Norsk eller bare selvgod sjåvinisme?

Kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) publiserte lillejulaften en julehilsen på sin Facebookside. Den åpnet med «Vær stolt av det norske!» og fortsatte med det «typiske norske», om «ord, holdninger og verdier», med referanse til «Ibsen og de andre gamle klassikerne», om den flotte hovedstaden vår, som vi også er litt skeptisk til – for der bor eliten som «bestemmer». Vi liker «kortreiste bestemmelser», sier Helleland, som kan være fjerne nok i vårt langstrakte land, men der Norge også skaper identitet, og «entusiasme for å bevare identiteten». Kulturministeren sier videre at «Vi vil bevare det norske. Den norske kulturen», og at «vi nordmenn kan ha en herlig selvtillit på å forsvare det norske», sistnevnte kanskje spesielt når vi er i utlandet. Hun nevner «tradisjoner» med referanse til våre forfedre og hun er innom en skole som ikke ville synge Deilig er Jorden.

«For hvilket folk og land skal vi være om vi ikke skal ha selvtillit nok til å ta vare på våre gode norske tradisjoner?», spør Helleland.

Så nevner hun kirken. Og «julesanger, juleevangeliet, julegudstjeneste og kirkeklokker som ringer julen inn», hvorpå hun forfekter at vi kan være tydeligere på vår kristne tro og tradisjoner. «Toleranse er ikke det samme som utydelighet», sa hun og slo et slag for å ha tro på våre verdier, om selvtillit for den norske kulturarven, og hun avsluttet som hun begynte: om stolthet.

Dermed var bråket i gang. Mange tolket kulturministeren i verste mening – og gikk heller ikke av veien for å koble hennes julehilsen til nazisme. «Det er nesten som en liten hird-jente som skriver et leserinnlegg,» sa omdømmeekspert og rektor Trond Blindheim. «Brun retorikk som kun bidrar til å skape mer splittelse og fremmedfrykt», løftet TV2 nyheter frem. Kritikk, kvitterte Aftenposten, som, sammen med Dagbladet, ønsket departementets uttalelse. Men den verste kritikken kom likevel fra Hellelands partikollega, stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde (H), som ville ha seg frabedt å få gnidd «det norske» i trynet.

Norge gikk tapt som rike

Kulturministerens julehilsen fikk meg til å tenke på et av de mest omdiskuterte problemene i norsk historie. Året er 1536. Dette året gikk Norge tapt som rike – på én måte, for det er akkurat det diskusjonen handler om.

Forut for 1536 hadde Norges statsrettslige stilling offisielt – og rimelig detaljert – vært fastslått som et likestilt og likeverdig rike, uansett hvem vi var i union med. Det var en selvfølge at Norges selvstendighet ble ivaretatt, uansett kongefellesskap med andre land. En unionskonge som regjerte i Norge, regjerte etter norsk lov og som norsk konge. I alle fall juridisk, for det handlet om Norges suverenitet. Ved kongens fravær (eller ved umyndige konger) hadde vi det norske riksrådet som det øverste og suverene politiske organ.

Selvstendighet handler dog ikke bare om statsrettslig stilling, det har i tillegg en politisk side. Det benyttet danskenes kong Kristian den tredje seg av. Kristian var akkurat blitt konge i Danmark, ved hærslag i København i juli 1536. Krigføringen hadde vært kostbar, men et allerede utarmet folk kunne ikke avkreves mer skatter. Løsningen ble den danske kirke som eide en tredjedel av all jord i Danmark. I august samme år ble det bestemt at kirkegodset skulle konfiskeres og biskopene fengsles – under dekke av den lutherske tro. Med andre ord skulle Danmark reformeres. Et verdslig regime skulle styre Danmark og biskopene mistet sin politiske innflytelse. Beslutningen var av så omfattende betydning for Danmarks fremtid at den ikke bare måtte legitimeres av det danske riksrådet, men også av herredagen.

Allerede i oktober samme år ble herredagen avholdt. Her ble reformasjonen av Danmark vedtatt – og at Norge skulle utslettes som et eget, selvstendig kongerike og innlemmes i Danmark. Kong Kristian ville ha kontroll på norsk politikk, den ble betegnet som «den uberegnelige faktoren» for Danmark, ikke minst i handels- og utenrikspolitikken. Også det norske riksrådet ble avskaffet.

Vi ble en provins av Danmark (samtidig med at reformasjonen også ble gjeldende her til lands), men vel så vesentlig: Norge ble styrt av en dansk konge – på danske premisser. Det heter gjerne at Kristian 3. var norsk konge fra 1537, men historien sier jo sitt.

Norge var fra dette året og frem til 1814 stort sett underlagt dansk styre. Så ble vi igjen et norsk rike. Da er det rom for å spørre: Hvordan klarte vi det? Var det noe i århundrene under Danmark som likevel gjorde Norge til noe annet enn en provins av Danmark?

Hva gikk ikke tapt?

Den historiske diskusjonen om tapet av Norges suverenitet og hva som kunne gi grunnlag og inspirasjon til å bygge opp ett nytt norsk rike, er det flere meninger om. Men når spørsmålet først er stilt, finner historikere at svaret ligger snublende nær: norsk identitet.

Å styre et land, statsforfatningen (de grunnleggende regler som gjelder for en stats organisasjon og styre), politiske og administrative organer og posisjoner, både avskaffes og endres – noe med et pennestrøk, andre med omfattende offentlige debatter, og kanskje også med folkeavstemninger. Slik er det ikke med sosiale fenomener. Vår identitet, opplevelse av samhørighet, solidaritet, fellesskap, kan ikke vedtas.

