Dette er del to av artikkelen. Del en om tilstanden i Malmö kan leses her.
Det var ikke voldsomt gode nyheter Oslos rødgrønne byråd kunne presentere i finanstalen til byens innbyggere. Oslos gjeldsbyrde vil stige fra nåværende 71 prosent til svimlende 97 prosent i 2020 – på fire små år. I penger innebærer det en gjeldsøkning fra dagens 37,8 milliarder til 56,6 milliarder i 2020.
VGs Yngve Kvistad kommenterer:
Gjeldsøkningen vil vedvare også utover kommende økonomiplan, innrømmer Steen i budsjettfremlegget, fordi det forventes en befolkningsvekst i hovedstaden på ca. 10 000 i året helt frem mot 2030. Byen vokser med ett Molde annethvert år, for å sitere byrådsleder Raymond Johansen (Ap).
«Dette gjør at Oslo kommune på kort sikt ikke kan forvente å nå målet om en stabil gjeldsgradsutvikling», fremholder finansbyråden i sin innstilling
Eller sagt med andre ord: Den økende gjeldsbyrden – ikke bare i inneværende planperiode, men også i den den neste – gjør kommunen betydelig mer sårbar for renteøkninger.
I tillegg har Oslo kommune et etterslep på pensjon, i fjorårets budsjett anslått til ca. seks milliarder kroner.
Vi har en hovedstad på lån. Ikke fra våre barn. Fra banken.
Det er en varslet utvikling. Allerede i 2009 utarbeidet HRS rapporten ”Tell ikke meg. Innvandringens kostnader og velferdsstaten”, som langt på vei ligner et innvandringsregnskap. Det skjedde på bakgrunn av den daværende berøringsangsten som lå i skjæringspunktet økonomi–innvandring. Budsjettering er tross alt ett av de aller viktigste planleggingsverktøyene AS Norge og dets kommuner har. Som samfunn prissetter vi alt og alle, som for eksempel elever og pasienter, som vi igjen deler inn i mer spesifiserte grupper, nettopp for å kunne planlegge og budsjettere for fremtiden. Men når det kommer til den mest omveltende forandringen som har skjedd i Norge i vår tid – den rekordhøye og -raske innvandringen – er normalt budsjettarbeid av uransakelige årsaker blitt utlagt som inhumant.
Som Malmö vokser nemlig Oslo ekstraordinært raskt på grunn av innvandring og fødselsoverskuddet som er en følge av den innvandringsdrevne endringen av alderssammensetningen i befolkningen.
I 2011 tok HRS for seg Oslo kommune i rapporten Oslo kommune gjeldstynges. Finansavisen (ikke på nett, en sterkt forkortet versjon hos hegnar.no) tok utgangspunkt i rapporten og konkluderte, slik også Brochmann-utvalget på selvstendig grunnlag gjorde i 2011, med at skatteevnen faller, mens sosialbudsjettet og gjelden vokser.
HRS anslo følgende: Fra 2004 til 2014 ville Oslo kommunes lånegjeld øke fra 7 milliarder til nesten 30 milliarder. Det ville igjen føre til at Oslos gjelds- og avdragsutgifter ville øke med en milliard kroner fra 2011-2014. I tillegg kommer økte driftsutgifter på grunn av befolkningsøkningen. Dette må dekkes på kommunes årlige driftsbudsjetter, noe som fører til rammekutt på driftsbudsjettene og dermed mindre til skoler, barnehager, sykehjem, osv.
Samtidig forventer Oslo kommune at befolkningsutviklingen vil fortsette i perioden 2015-2030, med en antatt vekst på 10.000 personer per år. I følge kommunens egne beregninger vil dette kreve investeringer i nye skoler, barnehager og sykehjem til en kostnad på mellom 32 og 60 milliarder kroner i årene 2015-2030. Dette betyr også at driftskostnadene for Oslo kommune vil øke, en økning beregnet til om lag 13 milliarder kroner fra 2009-2030, til totalt i underkant av 50 milliarder kroner. Til dette kommer også at Oslo kommune baserer sine anslag på en befolkningsvekst som er 21 prosent lavere enn den faktiske befolkningsveksten fra 2006-2010, samt dagens lave rentenivå på 4,5 prosent.
