De fleste migrantene som ankommer Italia, får ikke asyl i Europa. Likevel blir få sendt tilbake, melder Aftenposten. Det er en velkjent problemstilling, men som politikere og andre som snakker mot bedre vitende sjelden eller aldri blir konfrontert med av europeiske medier.
For når den politiske ledelsen snakker tøft om å sende ut alle som ikke har krav på asyl og som om dette liksom skulle være en realitet i dagens «strenge, men rettferdige» asylpolitikk, så er man enten så lite realitetsorientert at man burde finne seg noe annet å gjøre, alternativt kaster man bevisst blår i befolkningens øyne.
Sannheten er nemlig at dersom du klarer å komme deg til Europa – og det gjør du, for EU bedriver for tiden en omfattende og kostbar ferjevirksomhet – da er du så godt som sikret å få bli.
– Jeg går på toget til Sveits nesten hver dag, men blir stoppet igjen og igjen. Jeg vet ikke om noen som har klart å komme seg igjennom, sier en frustrert mann fra Gambia utenfor togstasjonen, som ikke ønsker å oppgi navnet sitt.
Han virker sikker i sin tro på at han kan få asyl og oppholdstillatelse bare han kommer seg litt lenger nord i Europa.
– Tyskland er et bra land. De vil ta meg imot, sier han.
Og vil de det ikke, så spiller ikke det noen større rolle. I Tyskland bor det i dag svimlende 550.000 personer som har fått avslag på asylsøknaden sin. Politiet vil ikke ha store muligheter til å finne den gambiske mannen dersom han går under jorden og ender i den svarte økonomien. Og skulle han bli tatt for kriminalitet, så er det fortsatt ikke lett for tyske myndigheter å sende ham ut.
I Norge anslår en rapport utarbeidet for Utlendingsdirektoratet i 2015 at mellom 18.000 og 56.000 personer oppholder seg ulovlig i Norge og at de fleste trolig er avviste asylsøkere. Forskerne bak rapporten tror at det reelle antallet er nærmest det laveste anslaget på 18.100. Gruppen har ingen rettigheter i Norge og sluses ofte inn i den svarte økonomien av kyniske bakmenn som således ukonkurrerer firmaer som driver lovlig. Særlig utsatt er bransjer som bygg og anlegg, bilpleie og bilvask, og serveringsbransjen. Ifølge Byggenæringens Landsforening er malerbransjen en av de som er i ferd med å ødelegges på denne måten. Det er jo kjempefint for lovlydige skattebetalere – «etniske innfødte» såvel som etablerte innvandrere – som livnærer seg av disse bransjene.
Hva har norske myndigheter foretatt seg med dette? Fint lite, for allerede i 2008 anslo Statistisk sentralbyrå at antallet ulovlige innvandrere her i landet var på rundt 18.000.
European Asylum Support Offices (EASO) rapport fra juli viser at EU-landene samt Norge og Sveits (EU+) i perioden januar til mai i år mottok 400 000 nye asylsøknader. Bare i mai alene mottok EU+ 99 000 nye søknader. Antallet asylsøkere har med andre ord allerede overskredet en halv million hittil i år. Til sammenligning: i samme periode i 2015 mottok EU+ færre enn 350 000 asylsøknader. UNHCR anslår at det daglig ankommer 2 390 personer til Italia. Hittil i år har det kommet over 128 000, mens det ankom 153 842 i hele fjor. Av de som har kommet er 16 prosent barn, 11 prosent kvinner og hele 73 prosent menn. De største gruppene er fra Eritrea, Nigeria, Gambia og Somalia.
