Sjefen for sikkerhetstjenesten i Frankrike, Patrick Calvar, advarte denne sommeren om et Frankrike på randen av borgerkrig. Unntakstilstanden har nå vart siden det multiple terrorangrepet 13. november i fjor. Tross denne mobiliseringen fra politi og militær, klarte ikke La France å stoppe nye angrep, som i Nice (lastebil) og i Rouen (rituelt drap av prest i kirke). Calvar skal man selvsagt lytte meget nøye til. Spørsmålet er om det franske folket generelt er på resignasjonens vei. Det tror Guy Milliere. Som han sier det: Franske politikere snakker om krig hver eneste gang terroren rammer, men vender raskt tilbake til appeasment-politikk. Både politikere og folket generelt underkaster seg:
All French political parties are choosing appeasement over confrontation, and hardly dare to call the danger by its name: radical Islam. The French choose submission: they have no real alternative.
Den italienske kulturredaktøren Giulio Meotti er heller ingen optimist. Han peker på at Frankrike huser 15 000 voldelige salafister, som typisk dominerer i de lovløse områdene. Som vi vet fra hjemlige trakter (Ubaydullah Hussein, Arfan Bhatti og dets like), skjuler de ikke sin agenda. Men om det kun var disse som truet det Europa vi elsker, så hadde alt vært så mye enklere. Å være «hard i klypa» mot voldelige fascister, klarer endog Skei-Grandene, Størene, Bløteidene, Solbergene og alle de andre ved makten. Det de dog ikke klarer er å stå opp for frihetsverdiene mot ikke-voldelig salafisme og andre avskygninger av den islam som baserer seg på Muhammed som politisk og juridisk leder de siste ti leveårene i Medina.
Dette sier Meotti med noen andre ord, og det er det samme budskapet jeg leverer i Islam. Den 11. landeplage. Man ser ikke, eller forstår ikke, den entydige utviklingens gang: mer og mer islam i våre gater.
Det finns i själva verket ett annat hot, som är ännu farligare eftersom det är svårare att se. Magasinet Valeurs Actuelles har döpt det till «den tysta erövringen«. Det är det «moderata» islams slingrande väg mot att framkalla underkastelse. «Dess ambition är tydlig: Att förändra det franska samhället. Sakta men säkert.»
Eksempelvis mottok det prestisjetunge, historiske Sorbonne universitet nylig et økonomisk bidrag på 1,8 millioner euro fra den religiøse diktaturstaten Qatar for å styrke migranter/flyktningers utdannelse. Man tror det ikke finnes forventninger til pensum og annet fra skjeggene i Doha?
Den franske paraplyorganisasjonen for moskeer og foreninger, UIOF (Union des Organisations Islamiques de France, UOIF), arbeider for antisemittisme, og støtter oppunder og finansierer terror og jihad, heter det i en rapport fra Simon Wiesenthalcentret. Ingenting av det UIOF holder på med, fremmer integrering av muslimer, slår rapporten fast.
Kan vi ikke egentlig slå fast det samme om Islamsk Råd Norge (IRN)? Hva har de bidratt med til av integrering?
I Milano har for første gang en muslim fått plass i kommunestyret for et sentrumsparti. Også der ser vi at den italienske paraplyorganisasjonen tilsvarende IRN stod bak kandidaten, en såkalt «moderat» muslim. Den tilslørte Sumaya Abdel Qader sin ektemann, har åpent propagandert for Israels utslettelse: «Det er et historisk feiltrinn, en bløff, skrev han på Facebook. Derfor er løsningen denne: «Ctrl + Alt + Delete».
Qaders utfordrer var en frihetsorientert muslim, somaliske Maryan Ismail. Etter tapet forlot Ismail Det demokratiske partiet. I et åpent brev forklarte hun hvorfor:
«Det Demokratiska partiet har valt dialog med mörkermännen inom islam. Än en gång underlät man att lyssna på de moderna, pluralistiska och inkluderande rösterna inom islam.»
Akkurat som Erna Solberg, som i fjor valgte å gå i dialog med politiske muslimer i det mørke redet til Islamic Cultural Centre, anført av Islamsk Råd. Da jeg kritiserte Solberg for å støtte oppunder krefter som avviser frihetsverdiene, ble jeg stemplet som både syk og løgner, og plassert ved siden av mullah Krekar. Da kan man jo tenke seg en politiker våge å kritisere de samme kreftene.
Statsminister Solberg trenger ikke frykte stemplet fascist. Hun holder seg varm i de mørke rommene.
Tilbake til Frankrike, Europas «sykeste mann», antakelig med Sverige hakk i hæl. Brorskapsmannen Tariq Ramadan, vil nå bli en franskmann. Han har nemlig søkt om fransk statsborgerskap. Rmadan har et par millioner følgere på Facebook, han har skrevet titalls islambøker, har blitt tildelt akademiske titler verden over, og er også sjef for Forskningssentret for islamsk lovgivning og etikk i Doha. Hans visjon for vårt kontinent er denne: «Islam er en fransk religion og det franske språket er ett av islams språk.» Ja da, vi ser kalifatets svarte fane vaie i hans visjon.