I historisk kildemateriale er eksemplene på norsk identitet mange, eller det som også kalles nasjonal argumentasjon. Så og si i all kjent historie for Norge fortelles det om forskjellsbehandling av nordmenn og utlendinger, sistnevnte i betydning om du var født i riket eller ikke. Denne forskjellsbehandlingen handlet for eksempel om hvorvidt du kunne eie/forvalte jord, inneha ulike posisjoner i samfunnet (ikke minst «offentlig» administrative roller), inngå ekteskap med, rett til erstatning eller ikke, delta i krigføring, osv.

Vel så interessant er det at å være norsk kunne stikke langt dypere enn hva tidens lover og regler tilsa. For eksempel ville et ekteskap med en norsk adelskvinne gi den utenlandske ektemannen fulle rettigheter (innfødsrett), men noen valgte likevel å forbli utlending (slik som for eksempel Hartvig Krummedike). Det finnes også nok av eksempler på det motsatte, der nettopp argumentasjon «som om innfødt» skulle vise trofasthet til Norge.

Men Norge og det norske folk hadde også andre kjennetegn. I Absalon Pederssons (nasjonale) verk «Om Norgis Rige» (1567) fremheves spesielt gjestfrihet. At lovlydige borgere kunne reise rundt i Norge uten penger eller mat og forvente at alle på sin vei velvillig ville tilby sin bistand, kan også forklares med at den reisende ble ansett som en informasjonskanal (og anledning for en fest). Også norsk språk fremheves. Språket ble ansett som samlende og arvet fra forfedrene, noe som måtte vernes. Men kanskje mest av alt forteller historien om betydningen av tro og religion som nasjonalskapende faktor, likevel er det én annen faktor som historikere tillegger større vekt: betydningen av felles historie. Rett og slett opplevelsen av et historisk skjebnefellesskap.

Ser vi oss disse århundrede tilbake kan vi spørre oss om det var et folkekrav å være et selvstendig rike? Lite tyder på det. Folk flest hadde nok med å brødfø seg selv og sin familie. Men det betydde ikke at nordmenn ble dansker. Den norske nasjonen lot seg ikke innlemme i Danmark. Bevisstheten om nasjonal identitet sto sterkt. Vi ble heller ikke oppfattet som dansker av andre – aller minst av danskene. Historikere har i ettertid grublet over om en svekket (og til slutt tapt) norsk stat var det som førte til en betydelig vekst i den folkelige nasjonale bevisstheten.

Nasjonal bevissthet

Et kjent norsk ordtak sier «Du skal etterlate gården din til neste generasjon i bedre forfatning enn du selv overtok den». Det forteller om nitidig og målbevisst arbeid, om forfedre som har gjort sitt beste, om gode og onde dager, og, ikke minst: om felles nåtid, der vi skal tilrettelegge for neste generasjon. Nettopp arbeidet med å tilrettelegge for neste generasjon, er det som skaper en dyptgripende følelse av folkelig fellesskap og interessefelleskap.

Når vi skriver 2016, snart 2017, er det tilnærmet et karakterdrap å uttale seg om det norske. Det kan nok kulturministeren skrive under på. Samtidig er språk, religion, tradisjoner eller for den saks skyld, Kvikk lunsj, brunost, Marit Bjørgen, ytre kjennetegn på et historisk, på lang eller kort sikt, fellesskap. Vi vet alle hva hver og en av disse står for, hva de representerer, selv om det nødvendigvis ikke er det samme for hver av oss. Det er det som er kulturfellesskapet. Et kulturfellesskap har en tilhørighetskrets og vitner om behovet for å stå sammen.

Samtidig putter mange det norske i anførselstegn i vår tid. Det heter at vi er blitt et mangfoldig land (som sjelden eller aldri puttes i anførselstegn). Det eneste som er sikkert er at det norske settes i bås med sjåvinisme, i betydning aggressiv nasjonalisme, eller hermetisk lukket patriotisme (fedrelandselskende).

Da kan vi spørre oss: Vil ikke kongeriket Norge være en nasjon mer? Skal vi ikke lenger være stolt av det norske?

Historien vår forteller at det norske eksisterer. Og vår fremtid vil ikke bli sterkere og bedre enn hvordan kulturfellesskapet forvaltes og ivaretas. Det ekskluderer ingen, men det betyr at «integrering» av nye borgere – og også historieløse innfødte – i praksis påhviler hver enkelt av oss. Vil vi bli norsk, blir vi norsk. «Den som er tydelig og trygg i sin egen tro og tradisjon kan med større raushet møte dem som tror annerledes, med respekt og åpenhet,» skrev kulturminister Helleland, som igjen fordrer at vi vet hva det norske er og at vi ikke bare er en stat, men en nasjon. Ellers er det ingenting å integreres i og intet fellesskap å ta del i.

Takk for julehilsen, kulturminister Helleland, og måtte du benytte den – og særlig reaksjonene – til en offentlig debatt om det norske. En slik debatt er prøvd reist flere ganger, sist i 2013, uten hell. Vanskelig blir det nok denne gangen også, eller for å si det med Helene Skjeggestad sine ord fra en kommentar i Aftenposten: «Slenger en rundt seg med begreper som ‘nasjon’ og ‘nasjonalisme’, er det greit med en avstikker til teorien og historien.» Ja, det burde være greit. Veldig greit faktisk.

(Det historiske tilbakeblikket i dette innlegget bygger på «Norges historie», J. W. Cappelens forlag, 1977)