Rights.no rapporterte ikke om den angivelige voldtekten tidlig i forrige måned, av den grunn at saken virket urealistisk. At fire politibetjenter under en arrestasjon på gaten bevisst skulle ha voldtatt en ung mann analt med en politikølle, var så drøyt at vi avventet mer informasjon.
Så viser det seg at politiets egen etterforskning bare dager etter den påståtte voldtekten, tilbakeviste at et slikt overgrep hadde funnet sted. Skadene til Theo skal ha oppstått da han gikk til angrep på politiet. Men da det ble sådd tvil om påstanden holdt vann, hadde allerede president Hollande vært på besøk hos Théo på sykehus og beklaget hendelsen, og dermed var opptøyene i gang:
Without waiting for any further evidence, the French Interior Minister says that the police officers have «behaved badly.» He adds that «police misconduct must be condemned». French President François Hollande goes to the hospital to give his support to the young man. The president says he has conducted himself in a «dignified and responsible manner.» The next day, a demonstration against the police is cobbled together. The demonstration turns into a riot.
President Holland på besøk hos Theo.
En gnist kan utløse en sosial eksplosjon når som helst, skriver Guy Milliére, og det er dette som er sakens kjerne. Det hele startet på 60-tallet etter krigen i Algerie. Politisk ledelse ville ha tettere bånd til den arabiske verdenen og islamdominerte stater. Innvandringen økte dramatisk fra disse områdene, særlig Algerie, Tunis og Marokko. Man trodde, som i Norge, at «gjestearbeiderne» ville dra hjem igjen etter noen års arbeid. Innvandrerne ble ikke oppfordret til å integrere seg.
Gettoisering
20 år senere kom alvorlige problem til overflaten. Innvandrerne utgjorde da flere millioner, inkludert personer sør for Sahara. De samlet seg i samme nabolag, samtidig som den franske økonomien gikk dårligere, derav betydelig økt arbeidsløshet.
Although many of these new arrivals had become French citizens, they often sounded resentful of France and the West. Political agitators started teaching them to detest Western civilization. Violent gangs of young Arabs and Africans began to form. Clashes with police were common. Often, when a gang member was wounded, political agitators would help to incite more violence.
The situation grew difficult to control. But nothing was done to fix it; quite the opposite.
SOS Rasisme etablerte seg (1984). Bak stod militante kommunister. Da var man i gang med å definere innvandringskritikk som «rasisme», med støtte fra partier på ytre venstre flanke, som så sitt snitt til å sanke velgere blant nye landsmenn.
The presence of Islamist agitators, alongside agitators in Arab and African neighborhoods, plus the emergence of anti-Western Islamic discourse, alarmed many observers. SOS Racisme immediately designated those who spoke of Islamic danger as «Islamophobic racists.»
Ny lov ga rom for økt splid
Den kommunistiske politikeren Jean-Claude Gayssot presset gjennom en ny lov i 1990, som i utgangspunktet virker helt plausibel: forbud mot diskriminering grunnet rase, religion etnisitet og nasjonalt opphav. Haken ved det hele var at loven har blitt brukt fra visse hold til å stoppe enhver kritikk av islam, innvandring, og kriminalitet begått av arabere og afrikanere.
Many writers have been fined, and most «politically incorrect» books on those topics have disappeared from bookshops.
Politisk ledelse oppfordret mediene til å følge “Gayssot-loven”, sørget for at historiebøker ble omskrevet for å inkludere kriminalitet begått av Vesten mot muslimer, og også tilføye islams «essensielle bidrag» til menneskeheten.
Dramatisk endring på 2000-tallet
I 2002 ble det åpenbart at arabiske og afrikanske områder hadde blitt «no-go-soner». Ekstrem-islam var utbredt i disse områdene, og angrep fra islamistisk hold startet opp. Man så det ved antall biler som ble antent og propaganda og hat mot landets jøder. SOS Rasisme og dets like valgte tausheten. Det samme gjorde organisasjoner som jobbet mot antisemittisme i redsel for å bli kalt «islamofobe rasister».
Boken, Republikkens tapte territorier (2002), av pseudonymet Emmanuel Brenner, avdekket at antisemittisme preget skolene i innvandrertette strøk. Unge islamister kontrollerte skolene, som særlig rammet jentene og jødene. Brenner kunne peke på en lang rekke rystende eksempler på at barn i grunnskolen og unge på videregående skoler måtte skjule sin jødiske identitet for å unngå verbal trakassering og vold. I boken fremkommer det også fortellinger om jødiske barn som daglig ble utsatt for vold, og som ikke våger å melde fra i frykt for represalier. Utsagn som ”du og din rase skal utryddes”, var en del av den verbale trakasseringen. Å undervise i Holocaust, var en særdeles vanskelig øvelse i skoler dominert av muslimer. Et moment var all støyen dette avfødte, et annet moment var at elvene i fullt alvor mente ”rike jøder” hadde diktet opp jødeutryddelsen. Dette kunne imamen forklare, fortalte barna. Brenners bok ble forbigått i taushet av de toneangivende mediene.
