Det er lenge siden storhetstiden til Verdens Gang, og i hvert fall siden tabloidavisen kunne selge nesten 400.000 papireksemplarer daglig.
Nå, 15 år etter, er papiropplaget redusert til ca. en fjerdedel av dette, og selv om avisen har fått noen flere digitale abonnenter er ikke dette nok til å veie opp for alle som har sluttet å kjøpe den fysiske utgaven. For selv om driftsresultatet kan se positivt ut på papiret tilsier helhetsbildet allikevel at VG totalt sett har vært en avis «i fritt fall» i lang tid, slik Aftenposten rapporterte om i begynnelsen av 2016. Store kostnadskutt har holdt liv i den gamle mastodonten, men dette er selvsagt ingen bærekraftig modell på sikt.
Ansvarlig redaktør i VG Gard Steiro.
I all denne miseren forlot kapteinen Torry Pedersen skuta, og ny ansvarlig redaktør (og administrerende direktør) ble hentet inn i januar. Valget falt på Gard Steiro, som kom fra sjefredaktørstillingen i en annen avis med sterkt synkende opplagstall, nemlig Bergens Tidende.
Kan det tenkes at Steiros stadig mer politisk korrekte redaksjonelle retning i BT hadde noe å si for Bergen-avisens økende upopularitet? I så fall betydde ikke det noe for gigantkonsernet Schibsted, som eier begge avisene og jo tjener mye av pengene sine på suksessen Finn.no.
Det «hvite» raseriet»?
Av noe som virker som moralske grunner og et generelt behov for virtue signaling har VG bestemt seg for å legge ned mye ressurser i den store artikkelserien «Det hvite raseriet«. Den ble trykket opp som et helgebilag og er tilgjengelig på nettet som en spesialserie i abonnementstjenesten deres VG+. Dessuten har separate artikler fra serien stadig blitt trukket frem på forsiden av nettutgaven deres, i et forsøk på å hanke inn flere betalende kunder.
I introduksjonen til serien deklamerer Steiro stolt at tre medarbeidere har brukt ett år på å reise rundt i Europa.
– Vi ville på innsiden av høyreekstreme og nasjonalistiske grupperinger i hele Europa. Vi ønsket å forstå hvor raseriet kom fra. På veien har [journalistene] møtt nasjonalister, høyrepopulister, fascister, kristenfundamentalister, nynazister og islamhatere.
Konseptet er i seg selv verdig journalistisk oppmerksomhet. Mange av disse gruppene har en viss vekst, særlig i flere østeuropeiske land. Dette er bekymringsverdig i seg selv, og det er ikke noe galt i å snakke med disse menneskene og se på hva som ligger bak deres motivasjoner.
Men er det verdt en stor spesialutgave og 23 til tider lange reportasjer? Er det egentlig «raseri» det dreier seg om? Og er disse reaksjonene «hvite», bare fordi aktørene har hvit hud?
For å si det på en annen måte – ville VG kjørt overskriften «Det brune raseriet» dersom de skulle gjøre noe tilsvarende i andre deler av verden? Neppe.
Steiro prøver å forutse eventuell kritikk mot serien med å totalt avfeie alt på forhånd.
– Allerede da den første henvisningen ble publisert på Facebook, ble vi møtt med spørsmål om hvorfor vi ikke valgte å kartlegge venstresiden eller radikale islamister. Serien kan åpenbart bli lest som nok et innlegg i innvandringsdebatten fra den liberale og sosialistiske presse. Denne kritikken bekymrer oss i liten grad.
Til opplysning betyr «oss» i denne sammenheng antageligvis Steiro selv, som selvsagt er sikret en annen godt betalt jobb innen Schibsted dersom han også senker VG-skuta. Det vites ikke hva de mer utsatte journalistene i avisen mener.
Uansett nytter det altså ikke komme med gode motargumenter på at avisen bruker en ukjent pengesum på å kartlegge noe som i utgangspunktet har svært lite med norske lesere å gjøre. Steiro er jo ikke interessert.
Kapittel 1: Intro
Vi har ikke plass til å ta for oss alle artiklene i serien, men vi kan i hvert fall ta for oss et utvalg av de som har mest med oss å gjøre i Skandinavia og Vest-Europa. Forøvrig liker avisen sine litterære virkemidler, og hver artikkel kalles derfor «kapittel». Og i VGs verden er til og med den korte introduksjonssaken verdig et eget kapittel.
Introduksjonen gjør det klart hvor alvorlig Steiro og hans journalister Ronny Berg og Stian Eisenträger ser på dagens Europa:
– Samtidig som vi reiser rundt forandrer Europa seg: Terrorangrep i Frankrike, Tyskland og Belgia. Kuppmakere forsøker å overta Tyrkia. England velger Brexit og mot slutten av året vinner Donald Trump valget i USA. Historien folder seg ut og blir villere og galere samtidig som vi skriver den.
