– Ah, ma foi, hvor mange ganger må jeg gjenta det? Hvis det plutselig dukker opp en bråte krigskorrespondenter et bestemt sted i Europa, hva tror du det betyr? Det betyr krig. Hvis det møter opp leger fra alle verdens kanter i en bestemt by, hva er det tegn på? En internasjonal legekonferanse. Oppdager du en gribb i luften, betyr det at det ligger et kadaver i nærheten. Oppdager du at det er klappjakt i gang på en slette, betyr det at det blir skyting. Ser du en mann som plutselig stopper, river av seg jakken og stuper på hodet i sjøen, er det for å redde et menneske fra å drukne. Overrasker du middelaldrende damer av respektabelt utseende som står og kikker gjennom en hekk, kan du gå ut fra at noe uanstendig foregår. Og kjenner du matlukt og ser en rekke mennesker på vei i samme retning gjennom en gang, kan du regne med at maten er servert!
Hercule Poirot til kaptein Hastings i «Teppet faller» (1975)
– Du må ikke seile innenfor denne territorialgrensen, hvis du gjør det, så blir du enten beskutt eller også blir du snudd og seilt tilbake, sa EU-talsmann for Dansk Folkeparti (DF) Kenneth Kristensen Berth i programmet EuropaMagasinet.
Som avisen Politiken høflig uttrykker det: Berth ble «kritisert hele dagen». Eksempler på slik kritikk var De radikales Jens Rohde, som hadde dette substansielle bidraget: – Du er jo syk i hodet!
Politiken var ellers blant avisene som ledet an med overskriften:
De indignerte redaksjoner fikk det til å høres ut som en ordre, basert på et personlig ønske. Den logikken tilsvarer i så fall det glimrende resonnementet at om du gir datteren din advarsler mot og/eller råd for å unngå voldtekt, ja, så ønsker du egentlig – dypt der inne i din grumsete sjel – at hun faktisk skal bli voldtatt. Vi har hørt den før; alle som for flere år siden var forutseende nok til å påpeke at den førte innvandringspolitikken kunne lede til dype splittelser og sosial uro, og var ærlige nok til å gi uttrykk for det, ble anklaget for å enten ønske det – rimelig nok, for hvem ønsker seg vel ikke en slags borgerkrig, særlig hvis man har barn? – påskynde det eller for å være konspirasjonsteoretikere. Idag er det derimot et erkjent faktum.
Men medienes fremstilling av Berths uttalelse ble naturligvis oppfattet slik det var ment, så på forutsigbart vis kom krenkokratiet på banen. Øvrig rasjonell kritikk fra presumptivt voksne politikere med ambisjoner om å styre Danmark lød følgelig sånn:
– Avstumpet, kynisk og helt umenneskelig uttalelse. Jeg er sjokkert over at et medlem av det danske Folketinget kan uttale noe sånt! (Socialdemokratiets Rasmus Prehn).
– Tusener dør i Middelhavet på flukt på IS. Og DF vil skyte etter dem. Voksne, ansvarlige politikere foreslår simpelthen vold…? (Enhedslistens Pernille Skipper).
Det spørs hvem som har størst grunn til å bli bekymret her; for vi ledes åpenbart av en politisk klasse – og informeres av hovedmedier – som ikke skjønner de enkleste sammenhenger og heller ikke den verden vi lever i. Det vil si verden som den er, ikke som de føler at den bør være.
Alle feiende flotte floskler til side, det er så enkelt som at rettsstaten og den øvrige demokratiske samfunnsorden er grunnlagt på en ting: den utøvende makt og dens voldsmonopol. Det betyr trusselen om vold.
Vestlige samfunn er godt sosialisert inn i en fredelig, demokratisk samfunnsinnretning og vi frykter derfor ikke statens voldsmonopol per se. Men det er der og dermed også trusselen om maktutøvelse og vold. Det er derfor de fleste av oss sover trygt i våre senger. Alle flotte erklæringer om lov og rett samt den enkeltes frihet og trygghet er lite eller ingenting verdt om det ikke finnes evne og vilje til reell maktutøvelse bak dem. Man foretrekker at folk tilslutter seg dette frivillig, men bak ligger det alltid et «ellers…». Og vi trenger ikke se lenger enn til Sveriges lovløse enklaver for å se hvordan en tilbaketrekking av statens voldsmonopol arter seg. Livet for lovlydige, fredelige samfunnsborgere er ikke godt der. Og hvem, tydeligvis bortsett fra krenkokratiets førende skikkelser og en rekke avisredaksjoner, vil vel leve under slike vilkår?
