«Det ser ut som mye moro: Hayatullah Hooman har selfies av seg selv i skibakken, mens han spiller fotball, slapper av på festivaler og poserer kunstnerisk ved bredden av en innsjø. Men denne ‘vil-være-flyktning’ er nå tilbake i Kabul, etter å ha brukt nesten ett år på å bosette seg i Sverige», melder den afghanske avisen Paiwandgah som publiserer på tre språk (engelsk, dari og pashto).
«Jeg hadde hørt at Sverige var bra for flyktninger, forteller Hooman i et intervju med Paiwandgah i Kabul. «Jeg hadde blitt fortalt at etter ett eller to år i landet fikk man tildelt bosted. Jeg ønsket å få jobb, så jeg kunne forsørge familien min.»
Hooman har dokumentert til «Marco Polo»-reise med en rekke selfies. Du ser flere hos den afghanske avisen Paiwandgah.
En lang og dyr vei
Hooman er utdannet ved Kabul University, hvor han har fordypning i historie. Hans drøm var å få en høyere grad i utlandet. Så skulle han kanskje dra tilbake til Afghanistan når ting roet seg.
Derfor tok han den lange og kostbare veien. Etter å ha betalt $ 8.000 (rundt 65.000 norske kroner) til menneskesmuglere ble han fraktet fra Afghanistan til Pakistan. Derfra ble han tatt videre gjennom Iran til Tyrkia, så over til Hellas. Inne i EU kunne han reise mer fritt. Menneskesmuglere overtok han på grenser og veien gikk med lastebil, tog, buss og motorsykkel gjennom Makedonia, Serbia, Ungarn, Østerrike, Tyskland og Danmark, før han etter flere måneder nådde sitt endelig mål: Sverige.
«Jeg er den andre Marco Polo,» ler Hooman ifølge avisen.
Reisen er godt dokumentert. På sin smarttelefon har han mer enn 600 bilder.
Enslige mindreårige asylsøker
Hooman har ingen terroropplevelser, han har heller ingen historie om forferdelige forhold på mottakssentrene i Sverige. Egentlig var alt bare «kult» – i alle fall i begynnelsen, forteller Hooman.
Men Hooman oppdaget raskt at sentrene for enslige mindreårige asylsøkere (EMA) var bedre enn de andre. «De hadde bedre mat, der var tilgjengelige leger til barna og sportslige aktiviteter.» I tillegg registrerte Hooman at barna fikk busskort og skolegang.
«Så den driftige fagutdannede 23-åringen fortalte utlendingsmyndighetene at han var 17 år, og hadde ikke ferdig med videregående skole», melder Paiwandgah. Raskt befant Hooman seg i 9.klassetrinn på ungdomsskolen. Leende forteller han at han lærte mange ting. Men da Hooman fylte «18 år» ble han overført til et annet asylmottak. Her var det ifølge han selv ikke så komfortabelt.
«Vi fikk bare $ 124 (i overkant av 1.000 norske kroner) i måneden for såpe, shampoo etc.», sier han, og legger til at heller ikke maten var bra. Hvis en ble syk kunne det ta en måned å komme til lege – og da kunne en jo være død, konstaterer Hooman.
Avsluttet «eksperimentet»
Han erfarte at drømmen om rask oppholdstillatelse etter all sannsynlighet ville bli knust. «De fortalte meg at det ville ta to år for å få et bosted, og ytterligere fire-fem år for å få en jobb.»
Hooman ønsket imidlertidig ikke å «kaste bort tiden».
Han spurte sine foreldre om råd, og de rådet han til å bli i Sverige hvis han kunne finne bosted og gjennomføre mastergraden. Men hvis han måtte ta utdannelsen på nytt, rådet de han til å komme hjem.
Hooman forteller at han var gjennom mange depresjoner mens han var i Sverige, han ønsket å dra hjem til Afghanistan igjen. Han valgte å være ærlig overfor migrasjonsmyndighetene i Sverige og fortalte at han egentlig var på utkikk etter et mastergradsstude i historie. De tilbød seg å hjelpe, forteller han, men da var Hooman allerede klar for å «sette en stopper for hans eksperiment med et internasjonalt liv». Hooman mottok $ 3.000 (ca. 25.000 norske kroner) i returstøtte fra den svenske stat.
Ikke Paradis
Europa og Sverige var slett ikke det fantastiske stedet han trodde. «Vi afghanere mener at Europa er Paradis. Jeg ønsker å fortelle folk at det ikke er sant», sier Hooman, som vil formidle sine erfaringer vel tilbake i Afghanistan – og det til et Afghanistan som slett ikke er perfekt. Ifølge Hooman lyver den afghanske regjeringen til folket og de evner ikke å legge til rette for at folk kan bo der.
Siden han kom tilbake har han vært på jakt etter jobb, både ved å legge CV-en sin på ulike nettsteder og sendt søknader til aktuelle arbeidstakere, men så langt uten å lykkes. Det er mangelen på arbeid som driver de fleste afghanere i utlandet, insisterer han – og ikke undertrykkelse og fare. «Afghanistan har vært i krig i 100 år, så hva er problemet?»
Paiwandgah viser til at ifølge Høykommissæren for flyktninger (UNHCR) så forlot mer enn 200.000 afghanere landet i fjor med destinasjon Europa. I 2016 vil antallet trolig bli høyere. Ifølge den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) returnerte 1.400 afghanere i første kvartal av 2016. Det skal være en markant økning fra 2015, da drøyt 1.400 returnert i løpet av hele året, melder Paiwandgah. Men fortsatt er strømmen av de som forlater landet mye høyere enn dem som returnerer.
Prøver å få folk til å bli
Hooman vil gjøre sitt for å stoppe flukten fra landet. «Jeg fortalte min onkels sønner at de ikke burde reise, men de ville ikke høre,» forteller han. «De dro til Tyskland, men også de kom tilbake.»
Det er ikke bare Hooman som øsnker at folk skal bli, det samme vil regjeringen som blant annet har lansert sin «Stay With Me»-kampanjen. Her uttaler presidenten at et land ikke overlever ved at de beste forsøker å flykte. Han skal også ha uttalt at Afghanistan han brukt millioner av dollar for å få folk til å bli – og så stikker de av «under det minste press».
Hooman mener en slik kampanje er for aggressiv, og viser til at det sivile samfunn har forsøkt en mykere tilnærming, med et stort #AfghanistanNeedsYou-kampanje på Facebook og Twitter. I tillegg har mottakerlandene forsøkt å hindre potensielle innvandrere med annonser og webområder som advarer mot det rosenrøde bildet av migrasjonen. Uten at noe synes å hjelpe noe særlig.
Hooman håper hans ærlige vurdering av situasjonen vil overtale noen av hans landsmenn til ikke å gjennomføre reisen. Han satser på å få ut skitt budskap på Facebook og Twitter, i tillegg vil han skrive en bok om sine erfaringer. «Jeg tok en penn og notatbok med meg,» sier han. «Jeg har skrevet ned alt som skjedde med meg. Jeg ønsker å publisere den. Folk i Afghanistan tror at Europa er et paradis, men jeg ønsker å fortelle hele sannheten i min bok.»
Jeg vil anta at boken fra «ville-være-flyktning» Hooman ikke blir spesielt godt mottatt blant Europas journalister og den fastlåste politiske venstresiden. Den kan jo bidra til å ødelegge deres verdensbilde.
Paiwandgah: A returning migrant tells his tale of struggle and disillusion