Rushdie-affæren: fra ros til ris
De som tror at Ramadan står for en europeisering av islam, altså en humaniserende reformasjon, og ikke en islamisering, bør ta en runde med seg selv. Eller som den venstreorienterte amerikaneren Paul Berman formulerte tittelen på et strålende essay om denne Ramadan: «Who’s afraid of Tariq Ramadan?» Jo, det er i dag de samme som under Rushdie-affæren priset ytringsfrihetsforkjemperes mot, og som i dag tier, vel vitende at om de ikke så gjør, plasserer de seg i en høyrisikosone for å bli rammet av radioaktivt material: De lenkes til fascisme. Nettopp denne utviklingen speiler unektelig islamiseringen som har pågått de to til tre siste tiårene.
Derfor dukket ikke overraskende Ramadan opp i den italienske valgkampen med støtte til – nettopp – Sumaya Abdel Qader.
Tariq Ramadan, Europas dyktigste utøver av dobbeltprat?
En annen «stjerne» på islamiseringens himmel i Frankrike er lederen av stormoskeen i Paris, Dalil Boubakeur. Han har forsvart fatwaen mot Rushdie, saksøkt Charlie Hebdo etter publisering av Muhammed-tegningene i 2006, og senest i fjor propaganderte han for at kirker skal omgjøres til moskéer. Han vil at antallet moskeer skal doble seg fra i overkant av 2000 moskeer til 4000.
Slik kan vi fortsette også i Storbritannia som har 85 shariadomstoler knyttet til moskeer for å sikre «islamsk rettferd«. Skilsmisser, polygami, barnefordeling, arv, utroskap og eksempelvis kvinnemishandling avgjøres etter de «hellige» skriftene og de «hellige» mennenes tolkning av dem. Og i Tyskland har visekansler Sigmar Gabriel kritisert Saudi-Arabia for å finansiere ekstremisme i Europa. I fjor tilbød endog kongedømmet – uten blygsel og midt i migrasjonskrisen å bygge 200 nye moskeer for Angela Merkel. Mens eksempelvis Qatar samme år donerte 11 millioner pund til St. Anthony’s College i Oxford. Hvem underviser der? Tariq Ramadan. Qatar har også sagt seg villig til såkalt å investere 65 millioner dollar i franske tapte territorier, med henvisning til den store muslimske befolkningen i landet. Det er sikkert ren materiell nødhjelp…
Hva vil fremtiden bringe?
Patrick Calvar (med flere) kan få rett: Europeiske stater kan ende i borgerkrig. Det er antakelig dette Den islamske staten vil ved terrorangrep som fremtvinger hard lovgivning som kan ramme blindt, og som dermed får betydelige deler av den muslimske befolkningen til å støtte det voldelige mindretallet. Men, som Giulio Meotti sier det, finnes det et «enda verre» scenario. «At ingenting hender og vi fortsetter» på den samme veien som i dag. Det gir de ikke-voldelige Medina-kreftene økt makt, sier Meotti. Nøyaktig samme konklusjon som i Landeplagen. Målet helliggjør middelet.
Islamiska staten har samma mål som de flesta anhängare av så kallad «moderat islam»: Herravälde under sharia. Många påstått «moderata muslimer», även om de inte själva begår våldshandlingar, stödjer dem i tysthet. De stödjer dem genom att inte ta avstånd från dem. Om de tar avstånd, gör de det oftast i kryptiska ordalag, som att de är «emot terrorism», eller att det som oroar dem när muslimer begår våldshandlingar är att det möjligen kan slå tillbaka på dem.
Terror kan også virke kontraproduktivt for disse kreftene. Nasjoner som angripes kan våkne. Dette har nok de voldelige og ikke-voldelige kreftene i mente. Sosialt press, propaganda og mer diskret påtrykk fra disse holdene, er antakelig mer produktivt, og derfor farligere enn terror, tror også Meotti. Her går tankene hans i samme retning som Machiavelli: Når problemene er forholdsvis små, så er de vanskeligere å oppdage men lette å løse. Når problemene er så åpenbare at ingen kan fornekte dem lengre, er de også svært vanskelige, om ikke umulige, å løse, i alle fall på en god demokratisk måte. Men det første stadiet mener jeg vi har passert. Problemene burde nå være åpenbare for enhver ansvarlig politiker.
«Moderat islams løgnaktighet»
For de repressive kreftene blant muslimer er det slik at enhver muslim som ikke blindt underkaster seg Allah og Muhammeds ord, betraktes typisk som frafallen som skal straffes med døden, bekreftet av sunniteologen Yusuf al-Qaradawi. Sistnevnte sjarmtroll har sagt det rett ut: Islam hadde dødd ut med Muhammed om det ikke var dødsstraff for frafall.
Som Oriana Fallaci sa det i sin tid til The New Yorker: «Jeg aksepterer ikke det såkalte moderate islams løgnaktighet.» Dette er årsaken til at ekte «moderate muslimer» knebles og drepes.
Meotti mener den «den rådende islamske mainstream-mentaliteten» kan oppsummeres på denne måten: -Kjære europeere, fortsett å fundere på kortere arbeidsuke, førtidspensjonering, abortlov og gratis kjernetid i barnehagen. Med lovverket deres kommer vi til å beseire dere. Med lovverket vårt kommer vi til å omvende dere.