Hvorfor tror for eksempel disse menneskene at vi i det hele tatt har ting som politi og Forsvar – i den grad vi i dag har et Forsvar verdt navnet etter at kvinnfolk av alle kjønn og foreldrene deres har gjort sitt, vel og merke – om trusselen om vold ikke er nødvendig for å opprettholde ro og orden og dermed selve samfunnsfreden? For å paradere på 17. mai? Det enkle svaret er at vi har et forsvar for å kunne nettopp forsvare oss mot fiendtlige handlinger, og det er et rimelig klart signal til omverdenen, som derfor sjelden behøver å uttrykkes direkte, om at fremmede makters inntrengning på vårt territorium vil bli møtt med vold. Men siden det er så åpenbart at det sjelden blir sagt rett ut, så er det kanskje blitt for vanskelig å begripe for enkelte?
Asyl- og innvandringspåheierne i den politiske, kulturelle og mediale klassen hevder ofte at det ikke er deres mening at vi skal ha åpne grenser – bare at vi må ta i mot alle som kommer akkurat nå fordi akkurat nå alltid utgjør et spesielt unntak akkurat nå – fordi Europa selvsagt ikke kan ta i mot alle som vil hit og at vi derfor må ha et regelverk. På den annen side går de hardt ut mot ethvert forsøk på å håndheve foreliggende regelverk eller endringer av regelverk. Og hvis de ikke vil ha åpne grenser, slik de hevder, så kan vi jo bare lure på hvorfor de går bananas hver gang det er snakk om å bevokte de samme grensene?
Dette paradokset kan sannsynligvis forklares med at mange i det samme segmentets politiske holdning er at landegrenser er sååå 1950 og derfor ikke burde eksistere, og at de er ute av stand til å forholde seg til at a) de færreste er av samme oppfatning og b) grenser dermed eksisterer og kommer til å gjøre det i uoverskuelig fremtid.
Istedet for å bevokte grensene, kan vi jo bare ta i mot alle og så sende ut de som ikke har krav på beskyttelse, heter det gjerne da. Å jada, seffer`n! Ikke noe problem det, vel? Dette kommer fra samme menneskene som vet – for de har selv bidratt med liv og lyst til å skape situasjonen – at det er tilnærmet umulig å få sendt noen ut når de først har kommet inn. Mange går under jorden og ender enten i den svarte økonomien eller øvrig kriminalitet. I Tyskland alene bor det per idag 549.209 avviste asylsøkere, hvorav mange fikk avslag på asylsøknaden sin for flere år siden. For å få et inntrykk av hvor mange det faktisk er, så det litt færre enn alle innbyggerne i Bergen, Stavanger/Sandnes og Trondheim – Norges tre største byer etter Oslo – til sammen. Hva Norge angår anslo Statistisk sentralbyrå allerede i 2008 at 18.000 mennesker oppholder seg ulovlig her i landet. Det tilsvarer en by på størrelse med Kongsberg, Gjøvik eller Horten. Og dette er bare de vi vet om. Svært mange av de migrantproduserende landene nekter også – mot folkeretten – å ta imot sine egne statsborgere. Atter andre nekter å samarbeide om å klarlegge sin identitet, så de kan vi ikke sende noe sted, noen tværer ut saken lenge nok til at de får bli okke som, mens andre igjen nekter å følge regelverket og reise ut etter avslag. Og når så myndighetene strammer seg opp og gjør tapre forsøk på å følge regelverket ved selv å transportere dem ut; ja, da skal fanden ha takk. Alle som lurer på hvordan asylaktivistene, media og opportunistiske politikere på særlig venstresiden reagerer da og hvordan det oppleves for de uheldige enkeltpolitikerne som må stå i stormen som følger, kan bare kontakte Sylvi Listhaug (FrP) eller Pål Lønseth (AP).
Men nok om det. Faktum er at vi har grenser og det er det altså ikke noe poeng i hvis vi ikke beskytter dem. Å beskytte noe innebærer både trussel om vold og makt, samt vilje, til utøvelse av vold om nødvendig. Og fordi de samme asylaktivistene og øvrige innvandringsliberale har skapt en umulig situasjon på bakken, er det blitt tvingende nødvendig.
