Margit Steinholt, Svein Aarseth og Jens Grøgaard.
Tidligere denne uken fikk barnelegen Jens Grøgaard – og dermed indirekte Utlendingsdirektoratet – kritikk av Rådet for legeetikk for å utføre alderstester på enslige, mindreårige asylsøkere (EMA) som mistenkes for å være eldre enn de oppgir. Alderstesting er omstridt og kritiseres av det som i media fremstilles som en rekke uhildede fagforeninger. Særlig VG og TV 2 gjengir disses uttalelser ukritisk.
Det var Nordland legeforening som klaget Grøgaard inn for Rådet for legeetikk. Det ser jo tilforlatelig ut, men kikker man litt nærmere på saken forandrer den oppfatningen seg umiddelbart.
På jakt etter noe å skrive til denne ukens Medierevisjon i Aftenposten, falt blikket mitt raskt på VG og TV2s overskrifter om kritikken av Grøgaard. Noen få klikk åpenbarte et særdeles påfallende mønster: Det er stort sett de samme personene som går igjen i samtlige kritiske innlegg om alderstesting. Blant dem er Margit Steinholt, Svein Aarseth og Ellen Annexstad, som alle listes opp som ledere av forskjellige foreninger. Kritikken virker følgelig både faglig og vektig. (At det faktisk finnes internasjonalt anerkjente retningslinjer, utarbeidet på forskerhold gjennom 16 år, får du ikke lese om i norske hovedmedier, men du finner mer om det her.)
Men det har seg altså slik:
Margit Steinholt er leder av både Nordland legeforening og for Legeforeningens utvalg for menneskerettigheter, klima og global helse. Som leder for Nordland legeforening sto hun bak klagen på Jens Grøgaard – hun har da også uttalt seg om den en rekke ganger i media.
I mars skrev hun en sterkt kritisk artikkel om alderstesting i Aftenposten. Artikkelen hadde flere underskrivere og en av dem var Svein Aarseth. Han er leder for Rådet for legeetikk, som nå altså har tatt Nordland legeforenings klage på Grøgaard til følge.
Tygg litt på den.
Begge er for øvrig asylpolitisk engasjert; Steinholt som leder for partiet Rødt – som for øvrig mener at det er viktig at mindreårige asylsøkere ikke blir alderstestet på «unøyaktige måter (tann- og knokkeltester)» – i Alstahaug kommune; Aarseth som initiativtager og frivillig for helsetjenesten for «papirløse migranter», eller ulovlige innvandrere/avviste asylsøkere som de også kalles.
En tredje person som går igjen er Ellen Annexstad (bildet). Hun er Barnelegeforeningens representant i Legeforeningens utvalg for menneskerettigheter, klima og global helse – som Margit Steinholt leder. I januar var hun medforfatter av nok et kritisk innlegg – sammen med Svein Aarseth. En kikk på Twitter etterlater liten tvil om Annexstads asylpolitiske synspunkter.
Dette er ikke bare asylaktivisme forkledd som fag og enkeltpersoner forkledd som foreninger, men to i denne snevre personkretsen sitter på begge sider av bordet og har altså brukt sine stillinger og organisasjoner til å offisielt fremme og påføre en lege – som har en annen oppfatning enn dem i en bestemt sak – formell kritikk. Habiliteten står ikke i taket, for å si det sånn.
Hvor er offentlige tilsynsmyndigheter? Finnes det noen?
Dette svarer nemlig til at Rita etablerer seg som leder for Rådet for etisk politisering (Ritarådet), mens jeg oppretter et lokallag av foreningen NINA (Nei, Ikke Noen Asylaktivismehertakk). Som privat- og fagpersoner deler vi politiske synspunkter på enkelte områder, og de gir vi gjerne uttrykk for både som foreningsledere og privatpersoner i felles kronikker i landets medier, i håp om å øve press på politisk ledelse. Enter en frekkas hvis synspunkter og arbeid for Refugees Welcome vi ikke liker noe særlig, ettersom det går på tvers av våre ditto. Som leder for NINA – ikke privatpersonen Nina, selvsagt, det går jo ikke an! – klager jeg derfor vedkommende inn for Ritarådet, som tar klagen til følge og avleverer Ritarådets – ikke Ritas private, selvsagt, det går jo ikke an! – offisielle kritikk. Fordi det skjer formelt, vil det hefte ved vedkommendes faglige og personlige rykte.
Når avisene senere skriver noe om vedkommende som fagperson, vil de heretter føye til «…i 2016 ble han kritisert av Ritarådet for…». Hvis noen forsøker å støtte seg på hans faglige synspunkter eller bruke dem som argumenter i en debatt, vil enhver som er uenig påpeke at «Vel, han ble jo formelt kritisert av Ritarådet nettopp fordi…».
Men siden alle lederne, foreningene og privatpersonene er ytterst fornøyde med å ha fått spent ben på en faglig og politisk motstander, bevilger de seg et velfortjent glass sprudlevin mens de traller på julesangen «Så går vi rundt om en asylaktivist». To runder og vekk me`n. Skål og velkommen igjen!
Er det noen som synes at Ritarådet og NINAs virksomhet fremstår som uproblematisk og akseptabel? Nei, tenkte meg det.
Så hvorfor får denne personkretsen holde på fred uten at den ikke utpreget (lege)etiske virksomheten deres blir belyst av media? Og hvorfor blir ikke personsammenrennet og rolleblandingen påpekt, som det ville blitt på nær sagt ethvert annet område, som f.eks. politikk og næringsliv? Det kan ikke skyldes at det er vanskelig å oppdage, for det ligger så åpent i dagen at det tok meg under et kvarter å finne og dokumentere det. Så da må det skyldes viljen.
Følgelig får disse menneskene ikke et eneste kritisk spørsmål fra det som skal være en kritisk, noenlunde objektiv presse – og det enda de kritiske spørsmålene står i kø i denne saken, som handler om en aktivistisk personklikk som bør fremstilles deretter. De har i tillegg gått direkte etter en enkelt faglig og åpenbart politisk meningsmotstander med heller tvilsomme midler og en av pressens oppgaver er nå engang å avsløre maktmisbruk.
Det mediene driver med på asylfeltet og i forhold til politiserende asylaktivister er rett og slett så opprørende dårlig journalistikk at et annet spørsmål tvinger seg frem: hva skal vi med en gravende presse som velger å ikke grave, selv stilt overfor så graverende forhold som dette?