I en kommunal rapport slo skolepersonell, fritidsledere og idrettsledere nylig alarm om økende æresrelatert undertrykkelse i den svenske forstaden Hjulsta.
Hjulsta ligger i den uroplagede, innvandrertette bydelen Tensta i Stockholm kommune, som befinner seg på Nationella operative avdelningens (Noa) – svenskenes svar på Kripos – liste over 52 områder eller bydeler i Sverige som betegnes som «lovløse, farlige og utsatte steder». Rapporten, som ble ferdigstilt i januar, ble imidlertid aldri oversendt til politikerne som hadde bestilt den. De kan dog ikke påberope seg utvitenhet om utviklingen; det er nok av kvinner og menn fra disse forstedene som har varslet om situasjonen. Rapporter også, for den saks skyld.
I rapporten fremgår det at antallet jenter som ikke får delta i enkelte aktiviteter øker. I tillegg øker antallet daglige krenkelser og den sosiale kontrollen med jenters fritid. Det heter videre at området har blitt forandret av flere isolerte grupper som lever etter æresnormer og at kontroll av jenters påkledning, krenkelser og ryktespredning er kraftig på fremmarsj. 45 prosent av jentene som er intervjuet i rapporten sier at de aldri går til idrettshallen. 54 prosent deltar ikke på fritidsaktiviteter. De eldste jentene føler seg begrenset av ryktespredning og flere av dem unnviker fritidsklubber. – Går jeg dit får jeg dårlig rykte, er en gjennomgående kommentar.
Sveriges Television følger opp og opplyser at fritidsklubbene i området domineres av gutter og at de kommenterer jentenes påkledning, atferd og ytringer. Og som hensikten er, føler jentene seg utrygge.
Sahra Bargadle, som grunnla krisesenteret i Tensta for 17 år siden og drevet det siden, sier at tilstanden for kvinner har forverret seg de siste årene: – Jeg merker at æreskultur, eller hva jeg skal kalle det, har blitt større. Man kontrollerer jenter mye, sier hun.
– I mitt arbete möter jag tjejer som berättar att de inte kan vara varsomhelst, att de har bröder eller släktingar som säger till dem att de måste vara hemma. Det möter jag ganska ofta, säger hon.
Dette kan man jo ikke finne seg i, så nå tar myndighetene i den feministiske stormakten Sverige grep: de innfører islamsk kjønnssegregering og oppretter egen fritidsklubb for jenter.
For de vil det jo helt selv, må vite. Og forhåpentligvis er det bare begynnelsen. 18 år gamle Roza Arosh synes f.eks. det er en kjempeidè og kaller kjønnssegeringen å «løfte jentene».
Leila Ducaale är 14 år och bor i Hjulsta. Hon går inte till fritidsgården när hon är ledig, utan umgås istället med sina närmaste vänner. Hon tycker att det ska bli spännande med den nya fritidsgården.
Varför tror du det blir bra?
– För att det är med tjejer och man får springa runt och vara fritt som man vill, säger hon.
Går inte det när killar är med?
– Jo men man känner såhär: Hon är en tjej och jag är en tjej, det är okej att prata med henne. Det blir bra hoppas jag, säger Leila Ducaale.
Guttene, de unge mennene og jentene har alle bakgrunn fra land vi ellers ikke liker å sammenligne oss med, spesielt når det gjelder kvinners rettigheter og bevegelsesfrihet. I disse landene er den kulturelle såvel som religiøse holdningen at menn og kvinner skal holdes atskilt. Det offentlige rom – gater og kafeer – domineres utelukkende av menn og seksuell trakassering av de kvinnene som beveger seg ute uten å være i følge med mannlig verge er voldsomt utbredt.
Vi gjør lurt i å huske på at en rekke islamske land ikke alltid har vært som nå, dette er noe som ble innført med den islamske revolusjonen i 1979. Det medfølgende kvinnesynet er ikke et resultat av naturens tyngdelov: landene gikk fra en tilstand til en annen som følge av at religiøse menn søkte og fikk makt nok til å påtvinge samfunnet sin politisk-religiøse ideologi.
For det er nettopp slik gutter og menn i deres respektive hjemland jager kvinner ut av det offentlige rom og tilbake til kjøkkenet og sengen der de etter mennenes mening hører hjemme. Og fremgangsmåten fungerer utmerket her i Europa også. Det populære Eriksdalsbadet i Stockholm rapporterer f.eks. at det nå er merkbart færre tenåringsjenter i svømmehallen pga “enslige, mindreårige asylsøkeres” gjentatte seksuelle trakassering og overgrep. Etter mange og økende tilfeller av seksuelle gruppeovergrep på jenter og kvinner i folkemassene i sommer-Sverige, vurderte da også Göteborg Kulturkalas å innføre “trygge soner” hvor bare kvinner får oppholde seg under festivalen. De foreslo rett og slett gjerde dem inn egne kvinneinnhegninger foran scenen – omtrent som krøtter.
