For å forberede befolkningen på at å ta imot asylsøkere er en «dugnad» som «vi alle» skal være med på, er selvsagt påvirkning gjennom NRK et viktig virkemiddel. Derfor har statskanalen f.eks. kalt migrasjonsstrømmen konsekvent for «flyktningekrisen», og selv om bl.a. Frontex og EU-politikere påpekte at strømmen besto av opptil 60% økonomiske migranter endret ikke det NRKs dekning før skaden hadde skjedd, så og si.
Slik skjev dekning kommer antageligvis av at de fleste norske journalistene stemmer rødgrønt, og er således mindre kritiske til den sosialdemokratiske linja som Norge har blitt styrt etter i etterkrigstiden. Og siden så og si ingen samfunnsjournalister stemmer Frp, kan det å fremstille asylsøkere i et positivt lys også anses som en protest mot «heksa» Sylvi Listhaug. (Selv om det faktisk er statsministeren som er ansvarlig for og godkjenner innvandrings- og integreringsministerens politikk – men slike detaljer er kanskje ikke så viktig.)
«Mottaket»
For å skape mer aksept for asylsøkere – eventuelt også gi innblikk i asylsøkeres hverdag – har NRK ved fotograf og journalist Ole-Andre Lagmandokk og journalist Fayruz Sado laget serien «Mottaket», syv korte episoder som tar for seg dagliglivet på Landås avlastnings- og transittmottak. Det ligger i bydelen ved samme navn i Bergen, og er ment å være et midlertidig oppholdssted for flere hundre asylsøkere som venter på å få behandlet saken sin.
I serien får vi møte en rekke mennesker som skal illustrere at asylsøkerne er en potensiell ressurs (underforstått: som slemme Norge ikke benytter seg av), og at de alle gleder seg til å integreres og bidra til samfunnet.
Er de representative for asylsøkere generelt? Det betyr nok lite eller ingenting for NRK, som har valgt ut sine glansbilder og skjønnmaler dem med bred pensel.
La oss se på episodene enkeltvis mens vi reflekterer over hva NRK presenterer – og hva de unnlater å ta opp.
Episode 1: Venter på å bli norsk
Her møter vi syrerne George B. Nacoul (23) og Khalil Maleka (42), som møttes på Ågotnes akuttmottak utenfor Bergen og «raskt ble bestevenner», som NRK skriver i omtalen. Og episoden viser at de gjør forsøk på å integreres, i stedet for å bare sitte passivt på rommet sitt. (En antydning om at det siste er noe en del andre asylsøkere gjør?)
Siden gutta har skjønt at språket er nøkkelen til integrering, klager de på for lite norskopplæring. Og selv om de ikke har krav på noe norskkurs før de har fått oppholdstillatelse har de flaks, siden Landås asylmottak frivillig tilbyr norskundervisning, antageligvis på skattebetalernes regning. Men mye av dette er sannsynligvis helt bortkastede ressurser, siden svært mange av asylsøkerne får avslag og skal sendes ut av landet. Det er ikke meningen at de skal lære norsk eller integreres i løpet av disse første månedene.
Og det sies ikke noe om det i episoden, men det kan virke som gutta selv ikke bruker gratis metoder som DuoLingo eller et av flere andre verktøy for å lære seg språket – i så fall, hvorfor ikke?
Vi blir jo alltid fortalt at asylsøkere er så veldig driftige siden de har klart å krysse kontinenter, men hvorfor er det så mange av dem som klager på mangel på norskopplæring? Undertegnede kjenner selv flere mennesker fra forskjellige deler av verden som faktisk har tilegnet seg grunnleggende norsk ved hjelp av bl.a. DuoLingo og andre gratiskurs på nettet, så hvorfor klarer tilsynelatende ikke flere asylsøkere dette? Og hvis ikke asylmottakene informerer om disse verktøyene, hvorfor ikke? Er det ønskelig at så mange mennesker skal råtne bort på landets asylmottak uten å bruke mobilene og laptopene sine som digitale læringsverktøy mens de venter?
Ellers ser vi at gutta spille arabisk musikk høyt på mobilene sine under frokosten som et daglig inspirasjonsrituale, kanskje uten tanke for at dette kan forstyrre andre rundt dem som vil spise i fred.
Episoden avsluttes med positiv musikk og forsøksvis rørende slowmotion-bilder av asylsøkere som er med på å feire 17. mai. Gutta våre kommer også med en implisitt bønn om å få bli i Norge, i det de forteller om hvordan de ønsker å bidra til samfunnet i fremtiden.
