Antallet flyktninger og internt fordrevne har i følge FN nådd 59,5 millioner, og det er bare begynnelsen: Herfra blir det bare verre, fastslo FN og uavhengige eksperter i juni 2015.
En av dem er Jeffrey Sachs, som er en av verdens ledende utviklingsøkonomer. Sachs er direktør ved FNs senter for bæredyktig utvikling og FNs nettverk for gjennomføring av verdensmålene, samt professor i bæredyktig utvikling ved Colombia universitet.
Jeffrey Sachs. Foto: Wikipedia.
I juni uttate at han at migrasjon er et av verdens absolutt største problemer, men at det står ikke på den internasjonale dagsorden fordi det er for vanskelig. – Ingen vet hva man skal gjøre med det, sa han og konstaterte at det har store omkostninger for de europeiske velferdssamfunnene å la migrantene komme. Han advarte også om at det er umulig å ha åpne grenser og samtidig opprettholde en generøs velferdsstat. – Det er ikke et høyreorientert synspunkt, det er logikk, la han til og advarte om de etniske og religiøse spenningene som følger med massiv innvandring.
»Jeg tror og håber, at åbne samfund og socialdemokratiske normer om adgang og deltagelse er den bedste vej til at mindske etniske og religiøse spændinger. Men selv i Skandinavien er der spændinger mellem det muslimske miljø og majoriteten. Det er et regulært problem, som ingen har fundet en løsning på«, siger Jeffrey Sachs.
FN og Sachs viste til den forventede befolkningseksplosjonen på det afrikanske kontinentet. Til tross for at verdens befolkningsutvikling skjer raskt og er såpass dramatisk at den sannsynligvis vil få store konsekvenser for innbyggerne på det europeiske kontinentet, er den bemerkelsesverdig underbelyst av Europas politiske ledelse og våre medier.
Dramatisk befolkningsvekst
I 2013 la FN frem en revidert utgave av egen befolkningsfremskriving fra 2012. I den heter det at dagens 7,2 milliarder vil øke til 8,1 milliarder i 2025. I 2050 er tallet forventet økt til 9,5 milliarder, for å nå 11 milliarder i 2100. Mer enn halvparten av veksten vil skje på det afrikanske kontinentet, hvor befolkningen vil mer enn doble seg til 2,4 milliarder innen 2050. Nigerias befolkning alene forventes å overstige USAs i løpet av de neste 35 årene. Afrikas befolkning vil fortsette å øke selv om det skulle bli et fall i det gjennomsnittlige antallet fødsler per kvinne, og FN forventer at folketallet på det afrikanske kontinentet kan øke til så mye som 4,2 milliarder – mer enn 35 prosent av jordens samlede befolkning – i 2100. FNs prognoser er attpåtil oppjustert. Utviklingen går faktisk raskere enn man trodde. Og dette er FNs Population Division of the Department of Economic and Social Affairs` mellomalternativ – det som vanligvis selges inn som det mest sannsynlige.
Bare i 2015 alene økte befolkningen på det afrikanske kontinentet med 30 millioner. Innen 2050 vil den årlige veksten være på 42 millioner mennesker.
Tre ledende europeiske demografer og professorer – britiske David Coleman, danske Poul Christian Matthiessen og nederlandske Dick van de Kaa – advarte for øvrig i januar 2015 om at den historisk høye tilstrømningen til Europa vi da så bare vil være et skvulp i forhold til hva som kan komme i fremtiden. De påpekte at Europa ikke kan fortsette å ta i mot befolkningsoverskuddet fra mislykkede stater i Midtøsten og på det afrikanske kontinentet.
I juli 2016 ble et kjent at EUs statistikkbyrå (Eurostat) forventer at nettoinnvandringen til Europa vil øke kontinuerlig fra dagens nivå og ikke begynne å avta før i 2036. Dersom dagens trend holder seg vil det innen 2069 – i løpet av 52 år – ankomme 77 millioner nye innvandrere til Europa.
Nå har Jeffrey Sachs gitt et intervju til den polske publisisten Slawomir Sierakowski, oversatt til dansk av Kerrin Linde i Kristeligt Dagblad.