Det er samme strategi som Eriksdalsbadet fulgte etter gjentatte gruppeovergrep: man innførte et eget kvinneboblebad og et felles. Vi trenger ikke lure på hva holdningen etterhvert vil bli til de frekke jentene og kvinnene som fortsatt tror at de bor i et likestillingsland og derfor tar seg friheten til å sette seg i fellesbadet, for deretter å anmelde eventuelle overgrep. For hvis de ikke ville bli tafset på, så kunne de jo bare holdt seg i det tildelte kvinnebadet, ikke sant? Enten kan du oppholde deg i den designerte kvinneinnhegningen på festival, eller du kan gå utenfor å bli tafset på hvis du foretrekker det. Kjenn din plass, kvinne!
Livredde for å sette foten ned, har man ellers tydd til utdeling av armbånd med den meget virkningsfulle avskrekkingsbeskjeden #tafsainte og holdningskampanjer. For kanskje forstår ikke overfallsguttene- og mennene at det de gjør er galt? Jo, det gjør de – men de er oppdratt til et spesielt syn på kvinner, hvordan de bør kle seg, te seg og bevege seg, og alle som faller utenfor denne trange rammen er nær sagt fritt vilt. For de ville selvfølgelig aldri godtatt samme type atferd mot sine «egne», tildekkede jenter og kvinner.
Og hva med de andre Omarene – de som for tiden gjør seg bemerket på svenske asylmottak med voldektsforsøk, seksuelle overgrep mot barn, mishandling og drapstrusler mot mottakets kvinner og barn i en grad som gjør at svenske myndigheter vurderer å opprette egne «kvinnesoner» på mottakene? Før eller siden skal disse mennene ut i det svenske samfunnet, og hva da?
Michael Ribbenvik, operativ sjef i Migrationsverket, kaller det som har skjedd et stort problem.
– Det er en meget alvorlig situasjon. I Sverige skal det ikke være en eneste kvinne som føler at hun ikke kan gå uten for døren sin på asylsenteret. Vi kommer til å undersøke om vi kan skape et sted for kvinner, slik at de kan ha en privat sfære og selv velge hvor de vil oppholde seg, sier Ribbenvik.
Dette burde egentlig være en selvfølge i hele samfunnet, men når vi nå er klar over at omstendighetene på bakken har endret seg dramatisk, så velger altså europeiske politikere å innrette seg på de kvinnefiendtlige voldsmennenes premisser og innføre kjønnssegregering. Og som vi ser, så sprer denne groteske tankegangen seg med forferdende hastighet.
Her hjemme diskuterer vi for tiden bruken av det misogyne, seksualitetsforskrekkede plagget burkini i landets svømmebasseng og hva dette vil få av konsekvenser for resten av landets jenter og kvinner. Vi trenger ikke egentlig ikke å lure, for vi har allerede lest om en etnisk norsk lærer ved en barneskole i Oslo som ba etnisk norske jenter om å droppe bikinien og trekke i badedrakt når de har svømmeundervisning fordi «Omar ikke må se navlen deres». Skal tro hvordan vesle «Omar» vil reagere den dagen han som ung mann, full av testosteron og undertrykket seksualitet, frekventerer en svømmehall eller badestrand der det er navler, lår og pupper over en lav sko, slik det gjerne er i det landet hans foreldre har valgt å slå seg ned i?
Samtidig sitter kvinner som 19 år gamle Shaima Zeiad og hevder at hennes valg om å dekke seg til er en privatsak. Hennes motstridende argument lyder at hun som muslims (og foreldre som kler jentebarna sine i) bruk av hijab ikke dreier seg om å sende et signal eller «å fortelle noe», men at hun først og fremst dekker seg til fordi hun vil og dernest: fordi det er sømmelig.
Sømmelig, ja – som nettopp bekrefter det fiendtlige synet på kvinner og seksualitet som ligger bak tildekningen, uansett hva Zeiad personlig måtte tenke og føle om saken. Ethvert symbol har dessuten to funksjoner: det viser hva bæreren er og dermed hva alle ikke-bærere er. Jenter som Zeiads private valg har følgelig konsekvenser for oss og våre døtre og er således ikke et privat anliggende. Og det er Europas utildekkede kvinner – i alle aldre, former, fasonger og opprinnelse – i ferd med å lære på den harde måten, med myndighetene som måpende, avmektige tilskuere og enda verre: påskyndere.