Vi trenger bare å kaste et blikk på FNs befolkningsprognoser for å innse det:
FNs reviderte befolkningsprognose fra 2013 viser at (daværende) 7,2 milliarder ville øke til 8,1 milliarder i 2025, ni små år. I 2050 er tallet forventet økt til nærmere 10 milliarder, for å nå 11 milliarder i 2100. Mer enn halvparten av veksten finner sted på det afrikanske kontinentet. Den raskeste befolkningsveksten vil finne sted i verdens 49 minst utviklede land. Befolkningene i Mali, Niger, Somalia, Tanzania og Zambia forventes å femdoble seg innen 2100. Nigerias befolkning alene forventes å overstige USAs i løpet av de neste 34 årene.
Verden opplever en rask befolkningsvekst av historisk ukjente dimensjoner, samtidig som den totale fertilitetsraten på det afrikanske kontinentet er hele 88 prosent høyere enn i resten av verden. Gjennomsnittlig antall barn per kvinne globalt er 2,5, mens det per afrikanske kvinne er 4,7. Følgelig økte befolkningen på det afrikanske kontinentet med hele 30 millioner bare i 2015. Innen 2050 vil den årlige veksten være på 42 millioner mennesker.
Europa kan overhodet ikke ta av for dette – og meningsmålinger fra hele kontinentet viser også at befolkningen ikke lenger vil. Europeiske myndigheter er med andre ord nødt til å reagere og det starter ved Europas yttergrenser.
Så hvordan bevokter man nå egentlig en grense? Inn fra det tidligere innvandringsliberale segmentet kommer den internasjonalt anerkjente Uffe Østergaard, professor i europeisk sivilisasjon og integrasjon og professor i europeisk og dansk historie og, som danskene sier, skjærer det ut i papp for oss. Østergaard er svoren EU-tilhenger og trodde inntil nylig på at nasjonal identitet ville forsvinne til fordel for en europeisk. Nå mener han at han lot seg forføre av sin egen forskning. Han tror stadig på EU som prosjekt, men er av den formening at EU må beskytte sine ytre grenser med piggtråd og bevæpnede skip for å overleve.
– Jeg har ikke mistet troen på EU eller på Europa. Men jeg er bekymret. Og hvis vi ikke beskytter vores ydre grænser, så kan det fælles Europa eller EU ikke overleve. Så er det slut med den gensidige forsikring for velfærdsstaterne, som jeg anser EU for at være. EU blev netop skabt for at styrke de enkelte nationalstater, der efter Anden Verdenskrig var svagelige og skulle have hjælp. Men vi kan ikke holde til, at alle bare kan komme hertil og få del i de velfærdssamfund, det nu er lykkedes os at udvikle i Europa. På det punkt har Dansk Folkeparti ret: Velfærden er ikke for alle. Der er nogle, der hører med – og andre gør ikke. Det har vi bare ikke været tydelige nok omkring. Eller ærlige nok omkring. For når vi har talt om ’universelle rettigheder’ i EU, så skal det forstås som rettigheder, der gælder for alle inden for fællesskabet, eller sammenslutningen. Ikke hele verden. Værdierne kan eksporteres, og vi kan hjælpe andre. Men ikke invitere alle ind. Og jeg vil derfor give Liberal Alliance ret, når de siger, at der kun er to veje at gå: enten at lukke grænserne og åbne kasserne – eller at åbne grænserne og lukke kasserne. Det undrer mig, at der er så mange, der lader, som om det ikke forholder sig sådan, sa han til Kristeligt Dagblad i april 2016.
Som følge av stormen mot den ondskapsfulle, triggerhappye DF`er, ble Østergaard intervjuet av Radio24syv, svarte med alminnelig logikk og satt fingeren på det springende punkt: offentligheten takler ikke lenger sannheten. Kim Møller på Uriasposten har transkribert intervjuet:
Uffe Østergaard, Ph.d.: Jeg er bange for at han er kommet til at begå den for en politiker, så ubehagelige ting, at sige sandheden. Han har selvfølgelig overdrevet lidt ved, og det har han rettet, ved at sige, at det ikke er folk man skal skyde på – men foran dem. Og det er ikke rart at høre på, men grænser kræver altså faktisk en magtanvendelse, eller i hvert fald en trussel om at anvende magt. Og det er jo sådan set det han kom til at sige. …
Det er svært at skelne mellem det ene og det andet, for det, som det handler om for ham, og det der ligger i grænsens natur, at skal den beskyttes, så skal den opretholdes, og det er ikke kun for at holde flygtninge ude, men også for at afskrække menneskesmuglerne. Og der er jeg bange for, at det simpelthen ligger i grænsens og grænsebevogtningens natur, at der skal man være villig til at anvende magt, og magt bliver jo let til vold.
