I vår tidligere kommentar til Brochmann II-utvalgets rapport har vi gitt rapporten honnør for å være nok et bidrag til realitetsorientering om at innvandringen til Norge er kostbar, men at den er urealistisk i sitt valg av hovedløsning og preges av mangel på nytenking. Det urealistiske knytter seg ikke minst til Brochmanns tro på kvalifiseringslinja for integrering av innvandrere. Ett av utvalgets medlemmer, Asle Toje, kom da også med en merknad i rapporten til akkurat dette, der han påpeker at kvalifiseringslinja kan skape falske forhåpninger.
På pressekonferansen refererte Grete Brochmann til samfunnets absorberingevne. I rapporten kan vi også lese at det både har vært – og er – viktig at antallet som kommer, tilpasses absorberingskapasiteten i samfunnet. Dermed er denne NOU-en med på å legitimere sammenhengen mellom innvandring og integrering. For eksempel heter det «Det vil si at absorberingskapasiteten er et legitimt anliggende som må vurderes politisk.» Men så er spørsmålet hva som faktisk er Norges absorberingsevne av innvandrere fra R3-land (Asia inkl. Tyrkia og Afrika) – og da både av økonomisk og kulturell karakter.
SSB-forsker Erling Holmøy
Interessant er det også at ett av utvalgets medlemmer, SSB-forsker Erling Holmøy, i 2012 utarbeidet SSB-rapporten som virkelig satte spikeren i kista for alle luftige ideer om innvandringens økonomiske bidrag. For øvrig er en ny SSB-rapport om det samme ventet i nær fremtid der aktulle tall allerede skal være tatt inn i den siste NOU-en til Brochmann II, men hvor vi antakelig kan forvente oss en mer detaljert og grundig analyser fra SSB. Uansett er det interessant at nettopp Holmøy, som «tall-mann», velger å legge til en merknad sammen med Asle Toje som handler om norsk kultur og innvandreres både rett og plikt til å ta del i kulturfellesskapet (s. 186f).
Kulturangst
Det heter at Asle Toje og Erling Holmøy i større grad enn hva teksten i kapittel 9.9 (som er en oppsummering av kapittel 9 «Samhold og tillit») ønsker å understreke «individenes rett og plikt til å integrere seg i det eksisterende kulturfellesskapet i landet de har utvandret til.»
De viser i denne sammenheng til at det eksisterer bred kritikk av multikulturalisme som samfunnsmodell. Denne kritikken går på at normaliseringen av «å stå med ett bein i to kulturer» er aktivt integrasjonshemmende.
Utvalgsmedlemmene mener at en større grad av aksept blant innvandrere for norsk kultur og norske verdier vil fremme integrasjon ved å bidra til å redusere graden av problematiske spenninger i det norske samfunnet. Dermed vil det også bidra til å øke det norske samfunnets evne, herunder majoritetsbefolkningens vilje, til å absorbere flere innvandrere.
Denne påpekningen av at innvandrere forventes å akseptere «norsk kultur og norske verdier» er modig av Holmøy og Toje å trekke frem. Som kjent har disse debattene gått heftig, der mange gjerne vil snakke ned det norske. Hvorfor kan en jo lure på, da det må være særdeles vanskelig å integrere seg i «noe» som ingen helt vil fortelle hva er. Det kan synes som om det er i en slags (misforstått) respekt for innvandrede kulturer. Angsten er antakelig å bli stemplet som fiendtlig av noe slag, noe Holmøy og Toje viser til:
Det er spesielt viktig at man i frykt for å bli stemplet fremmedfiendtlig ikke viser toleranse for intoleranse og verdier/normer som er det norske samfunnet fremmed. Kulturelt motivert valg av trygd fremfor arbeid blant kvinner i enkelte grupper er et åpenbart eksempel. Det er naturlig at en stat med sjenerøse, universelle skattefinansierte velferdsordninger kan ha tydeligere forventninger om at innvandrere tilpasser seg norsk kultur og norske verdier enn stater som tilbyr innvandrere færre slike goder.
Det som (igjen) er overraskende er at de andre medlemmene ikke kunne godta dette. Det kan antakelig bare tilskrives én ting: feighet. Men det må de forhåpentligvis svare for selv.