Selve tittelen sier også en del om NRKs fokus – «venter på å bli norsk». For det første antyder den en enorm mangel på refleksjon rundt hvor mye det faktisk innebærer å være norsk. For det andre inneholder ordet «venter» en potensiell anklage mot det norske asylsystemet, som om det skulle være utlendingsmyndighetenes og saksbehandlingstidens skyld at disse gutta ikke er «norske» ennå.
Episode 2: «Skiftlederen»
Her møter vi info- og miljøarbeider Vigdis Gunnarsdottir, som er skiftleder og viser oss hverdagslige scener fra asylmottaket.
En interessant scene oppstår i det de ansatte får beskjed om at en tidligere beboer har brutt seg inn på mottaket, midt på dagen. Det er nemlig strengt forbudt for alle andre enn de ansatte og asylsøkerne selv å oppholde seg i bygningen, og av sikkerhetsmessige grunner må alle andre må ha politiattest for å få slippe inn.
Etter en liten jakt hvor mannen hopper ut et vindu får de ansatte tak i ham. Utenfor blir han fortalt at han ikke har lov til å komme på besøk uten å bli invitert, og vi får inntrykket av at dette er noe han har blitt fortalt mange ganger før. Og selv om han nok en gang lover at han skal følge besøksreglene i fremtiden, virker det sannsynlig at han nok ikke bryr seg noe særlig om dem. Allikevel smiler skiftlederen og alle ler, som om det å bryte reglene gang på gang bare er fryd og gammen.
Vi får også se at noen setter i gang en falsk brannalarm, som fører til at alle må evakueres og at brannvesenet automatisk rykker ut. Det interessante er at dette ser ut til å skje svært ofte, uten at dette problematiseres. Hvem utløser dem og hvorfor? Hvor mye koster disse alle utrykningene samfunnet? Hvor mange av dem skjer månedlig? Slike ting får vi ikke vite.
Episoden avsluttes med en kosescene hvor en beboer gjør et spontant gjøgleshow for å muntre opp en sliten betjening, og alle smiler og ler.
Skiftleder Gunnarsdottir erklærer selvsagt hvor mye hun elsker jobben sin, og hvor takknemlig hun er for å bli kjent med asylsøkerne. Og selv om sammenligningen kan oppleves drøy er det er vanskelig å ikke tenke på 22-årige libanesisk-svenske Alexandra Mezher, som antageligvis var like glad i yrket sitt helt til hun ble knivdrept i januar, mens hun var på jobb i en flyktningebolig for såkalte enslige mindreårige asylsøkere i Sverige.
Episode 3: «Sirkusskolen»
I denne episoden er det vinterferie, og for å aktivere barna så de ikke snur døgnet og ødelegger hverdagsrutinen blir sirkusskolen Cirkus Sibylla leid inn. Og du skal ha et hjerte av sten for ikke å bli rørt av alle de nydelige barna som får være klovner og sirkusartister i regi av Ivanir Hasson Olsen og hennes medhjelpere.
Men én ting legger man merke til. Olsen forteller at når hun jobber på vanlige barneskoler er det kanskje to til tre elever av 20 som er utagerende. Men når de jobber med barn på asylmottak er situasjonen omvendt – altså at 16-17 elever av 20 markerer seg og har et stort behov for å bli sett. Olsen mener grunnen er at barn på asylmottak ikke lever slik de burde leve.
Dette blir ikke problematisert videre av NRK. Men alle som har jobbet som lærer har erfart hvor krevende slike elever er, og at utagering kan være en god indikator på et dårligere skoleløp videre. Og vi vet at barn fra ressurssvake familier – som mange flyktningefamilier er – uansett gjør det gjennomgående dårligere på alle statistikker.
Det KAN hende at mange av disse barna roer seg ned og blir mer lik vanlige elever når de får oppholdstillatelser og etablert seg senere. Men det kan like godt også hende at dette ikke skjer. Det får vi ikke vite. Og fordi «Mottaket» er et overfladisk feelgood-program, nevner NRK ikke noe om hvilke konsekvenser det kan få for samfunnet hvis opptil 80% av asylbarna muligens er problembarn.
Episode 4: «De små tingene»
Beboerne forteller oss om mangelen på privatliv, og at det oppstår en del små konflikter når folk bor så tett oppå hverandre, opptil 20 mennesker på ett rom. Vi får høre at dette er «problemer som kan oppstå hvor som helst» – som om det er en hvilket som helst folkehøyskole eller vandrerhjem de snakker om.
For det kan jo hende noen av disse konfliktene er mellom forskjellige etnisiteter og religioner, noe vi har sett skjer konstant på mange andre asylmottak både i Norge og ellers i Europa – men det nevner ikke NRK noe om.