Avviste asylsøkere tilnærmet umulig å få sendt hjem. Det skyldes blant annet at svært mange migrantproduserende land er uvillige – ifølge tyske myndigheter gjelder det til sammen 28 land – til å ta i mot sine egne statsborgere. I tillegg er ofte tilstandene i hjemlandet slik at enhver regjering som forsøker å returnere selv grovt kriminelle dit, øyeblikkelig får hele pressen og den øvrige godhetsbrigaden på nakken. En oversikt over antall hjemsendelser fra Tyskland i 2015 bekrefter problemene. Samlet er hele 50.230 personer besluttet utvist, og en offisiell rapport viser at nærmere 5.500 av disse er algirere, marokkanere og tunesere. Antallet som faktisk ble deportert i første halvdel av 2015 er 53 personer. Av over 2000 algiriske statsborgere som er besluttet utvist fra Tyskland, ble bare 24 sendt hjem i løpet av første halvår i 2015. Av 2.300 utviste marokkanske statsborgere ble bare 23 sendt hjem i samme periode. – Når tyskerne legger frem en av de 2.300 marokkanske statsborgerne som er besluttet utvists utgåtte pass for den marokkanske ambassaden, tar det først måneder å få utstedt et nytt. Noen ganger tar det tilsynlatende evigheter, opplyste Der Spiegel i 2016. Selv i det sangvinske Sverige har nå myndighetene nå bestemt at EMA med avslag på asylsøknaden skal sendes ut etter fylte 18. I januar opplyste innenriksmininster Anders Ygemand at opptil 80 000 asylsøkere med avslag kan komme til å bli utvist fra Sverige. Per i dag er over 12 000 personer etterlyst for utvisning.
– Potensielle migranter trekker én lærdom fra det som har skjedd med dem som har reist før: Kommer du deg til Europa, er du trygg. Du får kanskje ikke status som flyktning, men du blir ikke deportert. Du kan bli, hvis du vil.
Mens 146.600 personer fra land i Afrika fikk pålegg om å forlate EU i fjor, var det kun 26.700 som returnerte etter å ha fått en slik ordre, ifølge Eurostat.
Ingen vet eksakt hvor det er blitt av resten. Noen kan ha reist uten å bli registrert, mange har antagelig forsvunnet under jorden eller reist til andre EU-land, ifølge ekspertene.
– Dette er et stort problem for Europa. Selv de landene som har rykte på seg for å ha den tøffeste asylpolitikken, har svært store utfordringer med å få sendt ulovlige migranter tilbake, sier Papademetriou.
Ser man på alle land under ett, er det rundt 40 prosent av dem som får ordre om å dra, som ender med å forlate EU, ifølge EU-kommisjonens egne tall.
Papademetriou mener at en varig opptrapping av returer og returavtaler med afrikanske land vil få effekt på lang sikt, og gir uttrykk for at det virker som om EUs ledere har begynt å innse problemet. Han påpeker imidlertid at afrikanske ledere ikke er veldig villige til dette, da afrikanske og europeiske lands interesser i denne saken ikke akkurat er sammenfallende:
– De har et helt annet perspektiv på dette enn landene i Europa. For dem er migrasjonen et økonomisk spørsmål, altså en måte for innbyggerne å finne seg jobber på. Summene de sender tilbake til hjemlandet, kan være store. Derfor er viljen til å ta tilbake egne borgere, liten, sier Vimont.
Det skal være sikkert og visst at de har. Befolkningsveksten i Afrika er så dramatisk at den har fått store konsekvenser for de enkelte land og fremover vil få ditto for inbyggerne på det europeiske kontinentet. Den er likevel bemerkelsesverdig underbelyst av Europas politiske ledelse og våre medier. Aftenpostens grafikk illustrerer problemet. Den viser hvor store deler av asyltrafikken kommer fra – og det er ingen grunn til å tro at den kommer til å avta med det første.
Grafikk: Aftenposten.
Mens europeiske ledere og den øvrige offentligheten har vært opptatt av å ukritisk øse ut bistandsmidler og annen hjelp, har man ikke sagt et pip om den gjennomført uansvarlige familiepolitikken afrikanske land har ført gjennom en årrekke. Den begynner nå å manifestere seg i en befolkningseksplosjon som er så omfattende at den er vanskelig å fatte. Ingen bistandsmidler vil kunne bøte på afrikanske og europeiske leders unnlatelsessynder. De førstnevnte sitter nå på en enorm overskuddsbefolkning som landenes politiske, økonomiske og sosiale utvikling er helt ute av stand til å holde tritt med. Og det stanser ikke her. I løpet av inneværende århundre vil befolkningen i stater som er blant verdens 49 minst utviklede land – som f.eks. Mali, Niger, Somalia, Tanzania og Zambia – femdoble seg. Nigerias befolkning alene forventes å overstige USAs i løpet av de neste 34 årene.