Hvor glad er man i landet man er statsborger i når dette kan pågå til stadighet?
2005-opptøyene
Tre år senere «smalt» det: de vanvittige opptøyene landet over i 2005, førte blant annet til at 9 000 biler gikk opp i flammer, dusinvis skadde politibetjenter, hundrevis av butikker og restauranter som ble vandalisert og ranet. Nær sagt måpte en hel verden i sjokk: krigssoner på fransk jord.
Hvordan stoppet myndighetene opptøyene i 2005? Det ble inngått en avtale med islamske organisasjoner.
Power had changed hands. Since then, the state scarcely maintains law and order in France.
-Republikken er et tapt område
Emanuelle Brenner, som i virkeligheten er historikeren Georges Bensoussan, kom tidligere i år med en ny bok. Tittelen er Et underdanig Frankrike. Nå er republikken i seg selv et tapt område, fremmer han.
«No go zones» are no longer French territory. Radical Islam and the hatred of the West reign among Muslim populations and, more broadly, among populations of immigrant origin. Muslim anti-Semitism makes life unbearable for Jews who have not yet left France and who cannot afford to relocate to areas where Jews are not yet threatened: the 16th and 17th arrondissements, the Beverly Hills of Paris; or the city of Neuilly, a wealthy suburb of Paris.
Everywhere in France, high school teachers go to work with a Qur’an in their hands, to make sure that what they say in class does not contradict the sacred book of Islam.
All history textbooks are «Islamically correct». One-third of the French Muslims say they want to live according to Islamic sharia law and not according to the laws of France.
In hospitals, Muslims are increasingly asking to be treated by Muslim doctors only, and refusing to let their wives be treated by male doctors.
Politiet angripes daglig. Politiet har ordre om ikke å bevege seg inn i “gettoene”. De har ordre om ikke å respondere på fornærmelser og trusler mot dem. De er beordret til å stikke hvis de angripes.
An ordinary day – i Frankrike.
Det var dette de ikke gjorde da de ble angrepet av Theo 2. februar i år. Han ble voldelig og politiet stakk ikke. Nå skal de fire politifolkene stilles for retten, tiltalt for vold, mens Theo, eller Theodore, er blitt folkehelt.
«Justice for Theo» stickers are everywhere. Banners sporting his name are waved at demonstrations. Rioters shout his name along with the name of Allah.
Taues for retten
Noen få journalister har tatt til motmæle og uttalt at Theo langt fra er noen helt, at de tapte territoriene er preget av antisemittisme, og hat mot Frankrike og Vesten. Men også de er forsiktige, for de vet de kan bli tauet for retten.
Så ikke bli forbauset over dette: Georges Bensoussan, født i Marokko, står nå foran dommere i en rettssal, saksøkt av dem som jakter på de «islamofobe», gruppen «Kollektiv mot islamofobi i Frankrike». Så hva har forfatteren sagt for noen grausame ting?
«I dag ser vi et annet folk i den franske nasjonen; de fører til tilbakegang av en rekke demokratiske verdier som vi vi holder oss til.»
Videre pekte han på den utbredte antisemittismen som kom frem i en undersøkelse i fjor, og sa at dette «kan ikke forbli i taushet».
Skulle ikke Bensoussan bli dømt, vil nok de «pene» anke saken mot den venstreorienterte forfatteren og historikeren. «De pene» har endog støtte fra The International League against Racism and Anti-Semitism i kampen mot jødiske Bensoussan.
Den store faren er ikke Le Pen
I en annen ny bok, Borgerkrigen kommer, skriver Ivan Rioufol at den franske faren ikke er Nasjonal Front, «som kun er et sint uttrykk fra et forlatt folk. Faren er stadig tettere båndene mellom venstresiden og islamismen … Den faren må stanses.»
Etter å ha lest Guy Millieres artikkel hos Gatestone Institute, forstår jeg hvorfor ingen franske forlag har ønsket å utgi Islam. Den 11. landeplage. Kanskje like greit, så jeg slipper å bli tauet for retten, saksøkt av «de anstendige».