Episoden handler stort sett om kantinematen som blir servert, og hvordan den ikke passer mange av beboerne, som ofte kjøper inn egen mat og smugler den inn på rommene, noe de ikke har lov til. Og hvordan får de penger til dette? Asylsøkere generelt har svært lite å rutte med, så det virker underlig at de prioriterer å kjøpe annen mat enn den de får gratis.
Sosiologen Susanne Bygnes sier på sosialantropologisk vis at matlaging på rommene kommer av at folk har behov for å skape egne ritualer og små rom i hverdagen, og at det å klage på det vi oppfatter som småting kan være symptom på «ekstremt vanskelige eksistenser».
Men de klokeste ordene kommer fra asylsøkeren Kharbouch Elmustapha, som ikke vil klage på maten, og konkluderer at «vi kan ikke forvente at vesten skal rette seg etter vår kultur». Ja, hadde alle nyankomne bare lyttet til Elmustapha ville nok integreringen i Det Nye Norge gått langt smidigere.
Episode 5: «Nabolaget»
Vi får møte de nærmeste naboene til mottaket, helt fra to folkemøter i november 2015 (avholdt før etableringen), og til seks måneder etter at det startet.
Noe av det første vi får se er to sinte naboer, filmet på folkemøtene. Det er mulig de sa ganske mye til forsamlingen, men redigert ned av NRK blir de redusert til én eneste ytring hver. Den ene mannen sier at asylsøkerne «tar med seg tullet og elendigheten fra Midtøsten», og den andre spør hvorfor ikke naboer blir spurt før det etableres asylmottak i bydelene deres. Som jo er et godt spørsmål.
Uansett blir vi raskt beroliget av to gode naboer, som snille og smilende forteller oss at det er naturlig å være redd for det man ikke kjenner, og at «den enkle løsningen er å bli kjent med hverandre.» NRK har ikke intervjuet noen av de som var eller er kritiske til mottaket – men det trengte jeg vel ikke fortelle dere.
Byrådsleder Harald Schjelderup (Ap) forteller folkemøtet at asylmottaket er nødvendig fordi «vi er i en ekstraordinær situasjon» – noe som er helt feil og var riv ruskende galt også i november 2015. I flere år har alle data vist at migrasjonspresset på Europa bare kommer til å tilta, og at situasjonen i fjor bare var en forsmak på hva vi kan komme til å oppleve når flere får råd til å gjennomføre reisen til vårt kontinent, og de mange push- og pull-effektene vokser seg enda sterkere.
Men det er kanskje for mye forlangt av en Ap-byrådsleder å følge med på migrasjonsmønstre, selv om de har relativt store og direkte konsekvenser for bl.a. budsjettet for byen han styrer?
Mottaksleder Georg Mevold sier til kamera at de ikke har klart å sende beboerne raskt nok videre, og at mange blir boende selv seks måneder, selv om det bare var meningen at de skulle bli værende bare i en kort periode.
Naboene uttrykker at de gjerne skulle hatt mer kontakt med asylsøkerne, men at den tidligere lærerhøyskolen fremstår som en festning hvor strenge sikkerhetsregler har gjort dette vanskelig. Planlagte fellesområder og spontane møteplasser har uteblitt, og det antydes at Norsk Folkehjelp er «the bad guy» som låser asylsøkerne inne. Men dette stemmer jo ikke, siden beboerne kan forlate huset når de vil og selv ta kontakt med omverdenen.
For å virkelig hamre inn ideen om det fargerike fellesskap, får vi se at beboerne og naboene sammen lager en pen mosaikk av glass. Ironisk nok intervjues samtidig en syrer som mener at nyankomne asylsøkere er «sjenerte», og at det er hovedsakelig naboenes jobb å «bidra mer» med «et smil» og ta mer kontakt med asylsøkerne. Han blir nok kjempegodt integrert med en slik passiv holdning.
Episode 6: «Intervjuet»
Etter noen måneder får asylsøkerne et intervju med utlendingsmyndighetene, en samtale som er en viktig del av beslutningsgrunnlaget for om de får oppholdstillatelse eller ei.
Bård Granøien i Politiets utlendingsenhet sier at «dette er kanskje den eneste samtalen de har med myndighetene», som får meg til å lure på hvor grundig asylprosessen er, og er en uttalelse som avslører hvor lite vi egentlig vet om asylsøkerne som bor landet rundt i åpne mottak. Hvem er de? Vi aner egentlig ikke, og NRK tar ikke opp dette aspektet.