En grænseløs verden er urealistisk, og det er presserende, at vores politikere tager fat på at finde konkrete svar på de store migrationsstrømme, siger den verdensberømte amerikanske udviklingsøkonom Jeffrey D. Sachs, der advarer om, at kolossale demografiske udfordringer er i vente.
Du har skrevet, at briternes ja til Brexit og valget af Donald Trump i USA er udtryk for det samme fænomen. Tror du, at den populistiske bølge, der var med til at føre til begge resultater, vil sprede sig yderligere?
”Jeg tror, at samfundene alle vegne er meget splittede. Uanset om det er i forholdet 51-49 eller 49-51, så ser vi ikke populistiske jordskredssejre, men snarere en afspejling af dybe sociale skel. Og ja, jeg tror, vi kommer til at se mere af dette, fordi der er så mange bekymringer, som vi ikke ser ud til at kunne håndtere. Endda selve fundamentet for udenrigspolitikken er ved at smuldre. Kriserne i Mellemøsten er resultatet af USA’s svigt og falmende globale magt, som igen spiller ind i de sociale kvaler, mange vælgere oplever. På samme måde er Brexit et udtryk for, at troen på efterkrigstidens orden i Vesteuropa, der blev skabt under den kolde krig, er brudt sammen, ja dybest set gået i opløsning.”
Sachs mener at populismen skyldes fire faktorer: stigende nasjonalisme, USAs svekkede utenrikspolitikk, sentrum-venstres krise og flyktningkrisen. På Sierakowskis spørsmål om ikke økonomi også spiller en rolle, svarer han at den ikke er blant de viktigste faktorene, og viser til de skandinaviske landene og deres nordeuropeiske naboer. Ingen land i verden kan måle seg med disse hva levestandard, sosial rettferdighet og like muligheter angår, og når også disse opplever en populistisk motreaksjon mot det bestående, er det vanskelig å legge skylden på økonomiske årsaker, mener han. I USA er økonomi imidlertid en del av forklaringen, legger han til.
Fellesnevneren ved reaksjonene mot det bestående
Innvandringen er etter Sachs mening den mest relevante forklaringen på de fire faktorene, og han mener at motreaksjonen er et utslag av en demografisk og kulturell refleks.
Kanskje har befolkningen i de skandinaviske velferdsstatene høyere forventninger enn alle andre?
Nei, mener han. Det samme er nemlig tilfelle i Nederland og en rekke andre europeiske land, og Sachs tror det beror på at folk rett og slett bare er glad i sin sosiale orden. – Det mange av innbyggerne her åpenbart ikke kan like er å ha muslimer boende. De ønsker ikke moskèer i sine nabolag. Det passer selvsagt ikke på alle, men det er det motreaksjonen er et uttrykk for, sier han.
To nye, store studier kan tyde på at Sachs er inne på noe. En undersøkelse utført av The Royal Institute of International Affairs, avdeling Chatham House, (februar 2017) med 10.000 respondenter i ti ulike land viser at 55 prosent vil ha full stopp av muslimsk innvandring. Kun 20 prosent er positive til fortsatt muslimsk innvandring. Studien støttes av en omfattende undersøkelse fra Department of Methodology ved London School of Economics (september 2016), som tok for seg 18.000 respondenter i 15 forskjellige lands holdninger til innvandring og villighet til å akseptere asylsøkere. Den konkluderer med at flertallet er innstilt på å ta i mot flyktninger som kan bidra til samfunnet og er personlig forfulgt på religiøst eller etnisk grunnlag, men helst ikke hvis de er muslimer. Økonomiske migranter er heller ikke omfattet av velvilligheten. Det er også lavere vilje til å motta mannlige asylsøkere enn kvinner.
Innvandringsliberale politikere som Angela Merkels oppfordringer til generøsitet i innvandringsspørsmålet vekker etter Sachs mening ikke politisk gjenklang i befolkningen, fordi det ikke besvarer folks grunnleggende spørsmål: Hva konkret betyr «generøst»? Hvor mange millioner mennesker skal vi slippe inn? Finnes det en øvre grense, eller er generøsiteten grenseløs? Skal vi fjerne nasjonale grenser for å slippe inn alle som ønsker det?
