Det er under tittelen «Kampen om virkeligheten» at Finansavisen (28. januar 2017, ikke på nett) stiller spørsmål ved om Statistisk sentralbyrå (SSB) fôret Stortinget og offentligheten med misvisende tall i debatten om asylinnstramningene. Stridens kjerne er hvorvidt SSB underkommuniserer hvor mange familieinnvandrere (såkalt sekundærinnvandring) en asylsøker/flyktning utløser. (Når en asylsøker får opphold tildeles vedkommende flyktningstatus, det samme gjør familieinnvandrede til begge disse gruppene).
På forsiden av Finansavisen stilles spørsmålet om SSB lyver om familiegjenforening
Finansavisen viser til at SSB bruker tallet 0,32. Det tallet har SSB kommet til ved å regne på antallet familieinnvandrere per flyktning i perioden 1990-2015. Med andre ord vil 100 flyktninger bli til 132 med familieinnvandring.
– Fullstendig misvisende, sier Keshvari. Å snike et historisk flatt tall inn, og de facto la det gjelde som anslag for fremtidige nivåer, er en elegant måte å villede offentligheten på. Det ville ha vært riktigere å regne med 1 eller 0,6. Tre blir til seks. 100 til 200. Eller ihvertfall 160.
Mazyar Keshvari er innvandringspolitisk talsperson i Fremskrittspartiet. Det er en kjedelig posisjon når man må kjempe for å få frem realitetene – og spesielt kjedelig hvis en opplever at vårt nasjonale statistikkbyrå ikke er til å stole på og bevisst villeder offentligheten.
– Historiske tall, er bare historiske tall, og villedende brukt som anslag for fremtiden, og, det vet SSB, men velger å ikke fortelle at de vet det, fortsetter Keshvari.
Spørsmålet er hvor bevisst dette egentlig er fra SSB sin side. Forklaringen kan være at det har vokst frem en ukultur i byrået der de faktisk ikke er bevisst at deres statistikkproduksjon og analyser har fått en politisk innvandringsliberal slagside. Den debatten får de fortsette å ta internt, til eventuelt Finansdepartementet, som SSB er underlagt, tar et grep.
Høy asylinnvandring = høy sekundærinnvandring?
Et flertall på Stortinget, bestående av Ap, Sp, Venstre, KrF, Høyre og FrP, inngår et asylforlik i november 2015. Ett av punktene handler om innstramninger i familieinnvandringen. I høringsnotatet, som legges frem allerede i desember, slår den da nyinnsatte innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (FrP) fast at høy asylinnvandring fører til høy sekundærinnvandring.
Som vi husker gikk alt fort på denne tiden. Det var rekordhøye asylankomster, og det ble åpenbart for alle at hvis dette fortsatte ville Norge bytte ut befolkningen i rekordfart samtidig med at utgiftene ville gå i været. Innstramningene måtte raskt på plass og høringsfristen ble satt til 9. februar. SSB leverte – på eget initiativ – sine betraktninger til høringsutkastet 22. januar.
Finansavisen viser til at administrerende direktør Christine Meyer i SSB påpekte at SSBs innspill kom for å «henvise til statistikk og analyser som kan belyse de enkelte temaer nærmere». I høringssvaret slo SSB fast at det er feil å hevde at «høy asylinnvandring fører til høy sekundærinnvandring».
15. februar 2016 stilte vi følgende spørsmål til SSBs høringssvar om familieinnvandring «Har SSB rett?». Svaret vårt var nei. Vi kom til helt andre tall enn SSBs 0,32, fordi vi beregnet tallet både ut fra aktuelle kontinent og tok høyde for botid. Vi landet på 0,7 for Afrika og 1,8 for Asia (inkl. Tyrkia), gjennomsnittlig 1,3. Sannsynligheten er således høy for at vi kan forvente en sekundærinnvandring et sted mellom 0,7 og 1,8, som er langt fra SSBs 0,32. Vi konstaterte således at «SSBs bastante holdning til dette spørsmålet i sitt høringssvar er uklokt».
Upartisk og objektiv
Finansavisen viser til at SSB skriver at det i januar 2016 var 138.000 flyktninger bosatt i Norge, og at av disse hadde kun 50.000 tilknyttede familiemedlemmer.
Kalkulatoren gir altså 0,36 familiemedlemmer til Norge pr. flyktning; og 0,32 er tallet de bruker i den underliggende rapporten. Tilsynelatende nøktern og faglig informasjon helt i tråd med SSBs Prinsipper for kommunikasjon og formidling: «Formidlingen skal være upartisk og objektiv. Den skal være balansert, dekkende og korrekt, uavhengig av finansieringskilde, myndigheter, interessegrupper og politiske formål. SSB skal ikke fortie funn som er kontroversielle».
Eller? Skal vi tro Mazyar Keshvari så er det overhodet ikke tilfellet her. Hans argumenter:
For det første tar ikke SSBs tall hensyn til tidsfaktoren. Desto lenger flyktninger har vært her, desto høyere blir familiegjenforeningsraten.
For det andre så tar ikke SSBs tall hensyn til geografi. Hvilket land flyktningene kommer ifra, har mye å si for familiegjenforeningsraten.
FrPs skepsis til SSBs tall førte til at de innhentet tall også fra andre aktører. UDI hadde allerede anslått forholdstallet flyktning-familieinnvandret til 0,6-0,7, mens Frischsenteret kom til 0,7-0,8. SSB fikk så i oppdrag å gå dypere ned i problematikken. Bildet ble dermed langt mer nyansert. Tall for somaliere fortalte at det kom det 0,91 familiegjenforeninger pr. flyktning.
Det samme bildet fremkommer hvis man ser på de tre landene som var mest fremme i debatten i 2015. Syria, Irak og Afghanistan får gjenforeningsrater på henholdsvis 0,52, 0,79 og 0,81.
Hvis man ser på de tre landene som sendte fleste asylsøkere til Norge i 2015, pluss Pakistan og Somalia, så lander man på en familiegjenforeningsrate på 0,84. Tar man med også de tre neste asylsøkerlandene blir tallet 0,73.
Hva sier SSB nå?
Finansavisen sendte en rekke spørsmål til SSB i sakens anledning. Det beste en kan si om det er at SSB er svært selektiv i hva de velger å svare på. Som det fremkommer under av faksimilen fra Finansavisen er det en rekke spørsmål de rett og slett ikke besvarer, men SSB mener selv at de «har alt sitt på det tørre».
Faksimile fra Finansavisen
Land som ikke har et velfungerende nasjonalt statistikkbyrå vil ikke Norge sammenlignes med. SSB er like viktig som et velfungerende media. Vi må ta godt vare på begge deler.