I episoden følger vi kurderen Lazkeen Ibrahim Al-Khalil, en mann i 40-årene som kom med sønnen i 2015. NRK forteller oss ikke hva yrket hans var i Syria. Han skal intervjues samme dag, og forteller at hvis han får oppholdstillatelse kan han ta med seg de tre gjenværende familiemedlemmene. NRK forteller ikke hva denne familiegjenforeningen vil koste Norge, og sier heller ikke noe om at Al-Khalil sannsynligvis ikke vil få jobb så han kan selv forsørge familien. Som kjent er syrere gruppen som p.t. gjør det dårligst på arbeidsmarkedet.
Til slutt får vi se utdrag fra en en koselig vårfest hvor alle feirer og smiler.
Episode 7: «Avreiser»
Den siste episoden er den mest emosjonelle, og er teppelagt med mollstemt solopianomusikk.
Kurderen Al-Khalil og sønnen hans har nå gjennomført asylintervjuet og skal flytte til et ordinært mottak på Hitra mens han venter på svaret på søknaden. Sønnen gråter fordi han ikke skjønner hvorfor de må flytte fra transittmottaket.
Vi møter folk fra Irak og Afghanistan som ikke har fått opphold og skal sendes ut, og det virker som de er lite reflekterte i forhold til UDIs avgjørelse. NRK skriver nemlig at bare 10% av irakere og 24% av afghanere får opphold, men kanalen forklarer ikke bakgrunnen for den store avslagsprosenten. I stedet for bare gjengir de tallene, og antyder med dette at myndighetene er inhumane fordi de ikke lar flere få bli. Her har nok journalistene lært av manipuleringsteknikker som brukes i de korte videoklippene til bl.a. AJ+.
Vi får også møte asylsøkere som har tatt imot 20.000 kroner for å reise tilbake til hjemlandet, men NRK nevner ikke hvor mye penger dette er i lokal valuta, hvor lenge de kan leve på beløpet, og om denne ordningen har fungert som et insentiv for asylsøkere å komme til Norge.
Parwez forteller at han har fått avslag og må dra tilbake til hjemlandet. Men NRK forteller at han heller bryter loven og drar til et annet land, noe som ikke problematiseres. Vi får heller ikke mer informasjon om hvor mange som gjør som denne mannen.
Ute på Hitra ankommer Al-Khalil og sønnen det statlige asylmottaket der, og faren er tydelig lei seg fordi de ikke har fått et eget hus eller en leilighet. Han skjønner tydeligvis ikke at de aller fleste som ennå ikke har fått svar på asylsøknaden selvsagt ikke kan få egne boenheter.
Deretter klager han til betjeningen på at rommet er for lite. Selv om de ikke har smakt på maten ennå antar han at den ikke er noe god, og at sønnen ikke kommer til å like den. Så begynner barnet å gråte igjen, men faren forklarer ham ikke hvor privilegerte og heldige de er for å i det hele tatt få hjelp av Norge. Vi ser rett og slett ikke så mye takknemlighet hos ham, heller ingen forståelse for at Norge også må hjelpe titusener av andre asylsøkere, som alle krever ressurser og koster mye penger.
Helt til slutt skriver NRK at 100% av folk fra Syria – eller folk som overbevisende nok hevder de er syrere – fikk oppholdstillatelse i første halvdel av 2016.
Oppsummering
Denne artikkelen er ingen dyp journalistisk granskning av «Mottaket», men det hadde samtidig vært interessant å få vite eksakt hvem i systemet som har tatt initiativet til serien, om det har ligget redaksjonelle føringer til grunns, og om den er fullfinansiert av NRKs egne budsjetter – eller har mottatt delfinansiering fra andre institusjoner.
Helt til slutt kan vi nevne noen generelle ting NRK ikke tar opp i det hele tatt:
Hvor mange prosent menn, kvinner og barn er det på Landås?
Hvor mange rømmer fra mottakene generelt? Hvor mange har rømt fra Landås? Hva skjer med de som rømmer?
Hvor mye koster det å drive Landås? Hvor mye er dette per beboer per måned?
Hvorfor sendes så mange asylsøkere i dyre taxier, og ikke via kollektive transportmidler?
Dessuten diskuterer aldri NRK, og heller ikke i denne serien, at pengene som brukes på disse enkeltpersonene kunne hjulpet langt flere mennesker hvis Norge faktisk donerte mer til de kroniske underfinansierte flyktningeleirene drevet av FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR).
I den sammenheng hadde det også vært svært interessant å få vite om asylsøkerne selv vet hvor mye de koster Norge? Og av de som er mest økonomiske migranter – ville de fortsatt kommet hvis de visste hvor mange andre reelle flyktninger som ikke får noen som helst hjelp av Norge, delvis på grunn av de enorme summene vi bruker på asylsøkerne her til lands?