En grenseløs verden er ganske enkelt urealistisk, mener Sachs. Og han er ikke like optimistisk som de som påstår at bare et fåtall vil komme til Europa og USA hvis de kunne uten forbehold. Han mener det er sannsynlig at en milliard mennesker i så fall ville begynne å røre på seg i løpet av de neste fem år. – Ikke noe samfunn vil finne seg i å motta bare en brøkdel av en slik tilstrømming, konstaterer han. Han tror også at enhver politiker som tar til orde for generøsitet, en samtidig ikke legger til at grensene ikke vil åpnes på vidt gap, vil tape i opinionen.
Det er her venstrefløyen taper, mener han. De kan nemlig ikke si det siste fordi det lyder sjåvinistisk å si at det er nødvendig å begrense innvandringen. Sachs mener vi istedet må trappe opp hjelpen til flyktninger der de er, samt trappe opp bestrebelsene for å avslutte krigen i Syria og således gjøre det mulig for flyktningene å vende tilbake til hjemlandet.
Ikke en enkeltstående analyse
Det er atskillige mangler ved påstandene om at innvandrere er en økonomisk velsignelse og at Europa trenger dem fordi våre samfunn eldes. En av dem er at omfattende innvandring har vidtrekkende fordelingsomkostninger. Så når politikere og andre påstår at vi kan det fordi vi er rike, så må man spørre hvem dette «vi» er, mener Sachs:
Mange lavtuddannede folk fra arbejderklassen vil sikkert ikke blive bedre stillet af en åben indvandring. Det er ikke nogen illusion, men grundlæggende økonomisk viden. Den lavtlønnede billigsektor i New York er til gavn for mig, en fagperson med en god indkomst og økonomisk sikkerhed. Men hvorfor skulle nogen, der arbejder i den sektor og kæmper for at holde skruen i vandet, byde direkte konkurrence fra migranter velkommen? Det vil de ikke.”
Denne analysen deles av professor i nasjonaløkonomi ved Harvard universitet George Borjas, som er en av verdens ledende autoriteter på arbeidsmarkedsøkonomi med særlig fokus på innvandring.
George Borjas.
Borjas er selv flyktning til USA fra Cuba, og har brukt store deler av sitt yrkesliv på å forske på økonomiske fordeler og ulemper ved innvandring. Innvandringen bidrar til en mer ujevn inntektsfordeling. Høykvalifiserte personer får det bedre, mens lavkvalifiserte får det dårligere, mener Borjas, som kaller det en «omvendt velferdspolitikk». Vi hører stadig politikere ta til orde for diverse velferdstiltak for å støtte svake grupper, men alle disse motvirkes av innvandringspolitikken. Når lavlønte får det dårligere, fører dette til at allerede etablerte kløfter i samfunnet øker.
En stor innvandring fører også til etableringen av etniske enklaver, hvilket gjør det mulig for stadig flere å klare seg uten kontakt med vertslandets øvrige befolkning. Dermed blir det flere som ikke lærer seg språket og heller ikke blir en del av det omgivende samfunn. Som eksempel nevner han at Tyskland enda ikke har lykkes i å integrere store deler av gruppen som kom fra Tyrkia på 1960- og 70-tallet. Det hele dreier seg om fremveksten av en ny underklasse som lever ved siden av det øvrige samfunnet. Følgen blir økte spenninger og da spesielt i de landene som har et omfattende velferdssystem. Her kan man regne med konflikter om hvordan kaken skal deles og hvem som skal betale for det. Borjas påpeker at så lenge det ikke var mange asylsøkerne som kom til Europa, ble det ikke oppfattet som et problem, mens det nå fremgår tydelig at Vesten er i ferd med å passere et punkt hvor stabiliteten ikke lenger kan holde. Han mener at både Europa og USA bør stanse opp og vurdere konsekvensene av den nåværende innvandringen.