HRS påpekte da det som i dag er alminnelig kjent: befolkningsveksten i Norge generelt og Oslo spesielt er innvandringsdrevet. I 2015 viste tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) at innvandring og personer med innvandringsbakgrunn har stått for all befolkningsvekst siden 2004. Den etnisk norske befolkningsandelen har derimot gått ned fra 85 til 77 prosent i samme periode.
– Dette betyr at den dramatiske forverringen av Oslo kommunes økonomi ser ut til å fortsette også etter 2014. I så fall kan Oslo kommune etter hvert få så høy gjeld at kommunen kan ende på en gjeldsgrad på over 100 prosent. Dette kan bety, dersom utviklingen fortsetter i samme spor frem mot 2030, at Oslo kommune etter hvert får så høy lånegjeld og så høye driftsutgifter at det umulig kan gå rundt. Det vil i så fall kreve en befolkning som både evner og har mulighet til å dekke kommunens utgifter. Hvis dagens rekordhøye innvandring fortsetter, og dagens innvandringsprofil i Oslo fortsetter som i dag, kan ikke kommunen legge slike forutsetninger til grunn. Når innvandrerbefolkningen har en sysselsettingsgrad som er så mye lavere enn hos befolkningen for øvrig, så burde det ikke overraske noen at de også har lav skatteevne. Dermed kan troen på økte skatteinntekter som en (enkel) løsning på Oslo kommunes store økonomiske utfordringer fortone seg som en urealistisk drøm, som dertil kan utvikle seg til et mareritt. Rett og slett fordi regningen kan bli for stor, skrev Rita Karlsen i 2011.
Og den blir stor. Utfra SSBs tall beregnet Finansavisen i 2013 at den norske stat har en netto kostnadsforpliktelse på 4,1 millioner kroner per ikke-vestlig innvandrer.
– Tallet inneholder alle skatteinntekter, fratrukket alle offentlige utgifter, sier seniorforsker i SSB, Erlend Holmøy, til avisen.
De omlag 15.400 ikke-vestlige innvandrerne som kom i 2012 betyr i sum 63 milliarder kroner utgifter, netto. Det tilsvarer to bistandsbudsjett, eller omlag halvparten av de 125 milliarder kronene som staten vil bruke av oljeinntektene i år.
– Kostnaden vil bæres av gjennomsnittsnordmannen over skatteseddelen, eller i form av lavere kapasitet eller kvalitet på ulike velferdstilbud, sier Holmøy til Finansavisen.
Hvis den ikke-vestlige innvandringen fortsetter som i 2012, vil budsjettbelastningen dermed summere seg til nesten 2.900 milliarder kroner, for perioden 2015-2100.
Slikt får konsekvenser. På oppdrag for Oslo kommune utredet konsulentselskapet Agenda Kaupang, spesialister på samfunnsanalyse, i 2013 befolkningsvekstens økonomiske konsekvenser i tiden frem mot 2030. Utredningen konkluderer med at det totale investeringsbehovet ved en vekst i tråd med SSBs midtalternativ for den forventede befolkningsveksten, som altså ligger betydelig lavere enn den reelle veksten, vil beløpe seg til ca. 130 milliarder kroner frem til år 2030. Kommunens lånegjeld vil med dette øke fra 20.000 kroner til 107.000 kroner pr. innbygger de neste 14 årene. Hva de årlige netto driftsutgiftene angår, er de beregnet til å øke med 11 milliarder kroner i tiden frem til 2030 i fravær av tiltak.
Med så stor tilflytting skulle man kanskje tro at det enkelt ville la seg finansiere av økt skattetilgang, men så er det dette med hvem som flytter til og hvem som flytter fra, da:
En stor del av veksten i Oslo skyldes tilflytting fra utlandet. I forbindelse med et prosjekt for Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet om kommunenes samlede inntekter og utgifter for personer som utløser integreringstilskudd gjorde SSB kjøringer som viste skatteinngangen for disse personene. Skatteinntektene ble beregnet i forhold til år etter bosetting. Resultatet viste svært lav skatteinngang alle de fem årene integreringstilskuddet varer.
