 000 i Norge, men islam er verdens største religion med 1,2 milliarder tilhengere. Det er ingen grunn til å avstå fra direkte og ærlig ordskifte for å beskytte noen ‘minoritet’ i så måte.
Den manglende støtte som islamistkritikere har fått i Europa, forklarer Åmås slik:
Likevel forklarer nok relativiseringen av verdier i mange kulturfag og dyrkingen av multikulturalisme i politikken langt på vei hvor underlig svak støtte norske tenkere har gitt til islamdissidenter og kritikere av menneskefiendtlige sider ved religion. Kanskje er det rett og slett religionenes kraftfulle tilbakekomst i politikken som har tatt dem på sengen.
Vi vil bemerke at denne «oppvåkningen» sto ikke minst utenriksminister Jonas Gahr Støre for da han under debatten om karikaturstriden om Muhammed, klarte å si følgende: «Norge har fått et folk med tro». Ja, det er rett og slett ikke til å tro.
Les Åmås’ kommentar