Brochmann II: Urealistisk og manglende nytenking

NOU 2017:2 Integrasjon og tillit, eller det såkalte Brochmann II-utvalget som vi gjerne refererer rapporten til, ble publisert i går. Det beste vi kan si om rapporten er at den – igjen – bekrefter en rekke fakta om innvandring som bare for få år siden ble hevdet å være myter og «svartmaling». Den er således å betrakte som voksenopplæring, spesielt for politikere som i tiår etter tiår har nektet å forholde seg til realitetene, og det samtidig med at de har iverksatt en rekke politisk tiltak til enorme kostnader.

Det er tredje gangen på relativt kort tid at en slik realitetsorientering fremlegges i offentligheten. Første gang var fra Brochmann I-utvalget for seks år siden, NOU 2011:7 Velferd og migrasjon – den norske modellens fremtid, deretter fulgte Statistisk sentralbyrå (SSB) opp året etter med rapporten med det sexy navnet: Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring (2012:15). Begge disse har vi omtalt og referert til en rekke ganger, ikke minst fordi, særlig SSB-rapporten, ettertrykkelig slo fast at mantraet om at innvandringen til Norge både er en kulturell og økonomisk berikelse er feil. Innvandring er kun en økonomisk berikelse for innvandrerne selv, noe som også gjentas fra Brochmann II-utvalget. At dette perspektivet kommer så klart frem handler kanskje om at en av forfatterne bak nevnte SSB-rapport, Erling Holmøy, har vært medlem av Brochmann II.

Med denne siste rapporten kan vi derfor med høy grad av sikkerhet slå fast at vi for siste gang har hørt en norsk politiker hevde at innvandringen er en økonomisk suksess for Norge. Men hvor lang tid vil det ta før de samme politikerne innser hvor kostbar innvandringen til Norge er og kommer med beregninger over hvor mye de er villig til å benytte av skattepengene til innvandring og integrering? Eller hva vi etterlyser: en realistisk og bærekraftig innvandring.

Innvandring og integrering

Brochmann II-utvalget har konsentrert seg om integrering, hvor påstanden om at det ikke er en sammenheng mellom antall innvandrere og integrering står for fall. Det er en sammenheng mellom antall innvandrere og type innvandrer. Her kan vi bare kort slå fast at innvandringen til Norge preges av innvandrere fra Asia (inkl. Tyrkia) og Afrika (omtales gjerne som R3-land), og det er også innvandring fra disse kontinentene som forventes i fremtiden – i stigende antall, ifølge analyser fra SSB. Det som kjennetegner hovedandelen av disse innvandrerne er at de kommer som asylsøkere, det vil si at de tar seg til Norge på egenhånd og hevder at de trenger beskyttelse, mens en liten andel av disse er flyktninger, det vil si kvoteflyktninger i leire under beskyttelse av FNs høykommissær for flyktninger hvor Norge (og andre land) henter ut en kvote årlig (for Norges del har det over tid vært ca.1.200 årlig). Det som videre kjennetegner disse gruppene er at de har ingen eller lav utdannelse, der eventuell utdannelse sjelden er kompatibel med et høyteknologiland som Norge.

Da denne type R3-innvandring skjøt fart på 1970-tallet, spesielt av pakistanere, var det noen som reagerte på de «fremmedkulturelle», men samtidig var de samme til liten last for landet. Da fantes det nemlig ingen integreringstiltak, de fleste kom som turister, bygde nettverk, fant seg jobb, ble boende og hentet familien til Norge. Den såkalte «brohodeeffekten» slo inn, altså der det allerede finnes en befolkning fra aktuelle land i Norge innebærer at flere kommer fra samme land. Dette gjør seg spesielt gjeldende fra R-3 land som familiegjenforening og -etablering, da de ellers har få muligheter for opphold – helt til asylinstituttet brøt fullstendig sammen med folkevandringskrisen i 2015 hvor Norge blant annet mottok over 30.000 asylsøkere (som også gjenspeiles i Brochmann II-utvalgets mandat).