«Villere og galere»? Allerede i første avsnitt av serien lar altså journalistene sitt eget politiske syn skinne gjennom – for dem er Trump og Brexit noe vilt og galt, selv om dette var demokratisk gjennomførte prosesser som tross alt reflekterte folkeviljen. Og har ikke journalistene fått med seg at Europa og den vestlige verden blir stadig mer fredelig og trygg, tross den (ennå) relativt begrensede terrorismen?
«Fremmedgjøring og desperasjon sprer seg,» fortsettes det. «Det blir mørkere og kaldere. Hver eneste dag dette året blir det utført nesten 10 angrep på innvandrere i Tyskland. Det er som om den gamle verden går i stykker.»
Legg også merke til det dramatiske språket – er dette dårlig skjønnlitteratur eller en faktuell reportasje? Dessuten stammer antageligvis tallet fra en tysk rapport om året 2016, hvor det skal ha vært ca. 3.500 «angrep på flyktninger og flyktningemottak». Men dette gjelder alt fra «materiell skade» til «hatkriminalitet», og de aller fleste av sakene er ikke oppklart av politiet.
Det er altså helt feil av VG å bruke ordet «innvandrere» om migranter og flyktninger, og dernest å anta at alle disse «angrepene» er utført av etniske tyskere. Mange av disse kan være utført av andre utlendinger, som er tilfelle for mange av angrepene i f.eks. Sverige. Men avisen sier selvsagt ikke noe om dette.
Kapittel 2: Innvandringskritiker
I den første ordentlige artikkelen møter vi noen norske aktører, med fokus på mor og datter Anna og Margarita Bråten.
Spesielt Anna har i løpet av noen få år gått fra å være vanlig borger til en profilert innvandringskritiker og medlem av SIAN, noe hun sier startet med at hun ble forsøkt voldtatt av en ung innvandrer. Nå holder hun ofte taler på arrangementer hvor det også hender at radikale nasjonalister og nynazister møter opp eller deltar, i følge avisen.
Kvinnene mener de gjør er så viktig at de er villige til å dø for det – «skal noen sprenge en bombe fordi vi sier meningen vår, får det heller skje.» Men ingen av dem fremmer voldelige virkemidler, selv om kritikken mot islam og ikke-vestlig innvandring selvsagt er hard. Faktisk så hard at motstanderne kaller moren for «Anna den grusomme», i følge avisen.
28-åringen Margarita Bråten har på sin side lagt vekk SIAN-engasjementet og heller blitt valgt inn som varamedlem i hovedstyret til partiet Demokratene, fordi hun vil jobbe for noe og ikke bare mot noe. Hun mener demonstrasjoner alene ikke kan skape reell forandring, bare politikk.
Samtidig gir hun også uttrykk for at hun mener at «nesten alt som har stått i Bibelen, har skjedd. Jeg føler virkelig at vi er på vei mot endetid. At verden kommer til å endres for alltid.» Dessuten sier hun at massemigrasjonen til vesten er noe som «faktisk er villet». C-REX-leder Tore Bjørgo sier at dette er er en teori som står sterkt blant annet hos amerikanske høyreekstremister, og at disse har «en idé om den kommende katastrofen – en oppgjørets dag.»
Kort sagt starter artikkelserien greit nok, med en tekst som lar personene komme godt til orde. Mye av det de sier kan virke rimelig isolert sett, og aktører som Tor Bach og Bjørgo kommenterer utsagnene deres.
Men teksten inneholder også passasjer som denne:
– Et halvt år senere ser Margarita flyktningene komme til Europa i små båter på TV2 Nyhetskanalen. Mens mange tenker at «vi må hjelpe dem», begynner Margarita å lese om menneskesmuglere og økonomiske migranter. Hun begynner å tenke: «Har vi forstått konsekvensene? Dette er bare begynnelsen. Flyktningstrømmen kommer ikke til å stoppe. Det vil bare fortsette og fortsette».
Fasiten i ettertid er at Bråten har rett i alt hun sier her – 2015 var bare en bitteliten begynnelse på en muligens endeløs migrasjonsstrøm fra Midt-Østen og Afrika. Allikevel får journalisten hennes skepsis til å virke som noe menneskefiendtlig, og at den emosjonelle «vi må hjelpe dem»-reaksjonen er den eneste riktige.
Den til tider voldelige bakgrunnen til Vepsen-grunnleggeren Tor Bach blir dessuten ikke nevnt, heller ikke hans venstreekstreme bias.
Kapittel 3: The golden boy
Daniel Carlsen (26) er leder for Danskernes Parti. Den unge mannen er en av Skandinavias mest profilerte og mediavennlige nasjonalister, med en nynazistisk bakgrunn han sier han har lagt fra seg.