– Dere må innse at innvandring ikke er gratis. Om man vil ta imot mange flyktninger fordi det føles riktig, så har det en pris som må betales. Man må regne med at det blir større økonomiske ulikheter i landet, samt økt press på de offentlige finansene. Det vil gå mange år før de nyankomne flyktningene kommer i arbeid. Hele gruppens inntektsfrekvens kan også ventes å bli lavere enn den øvrige befolkningens. I tillegg vil de fleste ende i lavtlønnede jobber, og dermed ikke betale særlig mye i skatt. Til tross for at økonomien vokser som følge av innvandring, kan press på velferdsstaten oppstå, sa han til Dagens Nyheter i april 2016. – Man må innse at gode gjerninger ikke er gratis, sa han videre og la til at kostnadene ikke bare er økonomiske, men at de også innebefatter kultur og samfunnets stabilitet. Og de kan bli svært høye.
– Alle land må beholde retten til å bevokte grensene sine, selv om enkelte anser dette for umoralsk, mener Borjas: – Det handler om å beskytte det samfunnet som har blitt bygget opp gjennom mange generasjoner og å opprettholde dets indre stabilitet. Det er vanskelig å snakke om moral når så store verdier som den politiske stabiliteten, den sosiale sammenhengskraften og det kulturelle fellesskapet står på spill.
Hva kan gjøres?
Men de vil allikevel komme. Utenfor Europa og Vesten er det minst en milliard sultne mennesker. Vi lyver for oss selv, hvis vi tror at vi kan holde oss til grenser?, spør Slawomir Sierakowski Jeffrey Sachs.
”Jeg mener ikke, det er så simpelt. Jeg mener, at de menneskehandlede eller udokumenterede migranter, der rejser til USA, er i stand til at komme og for det meste også blive her, fordi en masse mennesker i USA tjener rigtig mange penge på at give dem jobs til meget lave lønninger. Det anslås, at der er 11 millioner udokumenterede mexicanske arbejdere i USA. Hvorfor hyrer folk dem? Dem, der tager beslutningen, er ligeglade med, hvilke konsekvenser det får for alle andre.”
Men kan innvandringen i det hele tatt stoppes? Ja, det kan den. Grenser både kan og bør bli patruljert:
”Ja, grænser kan og bør blive patruljeret. Selvfølgelig bør flygtninge, der flygter for deres liv, have hjælp. Det handler ikke bare om almen menneskelig anstændighed; det er også gældende international lov. Men flygtninge og økonomiske migranter er to forskellige ting. Der findes ikke noget rigt land, der er forpligtet til at åbne sine døre for alle de økonomiske migranter, der måtte komme. Det er simpelthen umuligt. Og bemærk, at der er forskel på at holde styr på sine grænser og på at massedeportere de millioner af mennesker, der i årevis har opholdt sig i USA uden lovlig tilladelse. En massedeportation vil være ødelæggende for millioner af mennesker.”
Det viktigste er å få stoppet de grusomme, meningsløse og tåpelige krigene som har utløst massemigrasjonen, slår han fast, og gir flere av USAs politiske administrasjoner det glatte lag. Det er USA som har det primære ansvaret for krigene i Afghanistan, Irak, Libya og Syria; alle primært iverksatt for å velte regimer, mens USA selv unndrar seg ansvaret for flyktningene. – Trumps forbud mot muslimer er motbydelig og farlig, sier Sachs.
Hva øknomiske migranter gjelder, er det vesentlig å ta med i betraktningen den langsiktige, langsomme demografiske utviklingen som har skjedd i Europa og USA, fortsetter han, og forklarer: I 1950 bodde det flere mennesker i Europa enn i hele Afrika og Midtøsten til sammen. I dag er det omvendt: EU har 500 millioner innbyggere, mens det syd for Sahara i Afrika bor en milliard. Midtøsten har 100 millioner innbyggere, mens Nordafrika har 150 millioner eller flere. En lignende utvikling har funnet sted de siste 75 år i USA sammenlignet med Karibia, Mexico og Mellomamerika. – I forhold til økonomisk migrasjon handler det i Vesten dypest sett om et demografisk fenomen.