Fra midten av 1970-tallet og fremover har det vært en enorm økning av innvandrere fra R3-land (spesielt i Norge i forhold til folketallet). Belastningene har siden bare blitt mer og mer åpenbare for dem som evner å se. Man har vært nødt til å gjøre en rekke investeringer, f.eks. i boligsektoren, barnehage- og skolesektoren, helsesektoren, infrastruktur, etablere nye arbeidsplasser osv. samt kostnader som tolk, kriminalitet, bosetting, norskopplæring osv., på grunn av rask og høy befolkningsvekst. Det har igjen ført til at gjeldsveksten i kommunene har økt betydelig. Her har ideen, eller ønsketenkningen, vært at de samme relativt raskt ville bli bidragsytere i form av skattebetalere. Slik går det ikke. Altfor mange betaler langt mindre skatt enn den øvrige befolkningen og tar ut langt mer i trygder og stønader. Med andre ord skal en stadig mindre del av befolkningen finansiere en stadig større del av befolkningen.

Ut i jobb!

Brochmann II-utvalgets «løsning» er hovedsakelig kvalifiseringslinja. Eureka! Det som «alle» alltid trodde ville skje når folk kom til Norge, og som beviselig har slått feil, anbefales nå som veien videre. Utvalget hevder at sysselsetting vil ha en trippe gevinst, som det ikke er noen grunn til å betvile. Spørsmålet er bare hvordan vi skal få det til, da vi vet hvorfor det har vært feilslått: Norges velferdsordninger er så gode at det i mange tilfeller ikke lønner seg å jobbe. Videre viser det seg at selv om en del kommer seg i jobb, så faller mange tidlig ut av arbeidslivet.

Samtidig har våre politikere nektet å innse følgende fakta: Høy innvandring fra R3-land skaper sosiale forskjeller i Norge. En voksen analfabet fra land X er kanskje umulig å kvalifisere til godt lønnet arbeid i Norge, i alle fall betyr det etter all sannsynlighet en betydelig (skattefinansiert) investeringskostnad  – som vi neppe får igjen. Siden Norge ikke godtar sosiale forskjeller, har vi vært nødt til å kompensere: vi har betalt oss ut av utfordringene. Men hva nå, når vi ikke lenger har råd til det?

Brochmann peker på at de største utfordringene fremover ikke er innvandring, men en aldrende befolkning og nedgangen i petroleumssektoren. Dette er å underkommunisere problemene. For det første blir innvandrere også eldre og for det andre bytter vi ut befolkningen i raskt tempo. Med stadig økende utgifter, ikke minst knyttet til innvandring, må vi benytte mer av de nedadgående inntektene fra petroleumssektoren og man ser at denne utviklingen ikke kan fortsette. Samtidig kan en heller ikke begynne å bruke av selv olje/pensjonsfondet da stort sett hele fondet, om ikke hele, allerede er bundet opp i fremtidig forpliktelser fra statens side (alderpensjoner, uføretrygder o.l.) og til det kommer at jo større befolkning, jo flere skal fondet fordeles på.

Faktaresistens

Så må gjerne Brochmann II-utvalget tro på at kvalifisering vil avhjelpe situasjonen, men kvalifisering skal også finansieres. Men slike «fine ord» har det med å bli godt mottatt i offentligheten (politikerne er som kjent mer opptatt av å fordele skyld). Aftenpostens Andreas Slettholm, som vi har en egen kommentar til, kan representere en slik (virkelighetsfjern) mottakelse:

Utvalgets mest konkrete anbefalinger er gode: Økt bruk av lønnstilskudd, større innsats for kvalifisering av flyktninger, og mer evaluering av hva som virker i integreringspolitikken. Helt avgjørende er det å få flere flyktninger i arbeid, understreker Brochmann.

