Husker du Fremskrittspartiet bærekraftutvalg? Det ble nedsatt av partiet i 2013 med formål å komme opp med en rapport – og forslag til tiltak – på en bærekraftig innvandring.
Utvalgets kjernegruppe besto av Per-Willy Amundsen (utvalgets leder, i dag justisminister), stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde og HRS ved Hege Storhaug og meg selv. På et weekendseminar, langt fra folk og fe, tok vi mål av oss å riste av oss alle formaninger, regler og alt annet som stenger for nytenking. Jo da, det tok minst ett døgn før vi klarte å tenke helt fritt, og jeg husker enda vi så på hverandre til tider med forferdelse over alle de vanvittige forslagene som ble lagt på bordet.
Vanvittig i den forstand at det «er helt umulig!» å få gjennomført. Trodde vi.
Da rapporten ble offentlig var da også velkomsten: «Her er Frps sjokktiltak mot innvandring», kunne vi lese hos NRK.no, som ramset opp noen av disse (med mine kommentarer i parentes):
- Norge bør opprette og drifte asylmottak i land i Afrika og Asia. (Det het i rapporten at Norge skulle ta initiativ til et fellesnordisk samarbeid om opprettelse og drift av sikrede mottakssentre fortrinnsvis i asylsøkernes/flyktningenes nærområder).
- Flyktninger som reiser til hjemlandet på ferie kan miste oppholdstillatelsen.
- Ekteskap ikke skal legges til grunn for innvandring til Norge. (Det het ekteskapskontrakten alene, ektefellen må i tillegg vise til arbeid eller studier).
- Søskenbarnekteskap skal forbys.
- Innvandrere må jobbe og bo i Norge i ti år før de kan få statsborgerskap.
- Kun norske statsborgere skal være medlemmer av folketrygden. (Må sees i kontekst med neste forslag).
- Utenlandsk arbeidskraft skal betale inn til en «personlig folketrygdkonto», og dersom det innbetalte beløpet ikke dekker en eventuell sykmelding eller utførhet, må arbeidsinnvandreren forlate landet. (Halve sannheten, for det het videre at hvis arbeidsinnvandreren velger å dra fra Norge igjen så skulle vedkommende også få med seg det gjenstående på «sin» folketrygdskonto).
Hvilken baluba det ble!
Kritikerne, ikke minst fra de andre partiene som knapt har levert en ny tanke på feltet den siste mannsalderen, sprang i flokk og følge til mediene for å vise sin totale avsky for en slik tankegang. Her var det ikke minst mottakssentre i asylsøkernes/flyktningenes nærområder som ble slaktet – konvensjonsbrudd!!!!, lød det like høyt som taktfast.
Til og med ledelsen i FrP mente rapporten og tiltakene var i overkant drøy, så de puttet den like godt i skuffen.
Fasiten bare år etterpå: Det umulige er på god vei til å bli realpolitikk. Og FrP tok til vettet og fikk rapporten ut av skuffen, ja endog på nattbordet. Her var det «politisk mat» som kunne bli realpolitikk.
«Sikre leirer»
I Aftenposten (26. januar 2017), kan vi konstatere at «EU vil opprette ‘sikre leirer’ i Afrika for å redusere antallet flyktninger og migranter som kommer til Europa.»
På side 22 i Bærekraftuvalgsrapporten kan vi lese følgende (henvisninger er tatt bort i sitatet her):
Bærekraftutvalget foreslår også at Norge tar initiativ til et fellesnordisk samarbeid om opprettelse og drift av sikrede mottakssentre fortrinnsvis i asylsøkere/flyktningers nærområde, og eventuelt under kontroll av FNs høykommissær for flyktninger. Sikrede mottakssentre vil også gi kontroll på personer uten sikker identitet og de som kan utgjøre en fare for rikets sikkerhet. I denne sammenheng vises det også til problematikken med asylsøkere som forsvinner fra mottak, bare for 2012 skal dette omhandle i underkant av 2.400 personer. Flere av disse er barn.
Så tok det bare litt over to år før et slikt «sjokktiltak» ble fremmet av EU.
Våren 2016 var det EUs håp at statsminister Fayez Seraj i Libyas da ferske samlingsregjering kunne stabilisere landet. Der Spiegel (29. april 2016) fikk tak i et dokument fra EUs utenrikstjeneste til medlemslandene som skisserte en avtale mellom Libya og EU. Her ble det beskrevet hvordan Libya i samarbeid med EU kunne stanse migrantene ved å opprette leire. Nå skal altså samme forslag diskuteres av EUs innenriksministre. Siden problemene fortsatt står i kø i Libya utvides forslaget. For å stoppe ruten fra Libya til Europa, hovedsakelig Italia, er planen – nettopp – å finansiere leire i Afrika.
