Elitene har sluttet sin egen sirkel. Etter å ha advart mot å velge «galningen» Donald Trump, slik at han fikk muligheten til å «trykke på atomknappen», etter å ha framstilt han som Belsebub og en trussel mot verdensfreden, rykker nå elitenes psykiske førstelinjevern ut for å «medisinere» traumatiserte barnesinn mot skadene fra etablissementets og medienes hatkampanje mot rasisten, fascisten og zenofoben Trump. En hatkampanje som de avslappet kunne føre med fulle garantier fra sine eksperter om at Trump kom til å tape valget mot Hillary Clinton. Nå står kanskje endetiden for døra, og elitenes psykiske medisinmenn og mentale beredskapsfolk mener tiden er inne for å rydde opp i de fersktrykende, mentale ruinene etter Trumps seier.
Egentlig passer det å reflektere nå, når vi alle har fått noen dager til å tenke seg om det rystende faktum (at Trump ble valgt som president), skriver Raundalen i et innlegg på Vårt Lands nettsiden, verdidebatt.
«Donald Trump — har sagt utrolig dumme og til tider helt forferdelige ting. I de tusen hjem har forskrekkede foreldre brukt ord som dum, forferdelig og sterkere ord om ham over lang tid. Og det har antagelig ikke vært særlig sensur for barna på dette, verken ved middagsbordet eller foran tv,» skriver Raundalen.
Og det har han avgjort helt rett i. Maken til bakvaskelser og skremselsbilder og oppisking av et politisk korrekt hysteri har verden trolig ikke opplevd i noen valgkamp. Om oppgjørets tid er kommet for eliten, kan man ikke si at betalingen blir så voldsom, I beste fall slipper man med å prate med barna for å roe dem ned og fortelle dem at Donald og Hillary er sinte på hverandre fordi de er uenige om hva som er folks beste. Dessuten kan man spe på med litt krisehjelp til amerikanske litteraturstudenter, tiltak som neppe sprenger verken universitetsbudsjetter eller familieøkonomien til samfunnets velbeslåtte politisk korrekte.
Lytt til ekspertene …
Nå kan det jo tenkes at de foran beskrevne tiltakene er for lette til å møte det tunge «alvoret» i situasjonen som er oppstått, for Raundalen tar etter hvert på ny sats og fyrer løs: «Jeg har selvsagt merket meg presseoppslag både fra Danmark om at ‘tredje verdenskrig’ rapporteres som barnetema nr. 1 etter valget av Donald Trumps som USA’s kommende president. Dessuten treffer alle små barn, alle fall de fra seks år og oppover, større barn som gjerne føler seg enda større dersom de kan fortelle de små noe forferdelig og se frykt i deres øyne,» skriver den barnevennlige Raundalen.
Etter at man har forklart for barna at Donald og Hillary har sagt stygge ting og vært slemme mot hverandre (Donald har sagt de mest gruvekkende tingene, Hillary har sagt at han er dum, men ikke på samme forferdelige måte) fordi de har drevet valgkamp (det er som en boksekamp, der deltakerne takker hverandre etter kampen), så er likevel ikke alt bra, ifølge Raundalen.
«For det er mange blant oss, jeg også, som aldri kommer til å glemme og aldri til å akseptere hvor forferdelig og stygg Trump var i valgkampen. Det er mange i USA som gråter av skam nå,——«, skriver Raundalen, før han legger fram en huskelapp i fem punkter til foreldrene der han oppfordrer dem til å høre på «ekspertene» (sic), så de får bedre ideer til hva de skal forklare barna. Ja, for alt hva en kan vite, kan det jo være noen av de samme «ekspertene» som med sine skrekkbilder har framkalt det behovet for mental krisehjelp som Raundalen nå mener er nødvendig å komme imøte.
Sjokkbølger
Barnepsykologen er ikke den eneste akademiske røsten som lyder i det fulltonende koret fra den politiske venstresiden om Trump-katastrofen.