Det ante heldigvis ikke daværende finansbyråd for Høyre, Kristin Vinje, noe om, for i et intervju i Finansavisen fremgikk det at de nye innbyggernes skatteevne ikke hadde blitt vurdert, og at noen slik vurdering heller ikke kom på tale. Og stilt overfor fakta om flyttemønstrene i hovedstaden, påberopte finansbyråden seg lykkelig uvitenhet:
Statistikken viser at stadig flere nordmenn flytter ut av byen, mens innvandrerne flytter inn?
Den statistikken kjenner jeg ikke.
Nei, da så.
Men idag burde alle kjenne til den. For i mai 2015 viste tall fra SSB at de store byene vokser på grunn av innvandring, ikke fordi nordmenn flytter fra bygd til by. – Det er faktisk flere nordmenn som flytter fra de store byene enn til dem, skrev Klassekampen. For Oslos vedkommende har innvandringsbefolkningen økt fra 19 til 32 prosent på bare 15 år. I noen bydeler er andelen innvandrere på mer enn 50 prosent.
Som i Malmö merkes det på skatteinngangen. Det tar ofte lang tid å få ikke-vestlige innvandrere – stort sett asylinnvandrere og familiegjenforente – i arbeid, eller de har lavtlønte yrker. Gruppen har også større trygdeforbruk enn den øvrige befolkningen.
Tall fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) viser for eksempel at bare en av fire asylsøkere får jobb etter avsluttet introduksjonskurs som består av to års kursing i norsk og samfunnskunnskap. I dette tilfellet regnes arbeid fra èn times lønnet arbeid eller mer i uka. I statsbudsjettet for 2015 var det satt av 8.4 milliarder til introduksjonsprogrammet med norskopplæring. I 2007 kom 51 prosent i en eller annen form for arbeid etter avsluttet kurs, men andelen falt til 35 prosent i 2012. De siste tre årene er bare en av fire kommet i lønnet arbeid etter det såkalte prestisjeprogrammet, som gir deltagere rett til introduksjonsstønad på 176.000 kroner.
Dette gjenspeiles blant annet i SSBs tall fra norske kommuner i 2012, der innvandrere utgjør 35 prosent av alle sosialhjelpsmottagere. Bruken av sosialhjelp går tilbake for den øvrige befolkningen, mens den øker for innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn. Tallet økte ifølge KOSTRA (Kommune-Stat-Rapportering) til 37 prosent i 2013. Dette tilsier at over 80 prosent av veksten i sosialhjelpen i perioden, en vekst på nærmere 540 millioner kroner, er kommet i innvandringsgruppen.
Og akkurat som i Malmö forsterkes den negative utviklingen av majoritetsbefolkningens flyttemønster. Når for mange ikke-vestlige innvandrere flytter til, begynner etniske nordmenn på et tidspunkt å flytte fra. Fenomenet «hvit flukt»/»hvit unnvikelse» ble behandlet av forfatter Halvor Fosli i boken «Fremmed i eget land» om etniske nordmenn som enten har flyttet eller ønsker å flytte fra den innvandrertette Groruddalen. Han fikk som ventet massiv kritikk fra den innvandringsliberale venstresiden som klaget over alt fra manglende representativitet til metodebruk.
Men fenomenet er like kjent som det er veldokumentert i en rekke studier i inn- og utland. Og det gir seg helt konkrete utslag: Fra SSB vet vi at hele 18.000 etnisk norske har flyttet ut fra Groruddalen i perioden 1999-2010. Hvert år flytter 1.000-2.000 etnisk norske ut av Groruddalen, mens nesten like mange ikke-vestlige innvandrere flytter inn. Også dette har HRS omtalt flere ganger, ikke minst i rapporten fra 2010 Oslo segregeres raskt.
Det er kjent her til lands også: i samarbeid med Plan- og bygningsetaten i Oslo utga utga masterstudent ved Universitetet i Oslo Iselin Hewitt masteroppgaven “Flytting i et segregert bylandskap: En kvantitativ studie av flyttemotiver blant etnisk norske barnefamilier” i mars 2014. Den kvantitative studien ble publisert av Oslo kommune samme år.
