Demografi

Danske politikere positive til tysk forslag om retur av båtmigranter

Det later til at det er i ferd med å gå opp for Europas motvillige politikere at den massive asylinnvandringen i 2015 ikke var noe unntak, men den nye normalen. Bare sånn til sammenligning, så hadde Europa i 2015 en befolkning på 743,1 millioner mennesker og i den farten Afrika vil vokse i nær fremtid, vil bare befolkningsøkningen alene utgjøre - og faktisk overgå (756 millioner) - hele Europa på bare 18 år. Tyske myndigheter foreslår nå å returnere migranter som tar seg over Middelhavet til et tredjeland på det afrikanske kontinentet, hvor de må oppholde seg mens asylsøknaden til Europa behandles. Danske politikere stiller seg positive til det foreløpig vage, men lovende forslaget.

Danske politikere stiller seg positive til det foreløpig vage tyske forslaget om å returnere asylsøkere som plukkes opp av europeiske skip i Middelhavet til et tredjeland på det afrikanske kontinentet, melder Jyllands-Posten.udlændinge- og integrationsminister Inger Støjberg.

Bilder viser at blant annet det norske skipet Siem Pilot – som alene har plukket opp rundt 29 000 bare i år – nå går nesten helt oppunder Libyas kyst for å hente migranter, og menneskesmuglere spekulerer da også i den europeiske skytteltrafikken ved å sende større menneskemengder i mindre og enda mer sjøudyktige båter enn før. I følge Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) har nærmere 4 000 druknet i Middelhavet hittil i år.

Da land som Ungarn begynte å stenge grensene sine på høsten og vinteren 2015, ble de kraftig utskjelt av EUs ledelse og andre europeiske statsledere. Som f.eks. den østerrikske kansleren, sosialdemokraten Werner Faymann, som i september 2015 antydet at statsminister i Ungarn Viktor Orbans behandling av flyktninger tilsvarte deporteringen av jøder til nazistenes dødsleire. Men i februar 2016 gikk realitetene opp også for Faymann, som deretter krevde at EUs grensebyrå (Frontex) skulle sende alle migranter som forsøker å nå Europa tilbake til Tyrkia. Dersom sistnevnte ikke ville ta dem imot, ville Østerrike utvide egen grensekontroll, sa han, og la til at det er det eneste tiltaket som er radikalt nok til å stanse den omfattende tilstrømningen til Europa. På vårparten gjorde Østerrike seg klar til å stenge Brennerpasset for å forhindre migranter i å passere grensen fra Italia til Østerrike som følge av stengningen av den såkalte Balkanruten. I tillegg innførte man et tak på maksimalt 80 asylsøknader om dagen og 37.500 i året. Man kunngjorde også at man bare ville 3.200 å reise gjennom landet for å søke om asyl i andre europeiske land, saamtidig som man åpnet for å suspendere den foreldede Flyktningkonvensjonen og asylretten hvis den omfattende tilstrømningen til Europa skulle fortsette. Og det gjør den, jo.

Denne måneden uttrykte Tysklands unge politiske stjerne, finansminister fra Angela Merkels parti CDU Jens Spahn, takknemlighet for at Østerrike bidro til å stenge Balkanruten.

Men til tross for at asylankomstene i Nordeuropa for øyeblikket er færre, er tilstrømningen til Europa fortsatt enorm. I Italia er den like stor nå som under rekordåret i fjor: Ifølge UNHCR har det ankommet 132 043 asylsøkere i perioden januar-september 2016, mot 132 071 i samme periode i 2015. Hittil i år har det kommet 156 948. De største enkeltgruppene er fra Eritrea, Nigeria, Gambia og Somalia. I samme periode har det ankommet 169 459 asylsøkere til Hellas. De største enkeltgruppene er fra Syria, Afghanistan, Pakistan, Irak og Algerie.

I mellomtiden later det imidlertid til at det har begynt å gå opp for Europas motvillige politikere at rekordantallet i 2015 ikke var noe unntak, men den nye normalen. Vi har sannsynligvis bare sett den spede begynnelsen på en regulær folkevandring, og man trenger bare å kaste et blikk på FNs og Eurostats befolkningsprognoser for å innse det.

Eurostats – EUs statistiske byrå – befolkningsfremskriving anslår følgelig at nettoinnvandringen til Europa de neste 53 år vil være på svimlende 77 millioner mennesker. Innen 2080 vil de nye innvandrerne og deres etterkommere ha ført til en befolkningsvekst i Europa på hele 121 millioner i løpet av 64 år.

