Rita Karlsen, HRS
For de av oss som følger tett med på overgrep på kvinner, og i særdeleshet kvinner med innvandrerbakgrunn, er det noe som øyeblikkelig slår en når en leser VGs dystre statistikk om at 72 kvinner i Norge drept av sin (eks) kjæreste eller ektemann på i underkant av syv år:
Tallet er for lavt.
For hva med dem som er blitt drept av en annen mann i familien? Hvorfor er ikke drapet på norskpakistanske Rahila Iqbal med i statistikken? Hvorfor er ikke drapene på de tre norskpakistanske søstere, Nafisa (13), Saadia (24) og Sobia (27) fra Kallbakken med i statistikken?
Når VGs kommentatorer Anders Giæver skal ”utpeke drapsmannen” sier han følgende:
Det har vært en tendens til å se på partnerdrap i Norge som et fenomen som i hovedsak foregår i belastede utgrupper og minoritetsmiljøer. Blant tunge rusmisbrukere, traumatiserte asylanter eller innvandrere med primitive æresbegreper.Og selv om innvandrere er overrepresentert på statistikken, tegner VGs undersøkelse et tydelig bilde av den gjennomsnittelige norske kvinnedrapsmannen: Han er norsk, ressurssterk og tilregnelig. Han er midt i livet. Han har ikke nødvendigvis vist seg voldelig tidligere, i hvert fall ikke utenfor familien. Og han dreper sin kvinne når hun vil forlate han.
Men, dessverre, Giæver og VG, de fleste såkalte æresdrap vil ikke fanges opp av denne statistikken. Ett moment ved æresdrap er at de nødvendigvis ikke utføres av ektemann eller kjæreste, men typisk av en annen mann i familie, mest vanlig er bror, onkel eller far.
Med utgangspunkt i tre rettssaker knyttet til æresdrap, av en ung tyrkisk kvinne i Tyskland, en afghansk ung mann i Sverige og ung pakistansk kvinne i Danmark, viser det seg i alle tre sakene at familiens yngste sønn var drapsmannen, dvs. han som utførte selve handlingen.
At 72 kvinner i Norge er drept av sin (eks) kjæreste eller mann siden 2000, er en grusom statistikk som fortjener oppmerksomhet. Men derfra til å, langt på vei, nærmest unnskylde dem med ”primitive æresbegreper” ved å statistisk ”bevise den norske drapsmannen”, er en sammenblanding saken ikke fortjener.
Det er videre bekymringsfullt at journalister, og andre, fremdeles ikke har forstått at æresdrap er knyttet til kollektivistiske kulturer preget av føydalitet, og er en kollektiv handling der drapsmannen hylles, ja, til og med kan være presset til å drepe for ”gjenopprette familiens ære”. Av de 72 kvinnedrapene som VG presenterer, er det ikke mange som faller inn i denne kategorien. For man kan si hva man hva vil om norske menn som dreper sine kvinner, men de levnes ingen ære. Tvert om. Og slik skal det være.