Den politiske ledelsens berøringsangst og påfølgende mangel på offentlig debatt
Sachs oppfatter Afrikas demografiske kurs som «voldsomt foruroligende». Den er basert på en ekstremt høy fødselsrate, som vil forhindre en bæredyktig utvikling på kontinentet. Sør for Sahara er fødselsraten stadig flere enn fem barn per kvinne og denne befolkningsveksten vil firedoble kontinentets befolkningen innen dette århundret. Det betyr rundt fire milliarder mennesker mot Europas stadige 500 millioner.
– Man kan bare gjette hvilket press dette vil utløse. Og det er nesten ingen debatt i offentligheten om det, kanskje fordi emnet er så utrolig følsomt. Det kan bli utlagt som rasistisk å snakke om det. Så venstrefløyen gjør det ikke, religiøse grupper vil ikke og politikere styrer unna å bli konfrontert med et tema som først vil utvikle seg for alvor lenge etter deres tid. Men det er viktig å påpeke at Afrikas egen økonomiske, sosiale og miljømessige utvikling er avhengig av å oppnå en hurtig og frivillig reduksjon av fødselsratene, sier han.
Sierakowski spør om dette betyr at vi er fanget i en blindgate fordi emnet er så politisk sprengfarlig.
Svaret er at vi må erkjenne to ting. Den første er at disse demografiske forandringene ikke gavner noen og at det virkelig er behov for politisk fokus og handling. Bunnlinjen, sier Sachs, er at Afrika aldri vil oppnå en suksessrik utvikling med fire milliarder mennesker innen århundreskiftet. Det vil lede til utålelige miljøproblemer, sult, krig, vannmangel og det gjenværende dyrelivets utryddelse. Det vil først og fremst være en katastrofe for Afrika.
Det er fremdeles tid til å gjøre noe med saken, men Sachs opplever at europeiske og afrikanske ledere nærer motvilje mot å i det hele tatt forholde seg til saken:
”Men det er muligt at fremme en hurtig demografisk forandring ved hjælp af simple og yderst hæderlige midler. Det vigtigste er at hjælpe med at holde piger i skolerne, hvorved man kan fremme en undervisningsrevolution, der vil reducere fødselsraten inden for en generation – sandsynligvis til under tre og muligvis endda til under to, og alt dette helt frivilligt. Jeg gør konstant afrikanske og europæiske ledere opmærksom på dette, men det er til stort besvær, og der er en uvilje mod at forholde sig til noget, der først bliver en realitet 20, 40 eller 60 år ude i fremtiden.”
Den andre erkjennelsen er at innvandringen må reguleres og begrenses. En viss innvandring er bra for samfunnet, men det er fundamentalt å tilpasse antallet til de forskjellige lands størrelser og demografiske utvikling.
”Trumps planer om at ville bygge en mur ved grænsen til Mexico har gjort retskafne amerikanere rædselsslagne. Det lyder så vulgært. Som at bygge Berlinmuren. Men for halvdelen af amerikanerne giver det mening. For lande har jo grænser. Og her er det, jeg kommer tilbage til min kritik af centrum-venstre. Ville et hegn eller en mur fungere? I vid udstrækning, ja. Men venstrefløjen råder ikke over et sprog, der anerkender behovet for grænser og grænsekontrol. Jeg går ikke ind for en mur som sådan. Men jeg går ind for lovregulerede grænser modsat en åben dør for ureguleret migration. Alle højindkomstlande har brug for grænser. Grænser betyder ikke lukkede døre eller indrejseforbud som Trumps, især ikke religiøse forbud, som er stødende og selvdestruktive. Men grænser betyder, at man får håndhævet en begrænsning af migrationen.”
