Gunnar Stavrum har i Nettavisen en kommentar knyttet til flyktningers sysselsettingssituasjon i Norge. Bakgrunnen er arbeidsminister Anniken Hauglie (H) sitt ønske om å stramme inn velferdsordninger for å gjøre det mer attraktivt for flyktninger og asylsøkere å jobbe. I tillegg ønsker ministeren å forkorte tiden som de samme er stønadsmottaker.
Forslaget i seg selv er viktig, men det åpenbare problemet er at jobbene ikke finnes. For langt de fleste asylsøkere/flyktninger har ikke de nødvendige kvalifikasjoner som Norge trenger. Så kan man selvsagt prøve å kvalifisere de samme, men det strider igjen mot ideen om å forkorte tiden på offentlige ytelser.
Det som burde vekke mest oppsikt i Stavrums kommentar er hvor få som egentlig er i heltidsjobb i Norge. Antall personer registrert bosatt i Norge per 1.juli 2016 var 5 236 826. Det er en økning på i underkant av 23.000 siden 1.januar. Veksten er innvandringsrelatert. Men mens folketallet fortsetter å stige, så er tilknytning til arbeidsmarkedet en annen historie.
Arbeidsmarkedstilknytning
SSBs tall for befolkningens tilknytning til arbeidsmarkedet per 1.januar 2015 viser at antall personer i arbeidsfør alder (hos SSB 15-74 år) var på i underkant av 4 millioner (3 896 000). I underkant av 1 million (932.000) var under 15 år, mens 360.000 var over 75 år.
Arbeidsstyrken er på i underkant av 3 millioner (2 772 000), hvilket gir at litt over 1 million (1 124 000) regnes utenfor arbeidsstyrken. Flest av dem som står utenfor arbeidsstyrken i alderen 15-74 år er uføre- eller førtidspensjonister (359.000) , (allerede) alderspensjonister (318.000) eller under utdanning (317.000). 39.000 var hjemmeværende og 91.000 kategoriseres som «annet».
Av arbeidsstyrken på ca. 3 millioner var litt under 2 millioner (1 970 000) heltidsansatt, 673.000 deltidsansatt og 121.000 arbeidsledige. Se illustrajon fra SSB.
Problemet er videre at sysselsettingen faller, som Stavrum skriver:
Siden årtusenskiftet har sysselsettingen falt i de fleste grupper, og sterkest blant de under 24 år. I prosent av arbeidsstyrken har Norge nå flere arbeidssøkende enn Tyskland. Storbritannia og USA. Bildet av Norge som et land med ekstremt høy sysselsetting er i ferd med å slå sprekker, selv om vi fortsatt ligger langt foran EU-landene.
Sysselsetting
Problemene med sysselsetting skyldes ikke minst innvandringen. Dertil kommer at stort sett alle nye arbeidsplasser som skapes går til innvandrere, fortrinnsvis arbeidsinnvandrere. Så kommer skjevheten med hvem som har høyest tilbøyelighet til å utvandre igjen. I en nylig rapport fra SSB heter det blant annet følgende:
Gitt innvandringsbakgrunn er det innvandrere med utdanning som innvandringsgrunn som viser størst utvandringssannsynlighet, etterfulgt av nordiske innvandrere og arbeidsinnvandrere, mens innvandrere med familie og spesielt de med flukt som innvandringsgrunn, har liten sannsynlighet for å utvandre. Utflyttingsfrekvensene innenlands er stort sett lavere enn utvandringsfrekvensene, men flyktninger skiller seg ut med klart større tendens til å flytte innenlands enn å utvandre.
SSBs Marianne Tønnesen i presentasjonen av årets befolkningsframskriving
Til dette bildet kommer også at stadig flere ikke-vestlige innvandrere tar seg til Norge, og fremover er det forventet at denne gruppen bare vil stige. I den siste befolkningsframskrivingen fra SSB i juli i år legger de til grunn (både i høy- og midtalternativ) at innvandrerbefolkningen fremover omtrent bare vil bestå av ikke-vestlige. Andelen fra ikke-vestlige land i Norge antas å øke fra dagens 56 prosent til 80 prosent. Dette henger igjen sammen med at SSB i denne framskrivningen også lener seg på FNs framskrivninger. Befolkningsveksten i Afrika og Asia forventes av FN å bli svært sterk fremover, i FNs hovedalternativ (midtalternativet) stiger folketallet fra 6,3 milliarder i dag til nærmere 10 milliarder i 2100. Veksten forventes særlig å komme i Afrika, fra dagens 1,2 milliarder til 4,4 milliarder i 2100. I FNs høyalternativ har de beregnet en formidabel befolkningsvekst til 2100 for Afrika og Asia, der de ender på ca. 15 milliarder i 2100. Så potensialet for innvandring fra disse kontinentene må sies å være betydelige også fremover. Nettopp innvandrere fra Afrika og Asia sliter med å bli sysselsatt.
Sysselsettingsgraden i 2015 viste at den var på 70 prosent for innvandrere fra vestlige land, 69 prosent fra Øst-europeiske land og 52 prosent fra ikke-vestlige land (Finansavisen, ikke på nett). Tallene for innvandrere fra Afrika og Asia er heller ikke særlig oppløftende:
Afrika: 41 prosent (ned fra 46 prosent i år 2000)
Asia: 53 prosent (uendret siden år 2000)
Tallene for Afrika og Asia er også brutt ned for muslimske og ikke-muslimske land (omtalt som OIC-land, etter medlemskap i OIC eller ikke). De viser at for Afrika sin del så var sysselsettingen for OIC-land bare 37 prosent (ned fra 41 prosent i år 2000), mens ikke-OIC var på 46 prosent (ned fra 57 prosent i år 2000). For Asia sin del hadde OIC-land en sysselsetting på 46 prosent (opp fra 45 prosent i år 2000), mens ikke-OIC hadde en sysselsetting på 61 prosent (uendret fra år 2000).
Med andre ord er sysselsettingen i Norge dårligst blant innvandrere fra muslimske land i Afrika og Asia.
Hypoteser
Stavrum legger frem noen hypoteser for hvorfor det er slik at mange innvandrere er utenfor arbeidsmarkedet.
- Mange innvandrer til Norge uten kvalifikasjoner for det norske arbeidsmarkedet.
- Personlig ressurssterke flyktninger og asylsøkere passiviseres med år på mottak.
- Norsk lønnsnivå gjør ukvalifiserte «for dyre» for mulige arbeidsgivere.
- Gode trygdeordninger gjør det mindre attraktivt å ta imot jobber med dårlig lønn.
Dessverre er det nærliggende å legge til en hypotese til: Det er liten politisk vilje til å gjøre noe med det.
Hypotesene er greie nok de, og så vil jeg legge til: Jeg tror det er stor politisk vilje til «å gjøre noe med det», men politikerne vet ikke hva de skal gjøre. Eller rettere sagt: noe vet de, men det tør de ikke gjøre. Vi må stoppe innvandringen og få aktivisert dem som allerede er her. Men det er ikke først og fremst storsamfunnet som skal gjøre, de må ta et betydelig ansvar selv. (Unntaket er kvoteflyktninger, selv om det systemet heller ikke fungerer). Det nytter ikke å ta seg til Norge og så forlange at en er Norges ansvar – samtidig med at en forlanger å være økonomisk likestilt med naboen som har jobbet hele sitt liv. Det er dette politikerne ikke makter å innrømme og så handle deretter.