Flyktninger som reddes fra skrøpelige båter i Middelhavet skal ikke lenger fraktes til Italia, men returneres til det EU-lederne betegner som sikre leirer i Afrika, melder Reuters.
Det heter videre, helt i tråd med Bærekraftutvalget, at asylsøknader skal behandles i disse leirene og kun de som anses å ha et beskyttelsesbehov, vil bli fraktet til Europa. De med avslag returneres til sine hjemland. Med andre ord: menneskesmuglernes business går under, mens menneskeliv reddes ved å ikke legge ut på en farefull ferd. I tillegg er det enorme besparelser på kontroll, saksbehandling samt kost og losji for Europa, penger som frigjøres til å bygge og drifte sikrede mottakssentre i nærområdene.
I disse sentrene kan det også tilbys arbeidstrening eller mer treffsikre utdannelser (ut fra den enkeltes tidligere erfaringer) som også kan benyttes for å bidra i eget hjemland, samt helsetjenester og annet som ivaretar den enkelte sitt behov best mulig.
EU-forslaget favner også at leirene som skal opprettes i Libya eller noen av nabolandene skal drives av FNs organ for flyktninger, UNHCR, eller av Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM).
Forslaget møter selvsagt motstand fra en organisasjon som NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere) som sier til Aftenposten at dette er et forsøk for å hindre at folk kommer inn i Europa. Men det handler kanskje igjen mer om at de selv er redd for å miste (den statsfinansierte) jobben sin.
«Beskyttelseslinje»
Migranter legger ut over Middelhavet på en farefull ferd
Samtidig med at EU diskuterer leire i Afrika diskuteres det en blokade i Middelhavet for å stoppe migranter fra å legge ut på ferden til Europa.
Det er Malta, som ligger i frontlinjen for migrantstrømmen over Middelhavet, og som nå har formannskapet i EU, som mener at situasjonen er så desperat at det må gjøres noe, ifølge Berlingske (19. januar). Migrantstrømmen over Middelhavet satte rekord i fjor med 181.000 registrerte illegale krysninger, hvor minst 4.500 druknet.
«Vi kan ikke bygge en mur over havet, men det er heller ikke en mulighet å la folk drukne. Derfor er vi nødt til å ramme de kriminelle menneskesmuglere hvor det gjør vondt, og det krever samarbeid med landene sør for Middelhavet. Der finnes ingen perfekt løsning og det kan kun oppnås fremskritt hvis vi ser på hva som kan virke i praksis,« sa Maltas statsminister, Joseph Muscat, da han presenterte formannskapets prioriteringer i EU-parlamentet.
Diskusjonen om beskyttelseslinje over Middelhavet ble positivt mottatt av de 28 EU-ambassadørene, men det het at ideen må utarbeides videre.
For problemer er det nok av: Først skal Libyas FN-støttede regjering overtales, da den motsetter seg at EU-båter kan operere i Libyas farvann. Det kan kanskje løses, med penger og eventuelt andre goder følger gjerne avtaler, men å overholde slike avtaler blir kanskje verre. For Libya har ikke kontroll på hele kystlinjen, og verre: korrupsjon er en vanlig levevei og deler av Libyas kystvakt «samarbeider» med menneskesmuglerne.
Som Berlingske påpeker er det også et spørsmål om hvem som egentlig har makten, de rike og maktfulle menneskesmuglerne eller Libyas skrøpelige FN-støttede regjering? I tillegg heter det at forholdene for migranter i Libya er så elendige at det vil bli vanskelig for EU å overbevise internasjonale organisasjoner, som FN, om en slik avtale.
Maltas utenriksminister, George Vella, har uttalt til avisen Malta Today at en avtale kun kan inngås «hvis og når Libya blir stabilt». Det blir ifølge Berlingske vanskelig da landet har tre rivaliserende regjeringer og utallige militser som alle slåss om kontrollen over landets territorium. Vella advarte også om at Russland nå støtter general Haftar i den østlige delen av landet, og Haftar og hans folk tar ikke imot ordrer fra den FN-støttede regjeringen.
Problemene med en slik beskyttelseslinje viser hva som er realitetene. Det er nesten umulig, om ikke helt umulig, å forhindre mennesker å ta seg illegalt inn i Europa. Derfor må vi fjerne insentivene for å ta seg til Europa.
Behandles ikke asylsøknader her og illegalt opphold medfører rask retur til de foreslåtte mottakssentrene, vil trafikken langt på vei opphøre. I tillegg får vi et mer rettferdig system, da de virkelig hjelpetrengende ikke blir stående bakerst i køen.