– Flyktninger og innvandrere truer ikke Norges og Europas velferdsmodell. De er redningen», skrev E24s redaktør og administrerende direktør Per Valebrokk i september 2009. Økonomiprofessoren som nå har vasket sine hender, tidligere arbeidsminister Victor D. Norman, sa seg enig: – Norge bør tilby seg å ta imot 100.000 flyktninger fra Syria. Vi har plass nok; vi har råd til de investeringene det vil kreve; vi har de siste ukene vist at det ikke skorter på nordmenns hjertelag – og på toppen av det hele vil vi i det lange løp selv tjene på å bli litt flere.
Her nede på planeten jorden tilsa derimot alle seriøse rapporter, fra Statistisk sentralbyrå og Brochmann-utvalget til regjeringens perspektivmelding og Finansavisens utregninger, det motsatte.
Siden har det gått slag i slag, slik det gjerne gjør når ønsketenkernes hegemoni først begynner å glippe. Norman var sånn sett heldig, for han rakk om ikke annet å toe sine hender før gårsdagens NAV-rapport, som fastslår at Det Nye Forskjellsnorge vokser taktfast frem. Den bekrefter også det innvandringsforskere og – kritikere hele tiden har hevdet: de som har minst fra før taper på globalisering og innvandring, de som har mest fra før vinner.
– Økningen i forskjellene har vedvart helt siden finanskrisen. Spesielt bekymringsfullt er det at mange under 30 år har fått det tøffere økonomisk. Ledigheten og den økte innvandringen er hovedforklaringen. Det er der vi må sette inn støtet, sier arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) til VG.
Og i dag er Statistisk sentralbyrå (SSB) igjen på banen, med den nyeste utgaven av Samfunnsspeilet. Publikasjonen er viet asylsøkere/flyktninger og tar for seg mottak, integrering, arbeid, utdanning og valgdeltagelse. SSB har studert irakere og bosniere spesielt, «for om mulig å kunne si noe om hvordan det vil gå flyktningene som kom hit i 2015 og 2016.»
I rapporten finner vi blant annet litt om arbeidsdeltagelse for innvandrere i aldersgruppen 23-45 år. Det er ikke lystig lesning. Bare seks av ti menn er selvforsørget etter åtte år i Norge. Og hva verre er: deretter går andelen ned. Blant kvinner er andelen som er selvforsørget etter åtte år 35 %, men så slutter andelen å øke.
Analysen viser ellers et typisk mønster der selvforsørgelse øker med økt botid i Norge fram til omkring 8 år. Deretter når flere av gruppene i analysen en form for tak, og dette kan tyde på at integreringen i arbeidsmarkedet stopper opp av en eller annen grunn.
Menn som kom til Norge som flyktninger, skiller seg ut ved at selvforsørgelse begynner å avta ganske markant etter omkring åtte år i Norge. Dette funnet understøttes av andre studier hvor en ser på flere innvandringskohorter, men hvor en i motsetning til denne studien ser på yrkesaktivitet og ikke selvforsørgelse. Årsaken til dette mønsteret er uklar, og det er ønskelig med mer innsikt i mekanismene bak funnet.
– Flyktningenes evne til å forsørge seg selv er en utfordring for både samfunnet og den enkelte. Flyktninger får opphold i Norge med bakgrunn i beskyttelsesbehov, og det stilles dermed ikke krav om selvforsørgelse for å få innvilget oppholdstillatelse. Like fullt er det av interesse å studere hvorvidt flyktningene som har fått innvilget opphold, kan forsørge seg selv i årene etter at de kom til landet, heter det i rapporten.
Vi følger gruppen av primærflyktninger og familieinnvandrere til primærflyktning som kom til Norge første gang i 2000, og observerer deres inntekt hvert år fram til og med 2014. Ved å sammenlikne med offisielt fastsatte satser for minsteinntekter for selvforsørgelse ser vi på utviklingen i andelen selvforsørgede over tid.
Tallene støttes av tidligere rapporter fra SSB og andre offentlige institusjoner: Siste kvartal i 2015 lå sysselsettingen for innvandrere fra Asia (Midtøsten) og Afrika er på hhv. 53,0 og 40,7 prosent.
