Eksempel 1:
En leder for en verdensomspennende organisasjon sier:
- den som begår blasfemi – muslim eller ikke-muslim, mann eller kvinne, jøder, kristne, hinduer – uansett hvem av dem som begår blasfemi skal straffes med døden!
- at den som er frafallen fra islam gjerne kan angre, men det gis ingen mulighet for anger og tilgivelse for blasfemi mot profeten – vedkommende må henrettes umiddelbart!
- at de som åpner munnen; muslim, jøde, kristen, vantro, mann eller kvinne vil bli henrettet som en hund!
Har ikke denne verdenskjente lederen egentlig et stort ansvar når tusenvis av rasende tilhengerne flyr ut for å drepe dem som begår blasfemi? Og når han selv er arkitekten bak en ekstrem blasfemilov?
Eksempel 2:
En beundret og respektert rådgiver for ungdom lærer dem at mennesker:
- som forlater deres religiøse gruppe skal straffes med døden!
- som sier noe «stygt» om deres hellige gud skal straffes med døden!
- med annen seksuell legning skal straffes med døden!
- som begår utroskap skal straffes med døden!
Har ikke denne lederen egentlig hovedansvar når ungdommene blir fanatiske, sekteristiske og betrakter andre mennesker som mindreverdige vesener som fortjener dødsstraff fordi de er annerledes? Og når ungdommene hans tyr til vold fordi de har lært å føle seg «krenket»?
Spørsmålet er: Hvem støtter hvem?
Tahir ul Qadri fra Minhaj-ul-Quran
Lederen i eksempel 1 er Tahir ul Qadri. Han er grunnlegger og leder av organisasjonen Minhaj-ul-Quran. Dette er organisasjonen som eksempelvis generalsekretæren av Islamsk Råd i Norge (IRN), Mehtab Afsar, tilhører. En rolle han overtok etter Shoaib Sultan, nå ansatt som ekspert på høyreekstremisme i Antirasistisk senter. Afsar har opprinnelse fra Pakistan. Det er også der Tahir ul Qadri var arkitekt for den beryktede blasfemiloven. På filmklippet tar han faktisk æren alene for at loven ble innført. I tillegg til Allah, selvsagt.
Tahir ul Qadri omtales av en eller annen grunn ofte som «internasjonal fredsambassadør» og var foreslått til Nobels fredspris (!) i år. Organisasjonen hans sier den har en bred målsetning: nemlig å fremme religiøs moderasjon, effektiv og forsvarlig opplæring, inter-tro dialog, harmoni og en moderat tolking av islam. Intet mindre.
Organisasjonen Minhaj-ul-Quran har etter sigende spredd seg til over 90 land og den fikk i mars i fjor konsulentstatus i FN. Tahir ul Qadri har nå utgitt en fatwa i bokform på over 600 sider, medbrakt av generalsekretæren i IRN i studio i Debatten i NRK sist torsdag – for å renvaske ul Qadri og islam. Fatwaen konkluderer med at ul Qadri forbyr selvmordsbombing og terror mot uskyldige.
Hvordan i all verden kan en religiøs leder både være arkitekt for en grusom blasfemilov som har rammet og undertrykket folk i Pakistan i årevis, samtidig som han er imot terror og selvmordsbombing som rammer uskyldige?
Det er ikke så komplisert egentlig. Det gjelder bare å definere hvem som er skyldig og uskyldig i ul Qadris begrepsverden. Terror som rammer noen han selv i lovs form har bestemt skal drepes, omfattes ikke av fatwaen som forbyr selvmordsbombing og terror mot uskyldige. Men jammen høres det fint ut med en slik fatwa i utgangspunktet. Til og med så fint at han blir «fredsambassadør» og kandidat til fredsprisen.
«Han er så fredelig – tenk han vil ikke at uskyldige skal drepes!» (Bare de skyldige – og listen er lang; vantro blasfemikere, homofile, de utro, de frafalne… Dem kan man, fortsatt ifølge ul Qadri, drepe som en hund.)
Abo Barirah fra Al-Hidayah
Lederen i eksempel 2 er rett og slett en imam i en norsk moské, Abo Barirah (også kalt Sheikh Tehsin, selv kaller han seg også ”Imam Sandnes” da han er imam i Sandnes Mosque). Han har en viktig funksjon som rådgiver på nettstedet imam.no. I tillegg reiser han rundt og holder foredrag og kurs. Hundrevis av medlemmene i ekstremistgruppa Profetens Ummah får hans rådgiving.
Imamen tilhører organisasjonen Al-Hidayah som også er tilknyttet organisasjonen i eksempelet over, Minhaj-ul-Quran. Al-Hidayah ble stiftet i 2004 som ungdomsforumet til Minhaj-ul-Quran.
Barirah, som lærer de unge hvem som fortjener å drepes, arrangerer også foredrag der de «moderate» deltar, det vil si de som tilhører organisasjonen til arkitekten bak blasfemiloven i Pakistan, Minhaj-ul-Quran.
Og nettopp at Minhaj-ul-Quran fremstilles som «moderat» gir oss kanskje forklaringen på hvorfor så mange kjente norske muslimer, politikere og organisasjonsledere av ymse slag er å finne i gruppa.
Nesten helt enig
Det hender de er uenig seg imellom om detaljer i Allahs lovverk. Som da generalsekretær Afsar fra Minhaj-ul-Quran-moskeen sa til VG at de hadde fått trusler fra tradisjonalister fordi det var musikk på et arrangement, som ifølge disse er forbudt.
I samme VG-artikkel gikk Akhtar Chaudry (SV), som også er i gruppa til imam Barirah, ut og sa at slik konservativ tolkning av islam kunne hindre integrering og skape skepsis hos nordmenn. Det fremkommer også hva lederen for Al-Hadiyah i Norge, Ali Qamar, mener: «Norge har ingen grunn til å frykte at unge muslimer velger tradisjonell islam». Qamar deltok også på Barirah-foredraget henvist til over.
HRS har for øvrig tidligere påpekt at ekstremister som er i sikkerhetspolitiets (PST) søkelys opererer i samme religiøse miljø som en rekke kjente offentlige personer.
Ekspertene om synderne
Islam er en lovreligion. Vi blir fortalt at Allahs lover er viktig å følge for rettroende muslimer. Det er viktig å kle seg, te seg, spise og oppføre seg lovlydig. Derfor er det svært viktig for muslimer som ønsker å være tro mot religionen at de har lærde eksperter å spørre om råd.
For oss «syndere»; være seg utro ektefeller, blasfemikere, vantro, homofile og andre som ifølge disse lederne skal drepes, er faktisk diskusjoner om halalgodteri, hijab og håndhilsing i første omgang av liten betydning. Det som bekymrer er at ingen går ut og bryter med ledere og imamer som sier at vi, synderne, fortjener å drepes.
Det er også viktigere enn at muslimske pådrivere får nordmenn til å bytte navn, kle seg som beduiner og at korridorer på videregående skoler i Oslo er fulle av somaliske «telt» og tildekte jenter som har begynt å snakke arabisk. (Selv om det i en normal verden burde vært ansett som en form for kulturimperialisme.)
Er det frekt av oss – dødstruede – å be om at noen medlemmer av disse organisasjonene én gang for alle – kraftig, prinsipielt og gjeldende under alle omstendigheter– tar avstand fra det disse lederne sier: at vi skal drepes? Som en bitteliten “fatwa” mot dødsstraff generelt?
Kan vi for én gangs skyld ta for oss det viktigste først? Å få avklart dette hadde absolutt bedret integreringen. Eller som Lysbakken sier: på tide å bli konkret?