Etniske nordmenn og norsk kultur
Asle Toje fremstår som en fagperson med høy integritet
Så har det seg slik at Asle Toje hadde mer på hjertet i sakens anledning, men denne gangen måtte han stå alene. Han mener at «kulturvariablene ikke er tilstrekkelig problematisert». Denne merknaden har for øvrig fått stor oppmerksomhet i mediene, men da ikke knyttet til problemstillingen som Toje drar opp, men til at han (fy seg!) bruker begrepet «etniske nordmenn» og at disse (hvem er de?) kan komme i mindretall.
Toje viser til at «kultur» blir nevnt i mandatet hele tre ganger, men at utvalget styrer unna hva det egentlig er snakk om og legger til grunn premisser som burde problematiserers.
Nasjonalstaten har tradisjonelt hatt som oppgave å bære fram, en spesifikk kultur, den nasjonale. Rapportens framskrivinger tar utgangspunkt i at etniske nordmenn ikke vil komme i mindretall, noe som er interessant siden dette er en nødvendig konsekvens dersom dagens innvandringspolitikk videreføres. Rapporten simpelthen stipulerer at innvandringen vil avta, uten å forklare hvorfor eller hvordan. Insentivene i systemer godtgjør ikke antagelsen.
Høy og permanent innvandring vil bli en akutt utfordring for norsk kultur, noe som alt manifesterer seg i stadige debatter om norsk kultur og symboler som oppleves som problematisk for innvandrere. Utvalget tar en snarvei ved å legge til grunn at Norge har en tynn, verdibasert identitet, mens realiteten er at vi har en «tykk» (og langt på vei «innat-lært») kultur som det krever betydelig innsats å tilegne seg.
Norge er ikke bare et land, det er også den norske nasjonens hjem. I århundrenes løp har denne nasjonen utviklet en kultur som er like distinkt som andre nasjoners og som ikke på noen meningsfull måte oppsummeres av universelle verdier. Sagt enkelt: Frihet er viktig for nordmenn men å like frihet gjør deg ikke norsk.
Smak på den! For nordmenn er frihet viktig – men å like frihet gjør deg ikke norsk. Det er like genialt som enkelt. Frihet praktiseres, og når våre frihetsverdier utfordres reagerer vi, eller i alle fall burde vi reagere heller enn å stille spørsmål som: Hva er en nordmann? Hva er norsk kultur? Vi er blitt et gjeng med fornektere av våre hardt tilkjempede frihetsverdier i møtet med kulturer og praksiser, gjerne forkledd som religion, som vi ikke liker – ja, de kan til og med være lovstridige, men vi «prøver å forstå» eller vi fornekter. F.eks. er det slik at overfallsvoldtekter, typisk begått av en viss gruppe menn, ikke har noe med medbrakt kultur å gjøre. Barnekteskap tilhører derimot de samme sin kultur.
Betingelser for statsborgerskap
Toje presiserer videre:
I land som Danmark, Storbritannia og Frankrike ser vi en bevegelse mot tydeligere forventinger om tilslutning til en bredere kultur enn den tynne versjonen som flerkultur tar høyde for. Europeiske stater har tidligere løst denne typen utfordring gjennom aktiv nasjonsbygging. Patriotisme øker befolkningens mobiliseringspotensial og solidaritet. Det vil være ønskelig i en kontekst der storstilt innvandring av fremmedkulturell lavskolert arbeidskraft setter kollektive velferdsordninger under press. Mer aktive, normative, pålegg kan også skape integrasjon gjennom å gjøre samfunnets kultur eksplisitt og således lettere å navigere for nye borgere. Slike økte forventninger kan og bør gjøres til betingelser for statsborgerskap. Det er naturlig at en stat med sjenerøse, universelle skattefinansierte velferdsordninger kan ha tydeligere forventninger på dette felt enn stater som tilbyr innvandrere færre goder.
Sum: La oss en gang for alle definere hva en nordmann er og hva norsk kultur er. Og nei: det er ikke statiske begreper.
Her er det bare for Regjeringen å sette ned et nytt utvalg og forvente en banebrytende NOU. Utvalgets leder denne gangen bør være selvskrevet.
(For øvrig foreslo HRS nettopp Toje som leder av dette utvalget, det angrer vi ikke på).