Man kan eller vil ikke ta inn over seg at man i stor grad har importert et arkaisk og misogynt kvinnesyn, men dertilhørende forkvaklet seksualisering av enhver jente og kvinne. I stedet for å gjøre noe med de aktuelle guttene, mennene og deres kvinnelige støttespillere, appellerer man heller til kvinner om å rette seg etter de førstnevntes kulturelle og religiøst betingede atale holdninger.
Som f.eks. ordfører i Köln, Henriette Reker, som svarte på menn av arabisk og nordafrikansk opprinnelse massive seksuelle gruppeovergrep på nyttårsaften i det offentlige rom med å utarbeide forholdsregler og retningslinjer for kvinners atferd «sånn at slike ting ikke skjer med dem». Blant forholdsreglene var å «opprettholde en armlengdes avstand til fremmede, holde seg innenfor sin egen gruppe og ikke skilles fra denne».
Problemet gjenstår like fullt: det er nemlig ikke kvinner, deres påkledning, atferd eller bevegelser som er problemet her – de er nettopp disse guttene og mennenes medbragte kvinnesyn, kvinnene som legitimerer dem og sannsynligvis deres familier fordi det er de som har oppdratt barna sine til å internalisere disse holdningene. Så denne problemstillingen kommer ikke til å gå vekk uansett hvor mange kvinneinnhegninger man oppretter. Og hva blir det neste? Egne kvinnebusser? Egen kvinnekø på legevakten? Egen inngang på politihuset eller NAV? Egne 17.mai-tog for jenter?
– Folk i Vesten er med gru i ferd med å få øyene opp for den muslimske verdens sykelige forhold til sex og at sykdommen er i ferd med å spre seg til deres egne land, skrev den algiriske forfatteren og journalisten Kamel Daoud etter masseovergrepene i Köln.
– Overgrepene i Köln er en advarsel til et svakt Europa om behovet for et oppgjør med islams seksuelle undertrykkelse, sa de to frittalende, prominente kvinnerettsaktivistene Seyran Ates og Necla Kelek i samme anledning.
Den profilerte danske politikeren og debattøren Naser Khader, som har bakgrunn fra Syria, etterlyste også et oppgjør med tradisjonelle arabiske menns forkvaklede forhold til kvinner og seksualitet.
Den dansk-tyrkiske kultursosiologen Mehmet Ümit Necef ved Syddansk Universitet mener at arabiske menns overrepresentasjon på voldtektsstatistikkene skyldes kulturforskjeller når det gjelder synet på kvinner og seksualitet. Han forklarer videre at problemene oppstår når noen menns tradisjonelle kvinnesyn kolliderer med moderne vestlig kultur, hvor kvinner har frihet til å bevege seg like fritt som mennene. I Midtøsten betraktes ofte byrommet som mennenes domene. En kvinne som drikker seg full eller går sparsomt kledd blir sett på som uanstendig og er hun ikke i følge med en mann kan hun fort bli betraktet som «eierløs» eller et individ uten beskyttelse. Noen menn fra Midtøsten vil da anse det som legitimt å gjøre seksuelle tilnærmelser eller til og med begå overgrep, mener Necef.
Den svensk-tyrkiske forskeren Özge Öner er av samme formening:
Kulturen och samhällsinstitutioner spelar en stor roll i att avgöra vad som är acceptabelt eller ej. Självfallet har de flesta män, som är uppvuxna i länder där konsensus råder att det är kvinnornas och inte männens skyldighet att undvika sexuella övergrepp, en helt annan syn på hur man bör bete sig mot kvinnor än de flesta svenska män.
– I forstedene vokser mennenes diktatur, skrev riksdagsmedlem for Vänsterpartiet Amineh Kakabaveh sommeren 2015.
Ja, det skal være sikkert og visst! Og ikke bare der, for det er i ferd med å spre seg til hele det omgivende samfunn. Og disse guttene og mennene har dessverre en rekke kvinnelige støttespillere. Europeiske myndigheter må derimot ikke være blant dem.
Forsker og docent ved universitetet i Stockholm Astrid Schlytter påpeker da også at æreskulturen som har forplantet seg i Europa har endret karakter: – Forskjellen er at det ikke lenger bare er familien eller slekten som kontrollerer jenter. Nå er det hele områder som utøver sosial kontroll over jenter, sier hun.
Det er på tide å sette ned foten nå, før den misogyne kulturen som sprer seg fra disse områdene får flere og større negative konsekvenser for Europas jenter og kvinner enn den allerede har fått.