I undersøkelsen ble respondentene spurt om hva som var de viktigste årsakene til at de flyttet fra sitt forrige boområde. Av de som hadde flyttet fra boområder med høyest andel innvandrere, oppga hele 61 prosent av de som hadde barn at «for høy minoritetsandel på skolen» var en viktig eller svært viktig årsak til at de hadde flyttet. Blant de 18 ulike motivene for å flytte – fritidstilbud, grøntområder, utrygghet, omdømme, boligtilbud etc – var det kun «dårlig oppvekstmiljø» som ble tillagt større betydning. Blant de som ikke hadde barn var «for høy minoritetsandel» det vanligste motivet, selv om dette hadde enda større betydning blant de som hadde barn. 46 prosent av de som ikke hadde barn mente at «for høy minoritetsandel» var et viktig eller svært viktig motiv for deres beslutning om å flytte til et annet boligområde. 55 prosent av de som hadde barn og bodde i de mest innvandrertette boområdene, oppga det samme.
Denne utviklingen er det tilnærmet umulig å stanse når den først er kommet i bevegelse, for den handler om grunnleggende menneskelige behov for gjenkjennelse og følelsen av tilhørighet. Og det har, som vist ovenfor, allerede begynt.
Men kan ikke staten hjelpe den gjeldstyngede Oslo kommune, da?
Ja, den får tro det den som vil. Staten har nemlig sine egne økonomiske utfordringer å bale med. Norge AS står faktisk overfor så enorme utgifter de neste tiårene at de er vanskelig å forestille seg. Nye tall på eldrebølgen er offentliggjort: antallet personer over 65 år vil dobles til over 1,2 millioner i 2040. De skal ha pensjon og pleie. Oslo har allerede et etterslep på denne fronten på 6 milliarder kroner. Nasjonalt viser beregninger fra Statistisk Sentralbyrå kort sagt at statens utgifter vil overstige inntektene hvert eneste år fra 2020 – om fire år – hvis ikke drastiske budsjettpolitiske endringer blir iverksatt.
Olje er ikke en ressurs vi kan trylle frem. Eldrebølgen er det heller ikke stort å få gjort med; et land har nå en gang den befolkningen det har. Men noe kan faktisk kontrolleres. Det er her den rekordhøye og -raske befolkningsveksten kommer inn i bildet. I motsetning til eldrebølgen er ikke den et slags naturfenomen som ikke kan styres politisk, slik mange innvandringsliberale foretrekker å fremstille det som. På ti år har innvandrerbefolkningen mer enn fordoblet seg, og ifølge SSB vil nesten halvparten av Oslos befolkning være innvandrere eller barn av to innvandrede foreldre i 2040. Av disse vil syv av ti ha bakgrunn fra land utenfor EU/EØS-området.
Legg til at selv ikke arbeidsinnvandring er lønnsomt nok til å demme opp for utviklingen, for SSBs rapport om innvandring og makroøkonomi fra 2012 konkluderer med at også arbeidsinnvandring er et underskuddsforetak i det lange løp.
Det eneste som kan stanse eller snu utviklingen er følgelig en drastisk redusering av den omfattende innvandringen til Norge, i alle fall frem til vi får skuta på rett kjøl. Men skal vi tro forsker og forfatter Asle Toje er vår politiske ledelse overhodet ikke interessert i noe slikt:
– Våre politikeres første impuls er å lyve. Politikerne er ikke innstilt på å redusere innvandringen nevneverdig, de vil ‘ta på alvor’ og de vil sette ned utvalgkommisjoner. Det eneste de ikke vil gjøre, er å redusere hva som i historisk målestokk er meget høy innvandring.
Furet Værbitts oljesmurte økonomi har riktignok midler til å fortsette på samme kurs en stund til, men før eller siden er pengebingen tom. Vi er allerede på god vei og fra og med 2020 vil det bli merkbart for de aller fleste. Og hva da?
Oslo er bare det tydeligste symptomet på et alvorlig problem. I fravær av det ene tiltaket som kan hjelpe, vil det etterhvert bli hele Norge sitt.