Det er i dagens Dagbladet at sosialmedisineren Per Fugelli er ute med sine velmenende ord. Som kjent har Fugelli, spesielt siden han gjorde det kjent at han har mottatt dødsdom for sin kreftsykdom, vært talsperson for at vi mennesker må gi mer faen, leve livet, leke mer – og være gode mot hverandre. Vel, akkurat sistnevnte gjelder ikke absolutt alle. For vi må peke på de slemme, de som ikke vil verden vel og som derav foreskriver løsninger som ikke passer inn i hans gode verdensbilde.
De onde
Kjært barn har jo som kjent mange navn, så også Fugelli, men utvilsomt sirkler disse navnene rundt «god» og «snill». Derfor er det så mange som liker Fugelli. Han vil ingen vondt, bare de skikkelige vonde. Denne gangen er det Fremskrittspartiet (FrP), Fjordman og Hege Storhaug. Til sammen er det noen stykker, særlig når han også tar inn Marie Le Pen fra Nasjonal Front (Frankrike) og presidentkandidat Donald Trump (USA), og alle disse sine tilhengere.
Rammen for de vonde er Anders Behring Breivik, som drepte 77 mennesker som et middel for «det hele tiden ett og hellige (målet): Å eliminere muslimene fra Europa.»
ABB hentet deler av sine vrangforestillinger om snikislamisering og «kalifatet» fra Fremskrittspartiet som han var medlem av i syv år. I dag er FrP med sin muslimhets båret på gullstol inn i Statsrådssalen. ABB bygget sin paranoia med råstoff fra Fjordmann og Hege Storhaug, den gang sett på som aparte ekstremister. Nå får Fjordman støtte fra Fritt Ord og Hege Storhaugs bok «Islam – den 11. landeplage» topper bestselgerlistene. Sylvi Listhaug mener innvandring av mennesker med muslimsk tro, gjør det farlig for barna og barnebarna hennes å bo i Norge. Hun sitter i regjering med ansvar for integrering og inkludering. Farebildet av muslimene som gruppe, er i ferd med å feste seg, ikke bare på TV-skjermen, men i folks virkelighetsbilde.
Kampen om virkeligheten
Det er ikke første gangen vi har en «kamp om virkeligheten». I Fugellis verden er det f.eks. slik at terroristen Behring Breivik sitt medlemskap i FrP, som han fastslår driver med muslimhets, førte til at han ville fjerne muslimene fra Europa. At samme Behring Breivik flere år før 22/7 hadde meldt seg ut av FrP, tillegges ingen analyse fra Fugellis side. At Behring Breivik skulle bygge sitt syn med råstoff fra Storhaug, kan jo selvsagt Fugelli fastslå, men verken Storhaug eller HRS var nevnt i terroristens manifest og vi har aldri hatt noe med Behring Breivik å gjøre, så en slik kobling handler kanskje mer om Fugellis tolkning av Storhaug og ikke minst Storhaugs suksess med Landeplagen. Det gjør ondt når folket kjøper en bok som ikke formidler Fugellis verdensbilde, men tvert om tar et oppgjør med nettopp denne mannens tanker og holdninger.
At det er i ferd med å feste seg et farebilde av muslimer som gruppe kan være en sann påstand, men spørsmålet er hvorfor det er i ferd med å danne seg et slikt bilde?
I dagens Jyllands-Posten har Anders Næsby, lærer og cand.mag i anvendt filosofi, en kronikk hvor han blant annet viser til John F. Kennedys avhandling (1940) som tok et oppgjør «ettergivenhetspolitikken fatale konsekvenser og de vestlige demokratiers svikt i kampen for å beskytte og bevare de verdier som virkelig betydde noe.» Denne «ettergivenhetspolitikken» er i statsvitenskapelig teori bedre kjent som den politiske strategien appeasement – og den er klistret til Neville Chamberlain.
Appeasement
Appeasement er en strategi som legger opp til å tilfredsstille fienden. For å unngå (mer) alvorlige konflikter, endog krig, møter en konflikter med ettergivenhet. Denne strategien, ført av daværende statsminister i Storbritannia, Chamberlain, var sentral i forløpet til andre verdenskrig.
Chamberlain hadde knapt nok sittet ett år i statsministerstolen da den utenrikspolitiske krisen eskalerte. I 1938 innlemmet Hitler, som selv var født i Østerrike, (det tysktalende) Østerrike inn i Tyskland som provinsen Ostmark. Hitler anså dette som en «gjenforening» med referanse til oppløsningen av det tysk-romerske riket i 1806. Men det var utvilsomt en annektering, kjent som Anschluss. Statsminister Chamberlain lot dette skje. Han mente det var lite de kunne gjøre for å stoppe nasjonalsosialistenes ekspansjon. Så rettet Tyskland øynene mot det daværende Tsjekkoslovakia og området Sudetenland, som hovedsakelig var befolket med (etniske) tyskere. Denne okkupasjonen vakte større uro i Europa.
Chamberlain hadde tro på avtaler med Hitler.
Chamberlain ville gjerne inngå en avtale med Hitler. Med seg på laget fikk han Italias fører Mussolini og Frankrikes statsminister Daladier. Denne avtalen, München-avtalen, erklærte at Tyskland skulle få Sudetenland – uten at Tsjekkoslovakia hadde noe de skulle ha sagt. Målet var å roe Hitler og unngå ytterligere konflikter. Det var til denne avtalen Chamberlain kom med det berømte utsagnet Peace in our Time!