… Der er magtanvendelse eller trussel om magtanvendelse i alle grænser, selv i den fredsommelige grænsekontrol mellem Danmark og Sverige i øjeblikket. Hvor trækker man så grænsen henne, jov, det gør man jo så et eller andet sted. Men naturen er, tænker man det til bunds, men det er jo bare det vi helst ikke vil se i øjnene, så er der en trussel om magtanvendelse på spil. Ellers går folk jo bare over grænsen, og så er den til grin.
… Altså, trusler er jo kun noget værd, hvis man faktisk virker overbevisende, om at man også vil anvende dem. Og jeg bliver mindet om fremgangsmåden i FN’s beskyttelsestropper – altså, jeg har set det i Bosnien, og der skelner man mellem tre niveauer. Først niveau hedder ‘Show presence’, vise tilstedeværelse, næste niveau er ‘Show force’, vise magt – den tredje er ‘Use force’, og der viste det sig jo klart i Bosnien, at der var de danske tropper nødt til at gå hele vejen. Men de satte sig da også i respekt. Jeg er bange for at det er fuldstændigt lige sådan med grænser. …
På et eller andet tidspunkt, så ender det med at man også skyder på dem, hvis de ikke vender om. Hvis de bliver ved og ved… Der er ingen garanti for at det virker, og det er ubehageligt, men det er altså det man logisk set siger, når man siger man vil have grænser og grænsebevogtninger.
… Så er det jo klart, at vi alle sammen er pæne mennesker, og han taler mest om den voldelige grænsebeskydning, men der er jo alle mulige andre foranstaltninger, der også hører med… Men når man fokuserer på grænsen, og det er jo det vi gør, altså, så er jeg bange for at han er kommet til at sige hvad det egentligt handler om.
Sånn er det. Vi vil alle helst at det ikke skal være sånn, for det burde ikke være sånn, men det er sånn det er. Og det er det vi må forholde oss til og det er det vi må diskutere på åpent og ærlig vis. For det er som sagt bare å ta en kikk på FNs befolkningsprognoser for å bli klar over at de nettopp vil «blive ved og ved». Det må vi se i øynene, selv om vi ikke har lyst til det.
Men hvor har våre hovedstrømsmedier og det aldri hvilende krenkokratiet ført oss?
Asger Juhl, Radio24syv: Hvorfor oplever vi så en fordømmelse af Berth?
Uffe Østergaard: Det ligger i vores almindelige offentlighed. Vi kan ikke lide at høre sandheden.
Asger Juhl: Kan det ikke være, at mange mener man skal stoppe flygtningene på en anden måde?
Uffe Østergaard: Jov, men så skal man jo komme op med et realistisk alternativ… Det er ingen gode valgmuligheder i den her situation. Valget står mellem dårlige muligheder, og der synes jeg lige så godt, tænke tingene til bunds, og anlægge en realistisk betragtning.
Asger Juhl: – Og det er faktisk det Kenneth Kristensen Berth, gør?
Uffe Østergaard: Det er jeg bange for.
Asger Juhl: I modsætning til mange andre.
Uffe Østergaard: Ja, ellers bliver det til hykleri.
– Det ligger i vår alminnelige offentlighet. Vi liker ikke å høre sannheten, lyder altså dommen fra en gammel, erfaren professor med alle de rette kredensialer. Smak litt på den.
Hvordan kom vi hit? Det er sikkert flere årsaker, men en av de større er samfunnsinstitusjonen som mer enn andre har hatt makt til å sette dagsorden: de førende medier. De har ingen grunn til å være stolte av hva de har gjort med den offentlige debatten. Det kan være greit å huske på neste gang de klager over at politikere og «nye medier» spiller på følelser. Da det åpenbart ikke er følelser de har et problem med, er det vanskelig å konkludere med annet enn at de bare ikke liker konkurransen.
Men så er det jo også en skikkelig uting å bli utkonkurrert når man har laget reglene selv.