Det gjenspeiles også i SSBs tall fra norske kommuner i 2012, der innvandrere utgjør 35 prosent av alle sosialhjelpsmottagere. Bruken av sosialhjelp går tilbake for den øvrige befolkningen, mens den øker for innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn. Tallet økte ifølge KOSTRA (Kommune-Stat-Rapportering) til 37 prosent i 2013. Dette tilsier at over 80 prosent av veksten i sosialhjelpen i perioden, en vekst på nærmere 540 millioner kroner, er kommet i innvandringsgruppen. Tall fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) viser at bare en av fire asylsøkere får jobb etter avsluttet introduksjonskurs, som består av to års kursing i norsk og samfunnskunnskap. I dette tilfellet regnes arbeid som èn times lønnet arbeid eller mer. I statsbudsjettet for 2015 var det er satt av 8.4 milliarder til introduksjonsprogrammet med norskopplæring. Også her går det feil vei: I 2007 kom 51 prosent i en eller annen form for arbeid etter avsluttet kurs, men andelen falt til 35 prosent i 2012. De siste tre årene er bare en av fire kommet i lønnet arbeid etter det såkalte prestisjeprogrammet, som gir deltagere rett til introduksjonsstønad på 176.000 kroner.
Det samme er registrert i Danmark, hvor Danmarks statistik (DS) årlig utgir rapporten «Indvandrere i Danmark». I perioden 1993-2007 ble det registrert en stor stigning i ikke-vestlige innvandreres beskjeftigelsesprosent, men fra da begynte den å falle. I motsetning til SSB mener DS at det skyldes finanskrisen i 2008. I dag er beskjeftigelsesprosenten blant ikke-vestlige menn og kvinner i aldersgruppen 16-64 år på hhv. 53 og 46 prosent i Danmark. Også der går det feil vei: sysselsettingsgraden for ikke-vestlige innvandrere falt fra 54,6 prosent i 2008 til 47,7 prosent i 2013. Til sammenligning har sysselsettingsgraden for etniske dansker falt med 4,1 prosentpoeng fra 77,9 prosent til 73,8 prosent i samme periode. Fallet er størst blant innvandrere fra Afghanistan (53,5 til 40,7 prosent), Somalia (38,5 til 26,0 prosent) som begge har et fall på over 12 prosentpoeng. Innvandrere fra Pakistan har falt minst i sysselsettingsgraden, fra 52,2 til 49,2 prosent. Fallet er mest uttalt blant menn.
SSBs nye studie er inndelt etter landbakgrunn og kjønn. Og som i Danmark viser den store forskjeller i de ulike innvandrergruppenes andel av selvforsørgede. Felles for alle gruppene er imidlertid at selvforsørgelsen øker betydelig over tid de første årene innvandrerne bor i Norge, for å nå et tak etter åtte år. Dette gjelder særlig kvinnelige asylsøkere/flyktninger, men også kvinnelige familieinnvandrere.
SSB viser til at det har vært gjennomført flere studier av innvandreres inntekter og økonomisk integrering og som har fulgt grupper over tid. I disse finner man at menn med asyl/flyktingbakgrunn har en spesiell utvikling: de første årene de er i Norge øker sysselsettingen deres, men etter 7-10 år snur det og andelen faller markant.
Og fallet kan ifølge SSB ikke knyttes til konjunktur, som f.eks. finanskrisen i 2007-2008.
At sysselsettingen avtar etter en del år, sammenfaller med våre funn om selvforsørgelsen blant mannlige flyktninger.
Underholdskravet vi benytter, er betydelig høyere enn inntektskravet for å være sysselsatt i Bratsberg mfl, om lag tre ganger så stort. Vi benytter inntektsgrensene som et levekårsmål og ikke som et mål på hvor store inntekter en må ha for å kunne få oppholdstillatelse.
Hvor store inntekter en må ha for å være selvforsørget i det virkelige liv, avhenger blant annet av familiestørrelse og familiesammensetning samt inntektene til de andre medlemmene i familien. Med tanke på at boligkostnadene varierer mellom ulike deler av landet, vil også bosted ha betydning for levekostnadene. I denne analysen skal vi se bort fra disse kompliserende elementene og bruke samme inntektsgrense for alle personer.
Studien har benyttet et utvalg på 5200 innvandrere i aldersgruppen 23-45 år i 2000. Rundt fire av fem er primærflyktninger og nærmere to av tre er menn.