Senere samme år invaderte Tyskland Polen. Chamberlain ønsket igjen å få i stand en avtale og erklærte Storbritannia som fredsmegler. Men nå trodde ikke så mange, ei heller Frankrike, lenger på prat og avtaler. Bare dager etter invasjonen av Polen var andre verdenskrig ett faktum.
Så tilbake til Næsbys kronikk, hvor han peker på at Kennedys avhandling var inspirert av den tidens største politiker, nemlig Winston Churchill og ikke minst hans bok «While England slept» som var kommet ut to år før (1938). Kennedy ga sin uforbeholdne støtte til Churchills kompromissløse standpunkt: Fienden må beseires for enhver pris.
Fienden
Da det var åpenbart at Chamberlain ikke kunne lede et Storbritannia i krig, overtok Churchill roret – med suksess. Statsminister Churchill lovet ikke stort mer enn «blod, svette og tårer» og, som den krigsstrategen og taleren han var, bidro han til at både egen befolkning og befolkningen i de okkuperte landene holdt motstandsviljen oppe.
Men de som måtte tro at Churchill på 1930-tallet var en populær og aktet mann, må tro om igjen. Han var kanskje datidens mest utskjelte mann, både som politiker og «krigshisser». Næsby minner om at han var mer utskjelt enn Hitler. Ikke minst handlet det om at Churchill mente at man i Europas demokratier skulle møte trusselen fra nettopp Hitler med opprustning, ikke nedrustning. Churchills tankegang falt ikke i god jord hos dem som «bare» ønsket statenes fredelige samvær.
Fienden var altså først og fremst Churchill. Det var han og hans like som bidro til å ødelegge idyllen, en idyll som knapt hadde funnet sin form etter første verdenskrig. Som Næsby skriver:
Med tanke på Første Verdenskrigs ufattelige blodbad er datidens syn på Churchills oprustningspolitik måske forståeligt nok. Langt mere uforståeligt er det, at Europa tilsyneladende intet har lært af mellemkrigstidens ellers vitale lære: at direkte og reelle trusler mod den frie, vestlige verden ikke kan håndteres ved at sælge ud af centrale værdier for krampagtigt at holde fast i en illusion om fred.
Hva er dagens trussel?
Per Fugelli synes å tro at dagens trussel er «muslimhets» og at vi er i ferd med å skape et fiendebilde av muslimer som gruppe. Men det er, som Fugelli selv skriver, en sommer i terrorens navn som går mot slutten.
En sommer er over, signert terror. Terroren rammer oss midt i uhyggesenteret: En iskrembil knuser glade barn og voksne som feirer likhet, frihet og brorskap i Nice. En revolvermann skyter unge dansere i Orlando. En sinnssyk araber roper Allah er stor, og skjærer strupen over på en snill prest i en landsbykirke i Normandie.
Mye kan tyde på at den nye definisjonen på jihadister er «en sinnssyk», først med vekt på en og deretter på syk. Vi har sett nok av terroren i islams navn til å skjønne at den er organisert, grotesk og har sitt utspring i islam. Og nei, det betyr ikke at muslimer som gruppe er «en sinnssyk», men det betyr at det er noe alvorlig galt med ideologien islam. Det er et ansvar de som bekjenner seg til islam må ta. Det er ikke Vestens skyld, selv om noen liker å grave i historien og finne ett eller annet som kanskje kunne tilsi noe slikt.
Det finnes ingen trussel i dag som er større enn terror i islams navn. Den kan endog ildne opp andre former for ekstremisme. Det kan skape fiendskap større enn det vi vil tenke på.
Kampen i dag står om våre frihetsverdier, skapt i vestlige, pluralistiske, frie demokrati. Men da gjelder det å kjenne fienden, og den er ikke – som Fugelli indirekte maner til – en kamp for eller imot muslimer.
Jeg håper dere ser at for hvert terrorangrep, bør vi rekke ut vår hånd til muslimene i Norge, by på vennlighet, vise tillit, styrke samhold. Det store, store flertall i dette landet vil hverandre vel, uansett hud, uansett gud. Men da må vi stå opp for hverandre, når vi trenger det. Hver og en av oss må argumentere nøkternt og saklig mot, når folk i familien eller vennekretsen eller på jobben skaper fryktbilde av de 150 000 muslimene i Norge. Mitt ønske er at vi skal prøve å sette oss i norske muslimers sted, at vi skal forstå at terroren trolig herjer mer med deres livskvalitet og samfunnstrygghet enn med vår, at vi bør vise dem omsorg i barske tider. Som når andre grupper i den norske flokken kommer i vansker, bør vi komme muslimene i møte, med forståelse, hjelpsomhet og melding om at vi er på deres side i kampen mot fremmedfrykt, muslimhets og terror.
Som vi har påpekt en rekke ganger: de som først og fremst blir skadelidende av angrep utført i Allahs navn, er frihetselskende eller frafalne muslimer. Men at islamistisk terror «trolig herjer mer med deres livskvalitet og samfunnstrygghet enn med vår», er en segregering jeg ikke finner noe belegg for. På samme måte som vi skal rekke ut en hånd til muslimene, bør vi forvente at muslimer rekker ut en hånd til oss. Det er folkeskikk.
Hadde Fugelliene skjønt islamdebattene, eller de tilløp til debatter, som søkes etablert, så hadde de også skjønt at det nettopp er nyanseringer vi fomler etter. Hvem er våre venner og hvem er våre fiender? Fugellis tanker må ikke få oss andre til å slutte å tenke.