Fra USA og Duke University høres litteraturprofessor Toril Moi, som rapporterer at hennes studenter er i sjokk. Vantro, sinne, frykt og angst fylte rommet der hun og studentene hadde et eksistensialismekurs med Simone de Beauvoirs «Det annet kjønn» på kjøreplanen, da nyheten om Trumps seier sendte sjokkbølgene inn over universitetsområdet. En ung mann var på gråten, alle ble deprimerte og av det 25 personer store studentmangfoldet med forskjellig religiøs, etnisk og nasjonal bakgrunn, var det ingen som hadde stemt på Trump, multikulturens svorne fiende, med en eksplisitt forakt for alt som smaker av ekspertise, skriver professoren i Morgenbladet.
Dog har hun forståelse for Trumps-velgernes opprør mot globaliseringen som vanlige arbeidsfolk lider under, men altså null forståelse for en presidentkandidat som med sine velgere ønsker den ekspertisen hun står for, fanden i vold. Dette er velgere, som ser Mois ekspertise som en medvirkende årsak til den forakten, nedlatenheten og de magre levevilkårene de er blitt henvist til av eliten, som er mer opptatt av «eksistensialistisk», postmoderne, politisk korrekt tullprat om kjønn som sosial konstruksjon, enn økonomi og materielle levekår.
Det var ikke bare på Duke at «pestflagget» gikk til topps og «stormklokkene kimte» etter at Trump hadde beseiret Clinton. Ved Chatham-universitetet i Pennsylvania måtte ledelsen gi krisehjelp til studentene, sier lederen for senter for kvinner og politikk ved universitetet, Dana Brown. Dagen etter valget ble brukt til å snakke med og støtte studentene, men også Trump-tilhengerne fikk trøstende ord, forteller hun i en inkluderende tone.
Her hjemme gikk folk som statsviteren Raino Malnes ut i NRK og erklærte at Trump åpner veien til fascismen. Også journalister som Carsten Jensen og Sven Egil Omdal gjorde det samme i Dagbladet og Stavanger Aftenblad der de henholdsvis annonserte demokratiets selvmord etter Trumps seier og trakk fram valget i Tyskland i 1932 som åpnet veien for Hitler. Ja. det er sannelig ikke merkelig at Raundalen rykker ut med sin mentale akuttberedskap for barn? Og i disse galskapens tider, burde han ikke ha kommet med et mentalt tilbud som også omfatter politisk korrekte voksne, som Jensen, Omdal og Malnes? Og til sist, hvem skal drive med terapi på terapeutene? Et spørsmål som neppe opptar Raundalen, men som absolutt bør stilles.
Morgendagen
Trump-seieren viser at den folkelige fornuft i vår tid kan få gjennomslag, utrolig nok, men om han virkelig ønsker å gjennomføre det politisk programmet han har skissert, vil han møte store, kanskje uoverstigelig problemer. Hvordan skal han for eksempel finansiere den enorme utbyggingen og moderniseringen av den nedslitte infrastrukturen i landet med en statsgjeld av astronomisk størrelse, som landet til nå ha greid å betjene ved å selge statsobligasjoner til det dollar-rike Kina. Vil kineserne, som står med amerikanske statsobligasjoner til halsen, kjøpe mer? Økonomer ser mørkt på mulighetene til finansiering, og det ser ut til at Trump er nødt til å få Federal Reserve til å trykke mer penger, og kanskje åpne for bompengefinansiering når vei-, jernbane-, kloakk- og vannforsyningsnettene skal oppgraderes og skape arbeidsplasser.
Det som er helt klart, er at det neppe er ideer å hente hos Mois eksistensialisme-studerende studenter eller i det hatefulle sinnet til en Carsten Jensen og en Sven Egil Omdal. For som Henry Kissinger sa i en kommentar nylig: «Trump-fenomenet er i stor grad en reaksjon fra ‘Middle USA’ på angrep på sine verdier fra de intellektuelle og akademiske miljøene i landet.»
Dette er miljøer som burde være avkledt alle sine intellektuelle gevanter og stilt nakne med sin intellektuelle armod til skue. Men vær sikker: De kommer sterkt tilbake. Den globaliseringen og den økonomiske og intellektuelle hersingen de har utsatt vanlige folk for, er irreversibel. Og det er trolig ingen ny morgen i sikte for andre enn dem selv. Dessverre!