Blant mennene er det en betydelig overvekt av flyktninger fra Irak (66 prosent) og Somalia (11 prosent). Også for kvinnene er det betydelig innvandring fra Irak (23 prosent) og Somalia (22 prosent), men for kvinnene er det mindre konsentrasjon på disse landene idet en del kvinner også kommer fra Iran, Afghanistan, Bosnia, Kosovo og Vietnam.
…
Blant primærflyktningene har omkring en tredel grunnskole som høyeste fullførte utdanning, mens en av fem (20 prosent) har videregående skole. Dette er altså tilfellet selv om vi avgrenser gruppen til dem som er minst 23 år gamle når de kommer til Norge. Nær en av fire menn og en av fem kvinner har utdanning på høgskole/universitetsnivå. Vel en av ti av de kvinnelige primærflyktningene har ingen utdanning, mens blant menn er det nesten ingen som er registrert uten utdanning.
SSB fremhever særlig to trekk: Det ene er at det etter stor en nedgang i arbeidsledighetsraten mellom 2003-2008, økte den betydelig fra rundt 2008. Det andre er at når arbeidsledigheten øker, øker den relativt mer for innvandrere enn for den øvrige befolkningen. De har også vanskeligere for å skaffe seg inntektsgivende arbeid i dårlige økonomiske tider. En av grunnene til dette er at sysselsatte innvandrere fordeler seg på næringer på en annen måte enn den øvrige befolkningen.
Foruten den observerte effekten på arbeidsledigheten har nedgangskonjunkturene også en mer skjult effekt, den såkalte motløs-arbeider-effekten; tilbudet av arbeid svinger i takt med konjunkturene. En analyse av Dagsvik mfl. (2016) viser at relativt flere innvandrere trekker seg ut av arbeidsmarkedet i nedgangskonjunkturer enn personer født i Norge, som følge av at de ikke tror de klarer å skaffe seg (nytt) arbeid. Både arbeidsledighetsraten og den skjulte ledigheten/motløs-arbeider-effekten er mer følsomme for konjunktursvingninger for innvandrere fra Asia og Afrika enn for personer født i Norge.
Andelen selvforsørgede kvinner som kom som primærflyktninger i 2000 steg med økt botid i Norge, fra rundt 10 prosent i 2001 til 35 prosent i perioden 2008-2014. Det er altså bare en av tre som har stor nok yrkesinntekt til å forsørge seg selv etter åtte år i Norge. Blant mannlige flyktninger steg andelen selvforsørgede fra 40 prosent i 2002 til snaut 60 prosent i 2008, for deretter å synke gradvis til nærmere 45 prosent i 2014.
Årsakene til denne utviklingen for mannlige flyktninger vet vi ikke. Noe er kanskje knyttet til konjunktursituasjonen. Som nevnt innledningsvis finner imidlertid Bratsberg mfl. (2016) at sysselsettingsandelen blant mannlige flyktninger klart faller etter 7–10 år i Norge, selv når vi ser på innvandringskohorter som ikke er rammet av finanskrisen på dette tidspunkt. Det er grunn til å tro at dette funnet i stor grad også vil vært gyldig dersom de hadde sett på selvforsørgelse. Vi har derfor ikke grunnlag for å konkludere med at konjunktursituasjonen er hovedårsaken til det observerte fallet i selvforsørgelsesandelen etter 2008.
Populasjonen er flyktninger og familieinnvandrere med tilknytning til primærflyktning som ankom Norge første gang i år 2000 i alderen 23–45 år, og som er registrert bosatt i Norge ved utgangen av dette året. Personene følges over tid, for hvert år fram til og med år 2014, og bare personer som er registrert bosatt i Norge ved utgangen av det året vi ser på, inngår i analysen. Flyktninger er lite tilbøyelige til å utvandre fra Norge, og i praksis blir dermed årsdimensjonen i figurene vi skal vise, det samme som botid i Norge (Kornstad, Stambøl og Skjerpen 2016).
Etter 14 år i Norge er det derimot litt flere familieinnvandrere som er selvforsørget, påpeker SSB:
Andelen selvforsørgede menn blant familieinnvandrerne viser en mer stabil utvikling i siste halvdel av perioden vi ser på, enn det vi fant for mannlige flyktninger, og andelen ligger på et noe høyere nivå, omkring 60 prosent. Andelen menn med høye inntekter (dobbelt så mye som underholdskravet) i slutten av perioden vi ser på, er noe større for familieinnvandrere enn for flyktninger. For kvinner er det liten forskjell i andelene som tilhører høyinntektsgruppen (se figur 2b).