Mer enn halvparten av verdens samlede befolkningsvekst vil skje på det afrikanske kontinentet, hvor befolkningen vil mer enn fordoble seg til 2,4 milliarder innen 2050 – innen de neste 34 år. Flere andre land, som India, Indonesia og Pakistan, vil også få en betydelig befolkningsøkning i samme periode. FNs prognoser er attpåtil oppjustert. Utviklingen går faktisk raskere enn man trodde. Og dette er FNs Population Division of the Department of Economic and Social Affairs` mellomalternativ – det som vanligvis selges inn som det mest sannsynlige.
Bare i 2015 alene økte befolkningen på det afrikanske kontinentet med 30 millioner. Innen 2050 vil den årlige veksten være på 42 millioner mennesker.
Det er ikke lenger siden enn 2004 at selv FNs avdeling for befolkningvekst ble tatt på sengen. Da trodde man nemlig at befolkningsveksten på det afrikanske kontinentet ville øke til bare 2,2 milliarder innen 2100. Veksten skjer med andre ord dobbelt så raskt som forventet. Det er imidlertid ni år mellom 2004 og 2013, og man skulle jo tro at det var lang nok tid for Europas politiske ledelse til å oppdatere og forberede seg. Det har de ikke gjort; man har ikke engang gjort noe forsøk på å sikre Europas yttergrenser.
Situasjonen vil ikke løse seg av seg selv. Den totale fertilitetsraten på det afrikanske kontinentet er hele 88 prosent høyere enn i resten av verden. Gjennomsnittlig antall barn per kvinne globalt er 2,5, mens det per afrikanske kvinne er 4,7.
Niger er et godt eksempel på utviklingen: BNP i Niger er mindre enn en dollar om dagen per capita, men det gjennomsnittlige antall barn per kvinne er flere enn syv. Den nåværende befolkningen på 20 millioner er anslått til å øke med 800 000 bare i løpet av de neste 12 månedene. I 2050 – om 34 små år – vil befolkningen ha økt til hele 72 millioner. Og den vil forsette å øke, nå med 800 000 hver attende uke (4,5 måneder). Med denne vekstraten vil Niger innen 2100 følgelig ha en befolkning på 209 millioner og stadig øke raskt. Denne projeksjonen er attpåtil bygget på forventningen om at Nigers fertilitetsrate vil falle til 2,5 barn innen dette århundret.
I januar 2015 advarte da også tre ledende europeiske demografer og professorer – britiske David Coleman, danske Poul Christian Matthiessen og nederlandske Dick van de Kaa – om at den historisk høye tilstrømningen til Europa vi ser i dag bare vil være et skvulp i forhold til hva som kan komme i fremtiden. De påpekte at Europa ikke kan fortsette å ta i mot befolkningsoverskuddet fra mislykkede stater i Midtøsten og på det afrikanske kontinentet.
Nær sagt all nyere innvandringsforskning tilsier at bistandsmidler vil bare påskynde utvandringen fra Afrika. Det skyldes ganske enkelt at flere får råd til å dra når de økonomiske tidene blir litt bedre.
Det er på tide å kreve politisk realistiske og langsiktige løsninger.
Utviklingen er faktisk så alvorlig at europeiske politikere som kortsiktig og ansvarsløst kakler om spontane dugnader og midlertidige kriser ikke bør slippe unna med det. Det er ikke «båtflyktninger» vi ser, det er starten på en massiv og vedvarende folkevandring. Den nåværende politiske ordbruken er med andre ord så lite beskrivende for situasjonen at det nærmer seg et rent bedrag av Europas befolkning.