Hva er f.eks. så bra med økt bruk av lønnstilskudd? For det første vil det kunne bidra til en fortregningseffekt, Ola blir fortrengt av Muhamad, og arbeidsgivere kan fristes til å beholde arbeidstakere som delfinansieres av staten. Vis meg nå heller den arbeidsgiver som ikke satser på dyktige arbeidsfolk? Det må i så fall være staten. Evalueringer i form av vurderinger av hva som virker i integreringspolitikken var vel noe av det en forventet av Brochmann II, men de påpeker at de ikke hadde tid til det. Uansett er vel kortsvaret at resultatene ikke står i forhold til det offentliges innsats. Og det vil vi jo ikke vite, merk den avslørende tittelen til Slettholm «Hvis Sylvi Listhaug håpet på mer innvandringsbekymring, har Brochmann-utvalget skuffet». Da understreker en bare sin egen faktaresistens.

Det er ingen som håper på «mer innvandringsbekymring», det må i så fall være de som håper på nasjonen Norges undergang, og de er det nok ikke så mange av. Tvert om er de fleste av oss interessert i en realistisk og bærekraftig innvandring. Vi kan antakelig sette inn hvilke integreringstiltak vi måtte ha fantasi til å komme opp med, men realiteten er at de som vil bli integrert, de blir det. Å ta del i et samfunn kan ikke påtvinges noen. Man må ønske det og sette egeninnsats deretter.

Hvilket pusterom?

Brochmanns tro på kvalifiseringslinja henger sammen med det hun kaller et «pusterom» som kan utnyttes. Dette pusterommet finner hun i den lave ankomsten av asylsøkere i fjor. Men da har Brochmann åpenbart glemt familiegjenforeningene som nå står for tur etter den rekordhøye asylankomsten i 2015. Hva fremtiden bringer, vet jo ingen – og hvis politikerne skal fortsette å styre feltet etter gode intensjoner og ikke realiteter, vil usikkerheten bare øke.

Asylsøkere velger å komme til Norge, og vi bør møte dem med spørsmålet: Hva kan du bidra med? Men vi møter dem med «integreringstiltak» som raskt kan passifisere de samme. Vi forteller dem om rettigheter til det ene og andre, og glemmer pliktene. Vi møter dem med om tilbud om «gratis» det ene eller andre i integreringens navn, men vi burde heller spørre oss selv hvilke signaler vi da sender ut. Det finnes ingenting som er gratis, det er skattefinansiert. Hvor lenge vil naboen betale for innvandrere som ikke tar ansvar selv?

Brochmann II-utvalgets rapport preges dessverre av fravær av nytenkning. For er det noen linje vi burde lagt oss på nå så er det ansvarliggjøringslinja. Skal vi beholde gode velferdsordninger må statens inntekter øke, typisk via skatter og avgifter (ikke minst fordi det ser ikke ut til å finnes den politiker som kunne tenke seg å fjerne noe fra statsbudsjettet), eller vi må se på innretningen av velferdsmodellen. Men det betyr antakelig igjen at vi må godta økte sosiale forskjeller. Samtidig handler ikke ansvarliggjøring bare om å være økonomiske bidragsyter eller forbruker, men det handler også å opptre i samsvar med våre grunnleggende frihetsverdier. Utvalget foreslår her at det utarbeides nasjonale retningslinjer for utdanningssektoren og offentlig tjenesteyting. Her vises det blant annet til bruk av religiøs symboler hvor det eksemplifiseres med ansiktstildekkende plagg «i en særstilling». Med andre ord slår utvalget fast at dette er plagg som er religiøst betinget, som mange vil være uenig i. Verre er det likevel at man tar i bruk en slik religiøs begrunnelse. En sentral verdi i vårt samfunn er åpenhet. Vi dekker ikke til ansiktet i det offentlige rom. Det er et krav vi skal stille til alle, og så vil man kanskje erfare at ikke å ta et slikt ansvar vil kunne ende i lovforbud. Kort sagt: Som man sår, så høster man.

Merk så at dette ikke er innvandrernes skyld, det er systemene som svikter, som igjen kan utnyttes, men det er politikernes ansvar.