En australsk islamaktivist dro til den franske riviera for å protestere mot forbudet mot forbudet mot burkini og øvrig islamsk tildekning. 23 år gamle Zeynab Alshelh hevder at hun ville vise støtte til lokale muslimer og troppet opp på stranden iført det kontroversielle plagget burkini, men ble tvunget av provoserte badegjester til å forlate stranden etter få minutter.
Zeynab Alshelh, a 23-year-old medical student from Sydney, decided to fly to Europe a few weeks ago after becoming upset when 30 French cities banned women from wearing the full-length swimsuits at public beaches after the Nice terror attack in July, according to Channel Seven’s program Sunday Night.
In an attempt to show solidarity with local Muslims, Ms Alshelh and her mother wore their blue burkinis as they enjoyed a day out on the French Riviera with her father.
Lokale burkini-forbud som ble innført etter terrorangrepet i Nice ble raskt reversert av fransk rett, men omgivelsene nølte ikke med å tilkjennegi sin misnøye verbalt og/eller med gester. En mann konfronterte aktivisten og sa han ville ringe politiet om hun ikke fjernet seg fra stranden øyeblikkelig.
‘We were threatened by locals to leave the beach and if we didn’t they were going to call the police. They weren’t happy with us being there, even though it was on the beach that the burkini ban was overturned but the locals were not happy,’ she said.
A man confronted Ms Alshelh and told her he would call the police if she and her family didn’t leave, while others made hand gestures or muttered disapproving comments.
Til tross for at fransk rett har bestemt at det islamistiske terrorangrepet i Nice, som etterlot 86 drepte og 434 sårede, ikke er grunn nok til å forby islamsk badetøy, har flere byer – deriblant Nice – ignorert avgjørelsen og fortsetter å håndheve forbudet med bortvisning og bøtelegging.
Det er for øvrig verdt å minne om at mange muslimer støtter de franske forbudene, ettersom utbredelsen av islamske og/eller islamistiske plagg fører til press om mer tildekning og etterhvert krav kjønnssegregering – hvilket først og fremst går utover de muslimene som er mindre religiøst og politisk nidkjære enn den konservative, harde kjerne.
Alshelh, som i følge Daily Mail begynte å bruke det heldekkende plagget burka som ti-åring, utviser ikke overraskende null forståelse for reaksjonene plagget, og hennes egen aksjonsform, vekker. Det kan skyldes at aktivister av den sorten hverken kan eller vil innse at det ikke dreier seg om plagget i seg selv, men den religiøse og politiske bakgrunnen for det/dem og derfor forsøker å tåkelegge debatten så godt de kan. Vi har hørt den før, da i forbindelse med hijab som av islamister og deres støtter ble og blir bortforklart som «20 gram stoff». Men det er altså ikke stoffet som er problemet, det er tankegangen bak og derfor – nær sagt selvfølgelig i land som i årevis har kjempet frem kvinnefrigjøring, likestilling og et åpent, naturlig forhold til kjønn og seksualitet – vekker grunnleggende og ektefølte negative reaksjoner.
Og det var ikke bare på denne stranden Alshelh var uvelkommen. Lite fornøyd med den første responsen, tok aktivisten kontakt med en fransk muslimsk kvinne og sammen stilte de seg opp i burkini, nå med plakater hvor de inviterte strandgjengere til å spørre dem om burkiniene deres. Det ble heller ikke godt mottatt.
Den australske aktivisten later elskelig nok som om hun ikke skjønner stort av det hele:
Frustrated by the reception she was met with at the beach, Ms Alshelh teamed up with a local Muslim woman to answer any questions the locals might have about the burkini.
‘I just wanted to see it for myself, I wanted to see what is going on here – why is this happening – I want to speak to the girls who have gone through this kind of stuff,’ she said.
Svaret på hvorfor dette skjer er fordi mange begynner å innse at det nettopp ikke handler om mangfold og klesplagg, men om en måte å tenke på som ikke er kompatibel med fundamentale europeiske verdier.
‘There shouldn’t be a connection between terrorism and the burkini and there shouldn’t be a connection between terrorism and Islam altogether,’ Ms Alshelh said.
‘I have a nose, you have a nose you have two eyes, I have two eyes – everything is the same just slight difference in your believe systems.’
Nei, det er ikke noen «liten forskjell» i våre trosforestillinger når det gjelder synet på kvinner, kropp og seksualitet. Det er en grunnleggende forskjell og den lar seg ikke glatte over. Alshelh og hennes trosfellers syn på disse tingene kan faktisk ikke eksistere side om side med likestilling og kvinners frihet. De landene hvor menneskesynet, med påfølgende tildekning, kvinner og menn som dette kjemper for er normen, er blant de verste landene på planeten å leve i, både politisk, sosialt, religiøst, kulturelt og økonomisk – og aller verst er det for jenter og kvinner. Vold mot, drap på, seksuell trakassering av og manglende rettigheter for kvinner er hverdag.
Dessverre har islamistiske aktivister som Zeynab Alshelh seilt alt for lenge i medvind – godt støttet av elleville multikulturalister, såkalte antirasister og innvandringslobbyen som har skreket «islamofobi» ved et hvert forsøk på å ta opp problemstillingen eller andre uttrykk for misnøye med islams fremmarsj i Europa. Det er antagelig derfor aktivister tror at de fortsatt kan provosere av hjertens lyst og at enhver motstand automatisk vil bli skammet ut av den kaklende klasse. De tider er sannsynligvis over, selv i det passive Europa. Vinden har snudd og sånn sett er vanlige folks åpne imøtegåelse et sunnhetstegn; vel og merke så lenge det tar seg verbale, skriftlige eller sosiale uttrykk, og ikke truende, fysiske eller voldelige.
Vi gjør alle lurt i å huske på at innvandrerstrømmen går til Europa og ikke fra, og at det er gode grunner til det. Og måtte lynet ramme meg om jeg tar feil; jeg har aldri sett eller hørt en eneste ordinær borger gi uttrykk for noe ønske om å forvandle Europa til noe som ligner Midtøsten eller land som Pakistan og Somalia. Riktignok har vi fleretniske samfunn og det har sine fordeler og ulemper. Kan vi gjøre noe med ulempene, kan vi ganske sikkert skape dynamiske, fremtidsrettede samfunn. Men i disse er det ikke – og kan ikke være – plass til det lovreligiøse aspektet av islam eller islamisme, som faktisk er en totalitær og voldelig ideologi som ikke står noe tilbake for de ondartede eksemplarene Europa tidligere har stått overfor og bekjempet i blodige kamper med tap av millioner av menneskeliv. Det tradisjonelle islamske (både religiøst og kulturelt) synet på kvinner, kjønn, kropp og seksualitet generelt kan ikke få fotfeste og utbres i liberale, åpne samfunn uten at det får alvorlige konsekvenser, først og fremst for kvinners bevegelsesfrihet, men også for samfunnet som helhet.
Det burde derfor ikke komme som en overraskelse på noen at Europas befolkning – liberale og/eller statskirkemuslimer inkl. – ikke ønsker denne utviklingen og derfor gir offentlig uttrykk for det. Vi kan neppe regne med at islamistiske aktivister og deres medløpere på ytre venstre fløy skal innse dette med det første, men jo før våre myndigheter gjør det, jo raskere vil de kunne bidra til å legge en demper på de stadig økende sosiale spenningene som gjør seg gjeldende i hele Europa.
Det finnes grenser for alt; også godtfolks toleranse og tålmodighet.