I 2013 la FN frem en revidert befolkningsprognose som viste at (de daværende) 7,2 milliarder ville øke til 8,1 milliarder i 2025, ni små år. I 2050 er tallet forventet økt til nærmere 10 milliarder, for å nå 11 milliarder i 2100. Den raskeste befolkningsveksten vil finne sted i verdens 49 minst utviklede land. Befolkningene i Mali, Niger, Somalia, Tanzania og Zambia forventes å femdoble seg innen 2100. Nigerias befolkning alene forventes å overstige USAs i løpet av de neste 34 årene. Mer enn halvparten av denne veksten vil skje på det afrikanske kontinentet, hvor befolkningen vil mer enn fordoble seg til 2,4 milliarder innen 2050 – innen de neste 34 år. Den totale fertilitetsraten på det afrikanske kontinentet er hele 88 prosent høyere enn i resten av verden. Gjennomsnittlig antall barn per kvinne globalt er 2,5, mens det per afrikanske kvinne er 4,7. Flere andre land, som India, Indonesia og Pakistan, vil også få en betydelig befolkningsøkning i samme periode. Samme år ble FNs prognose attpåtil oppjustert. Utviklingen går faktisk raskere enn man trodde. Og dette er FNs Population Division of the Department of Economic and Social Affairs` mellomalternativ – det som vanligvis selges inn som det mest sannsynlige.

Bare i 2015 økte befolkningen på det afrikanske kontinentet med 30 millioner. Innen 2050 vil den årlige veksten være på 42 millioner mennesker.

Bare sånn for å sette tingene litt i perspektiv her: I 2015 hadde Europa en samlet befolkning på 743,1 millioner mennesker. I den farten Afrika vil vokse i nær fremtid, vil bare befolkningsøkningen alene utgjøre – og faktisk overgå (756 millioner) – hele Europa på bare 18 år.

Så når VG på lederplass foreslår at Europa må «bidra til å gjøre det mer attraktivt å bli værende i landene migrantene drar fra», kunne det være interessant å få et klart svar på hvordan de ser for seg at det skal foregå? Innen de neste 35 år vil Europas opprinnelige befolkning attpåtil falle fra nåværende 10,1 til 7,4 prosent av jordens samlede befolkning. Befolkning, altså. Det vil si mennesker med sine naturlige begrensninger, ikke allmektige guder. Eller tryllekunstnere, for den saks skyld.

Noe må helt klart gjøres, så nylig foreslo det tyske innenriksdepartementet å returnere båtmigrantene til et tredjeland, hvorfra de får mulighet til å søke om asyl. Blir søknaden innvilget, får de reise inn i Europa.

Det tyske forslaget har således visse likhetstrekk med den omstridte – for ikke å si utskjelte – australske modellen. Australia sleper båter med migranter eller videresender asylsøkere til mottak på stillehavsøyene Nauru og Papua New Guinea, hvor de må oppholde seg mens søknaden blir behandlet i Australia. Da tiltaket ble lansert i 2013, sa statsminister Kevin Rudd det rett ut:

– Fra nå av vil ingen asylsøker som kommer til Australia i båt ha mulighet til å bli bosatt i Australia som flyktning.

Tysklands forslag får i utgangspunktet bred støtte i det danske Folketinget. Regjeringen, Dansk Folkeparti, Liberal Alliance og Socialdemokratiet stiller seg alle positive til en europeisk innføring av tiltaket.

– Jeg mener, at det er realistisk. Men der er omvendt et stykke vej endnu. Alene det at finde et land, der vil påtage sig opgaven, er ikke nemt, selv om man bliver betalt af EU.

– Bliver det skruet rigtigt sammen, vil jeg bestemt mene, at Danmark kan være med i det, siger hun [utlendings- og integrasjonsminister Inger Støjberg].

Hun understreger, at det endnu er for tidligt at diskutere, hvilke lande der kan blive tale om at sende bådflygtninge til.

Det tyske forslag går på, at migranter, der samles op i Middelhavet, bliver sendt til Tunesien, Egypten eller andre nordafrikanske lande for at søge asyl derfra.

– Det skal være nogle lande, som har et stabilt styre, og det har de to pågældende lande, så dem kan man godt indgå en aftale med, siger Inger Støjberg.

Hun understreger, at forslaget endnu er i sin spæde start, og at det mangler at blive taget op på europæisk plan officielt.

Det er neppe noen grunn til å holde pusten mens vi venter, men det er uansett et positivt tegn på at realismen så smått begynner å innfinne seg hos Vesteuropas sangvinske politiske ledelse.