Det er også viktig å skjelne mellom flyktninger og ikke-flyktninger. Men det gjelder også å få stoppet årsakene til at folk flykter i utgangspunktet. Sachs er ikke imponert over USA og Europas krigføring i Midtøsten:
”Efter min mening er der tale om en amerikansk-saudisk-tyrkisk regimeskifte-krig, som grundlæggende er tåbelig og imod international lovgivning. Vi har ikke nogen flygtningekrise på grund af den syriske præsident, Bashar al-Assad, men på grund af, at amerikanerne, saudiaraberne og tyrkerne i 2011 sagde, at Assad skulle væltes. Det var en tåbelig idé, lige så tåbeligt som det var at gå efter at vælte Libyens Moammar Gaddafi i 2011 og Iraks Saddam Hussein i 2003.”
”Hvis jeg var europæisk politiker, ville jeg bede USA om at stoppe med at fokusere på voldelige amerikansk-støttede regimeskift, fordi denne fremgangsmåde oversvømmer Europa med flygtninge og forvolder politisk kaos. Men jeg ville også droppe den fremherskende forestilling om, at Europa bør integrere sine flygtninge på lang sigt. Jeg tror, at det rigtige svar er at give flygtningene sikkerhed, mad, skolegang og sundhedssikring – og forberede dem på at vende hjem til Syrien hurtigst muligt. Det gængse argument i USA og Europa er, at det ikke er sikkert for flygtningene at vende hjem på grund af diktatoren. Efter min opfattelse er det ikke sikkert, fordi Amerika bilder sig ind at kunne bestemme, hvilke regeringer der skal styre hvilke dele af verden. Det er katastrofalt, at vi nok en gang udlever en amerikansk fantasi. Syrien kunne være sikkert for syrere, især med en ansvarlig, enstemmig opbakning fra FN’s Sikkerhedsråd.”
Assad utgjør ikke en reell fare på lik linje med en fortsatt stedfortrederkrig som gir rom for Den islamske stat, mener Sachs. Han mener president Barack Obamas uttalelse om at «Assad skulle vekk» i 2011 var Obamas verste utenrikspolitiske fadese.
Fra vondt til verre med Donald Trump?
Han er ikke mer imponert over president Trump, som han mener vil gjøre en allerede uberegnelig og farlig utenrikspolitikk enda verre:
Så du tror ikke, at Trump har en stor geopolitisk strategi?
”Han er fyldt af modsætninger og grovheder. I det ene øjeblik siger han, at USA ikke bør være i krig i Mellemøsten, i det næste øjeblik vil han optrappe spændingerne med Iran. Han siger, at USA skal trække sig tilbage fra verden, men også, at vi skal opruste og måske indlede en handelskrig mod Kina. Det er alt sammen et miskmask af halvbagte idéer, ikke en strategi.”
Det amerikanske demokratiet gjennomlever en alvorlig institusjonssvikt, hvilket den usammenhengende utenrikspolitikken er et symptom på, sier Sachs. Offentlighetens tillit til regjeringen er på et historisk lavmål, mens mistilliten til alle politiske aktører er usedvanlig høy. – De to store partiene eksisterer kun for å finansiere valgkamper. Mange elitære amerikanere vil bare tjene penger og åpenbart gi kjøp på demokratiet for skattelettelser. Vi befinner oss definitivt i ukjent farvann, konstaterer han.
”Vi har også brug for en revolution af vores politik. Den politiske repræsentation er brudt sammen. Amerikanerne er – ofte med rette – overbevist om, at deres kongresmedlemmer tjener deres donorers interesserer, ikke deres valgkredses. Og vi har en meget farlig form for præsidentskab. Hvis jeg kunne omskrive forfatninger, ville jeg overalt erstatte præsidentielle systemer med parlamentariske systemer.”
Så du ønsker partistyre?
”Ja. Jeg vil have en regering med målsætninger og en politik, hvor man hver dag står til ansvar for de folkevalgte. Det må være at foretrække frem for et system, hvor de fleste vælgere over fire år er sat på pinebænken, hvad angår deres regeringschefs tilregnelighed.”
Men samtidig oplever partier jo alle steder medlemsflugt og er fuldstændig demoraliserede?
”Vi har i høj grad brug for at få genrejst politikken ud fra et nyt sociologisk grundlag, som giver mening i forhold til, hvordan folk lever, hvad de går op i og lever af og så videre. Jeg er overbevist om, at vi kan kun forandre politik ved masseindragelse.”