Både i løpet av intervjuet og saken får vi en rekke uttalelser Carlsen har kommet med, bl.a. hans gjengivelse av David Lane-slagordet «We must secure the existence of our people and a future for white children.»
Det er helt klart at Carlsen er av den demagogiske typen det lønner seg å vite noe om, så man ikke automatisk lar seg fenge av utsagn som «Danmark er danskenes land», eller de tidvis drøye kampanjene partiet har kjørt for å få oppmerksomhet. Her lykkes da også artikkelen med å få frem det verste fra fortiden hans og tilknytningene partiet hans har, samtidig som han får komme til ordet med budskapet sitt.
Alle bilder: VG.
Også i denne saken henter journalisten inn uttalelser fra venstresiden, nærmere bestemt Chris Holmsted Larsen fra Roskilde Universitet og Simon Bünger i Redox, sistnevnte omtalt som et «antifascistisk researchkollektiv».
Carlsen mener disse har en bakgrunn som gjør at det er «komplett useriøst» å la dem komme med ekspertuttalelser, men i det minste lar avisen ham fortelle dette og således gi leseren en sjanse til å gjøre videre research selv.
Kapittel 9: Nordens farligste
Mange andre av delene i serien tar for seg land mer sør og øst i Europa, men dette er kanskje artikkelen som er mest relevant for oss skandinaviere i forhold til ordet «raseri».
Her møter vi nemlig svenske Pär Öberg og norske Haakon Forwald, som selv kaller seg «nasjonalsosialister» og er ledere i Den nordiske motstandsbevegelsen. Dette er menneskene som drømmer om å forene Norge, Sverige, Danmark og Island til en felles nordisk stat.
Dette er også menneskene som vil deportere alle ikke-etniske nordeuropeere, og har som hovedsak å sikre «den biologiske overlevelsen til det nordiske folk». De har allerede har havnet i voldelige konfrontasjoner både med antifa-bevegelsen og politiet i Sverige, og er forkjemper for generell bevæpning.
Her virker overskriften reell – intervjuet tyder på at disse muligens er Nordens farligste og mest radikale nasjonalister.
Kapittel 10: Kristen-nasjonalisten
Artikkelen om den kristne firebarnsmoren, NDL-lederen og SIAN-medlem Kjersti Margrethe Adelheid Gilje begynner bra, og skildrer hvordan noen dreper og mishandler kjæledyrene hennes fordi hun har kommet med sterke meninger på nettet.
Men så oppfører journalisten seg litt uetisk, og utelater siste delen av en uttalelse hun kom med på Facebook under rettssaken mot 22/7-terroristen:
«Jeg synes at talen til Anders Behring Breivik er helt enorm. Han er sylende skarp. og JEG STØTTER HAM FULLT UT I HANS SYNSPUNKTER.»
Den avsluttende setningen kuttes nemlig behendig vekk:
«Men selvfølgelig tar jeg avstand fra handlingene.»
Også i en annen artikkel gjentar avisen den samme utelatelsen, når de skriver at uttalelsen førte til at hun ble kastet ut av partiet Demokratene.
Derimot får Adelheid Gilje komme bedre til orde og utdype uttalelsen i bl.a. Klassekampen og NRK, som begge tar med hele sitatet.
Allikevel er det ikke lett å få sympati med henne, når hun på slutten av intervjuet viser en altfor stor forståelse for også massedrapene til terroristen og dermed ødelegger mye for sin egen sak.
Kapittel 12: De hatefulle
Dette er kanskje seriens aller mest politisk korrekte artikkel, hvor den svenske religionshistorikeren Mattias Gardell får slippe til uimotsagt med det som nesten virker som hans private konspirasjonsteorier om såkalt islamofobi. Og ja, som etternavnet tilsier er han broren til den nesten uutholdelig kulturrelativistiske komikeren Jonas Gardell.
Teksten starter ryddig nok med reelt muslimhat hos English Defence League, men raskt viser journalisten politisk slagside.
– Overalt på reisen gjennom Europa møter vi det samme flammende hatet: Islam henges ut som ondskapens ideologi. Muslimer er terrorister, kriminelle, lykkejegere eller snyltere på velferdsstaten. Antisemitter, kvinnemishandlere, overgripere og pedofile. Onde mennesker.
Problemet er selvsagt at noe av dette faktisk stemmer for en viss prosent av muslimer generelt, men journalisten velger heller å sause alt sammen og dermed gi inntrykket av at alle karakteristikkene er overdrevne og konspiratoriske.
Noen av de tragikomiske gullkornene til Gardell er klart inspirert av hans bok «Islamofobi». For slik han ser det «har den islamofobe idétradisjonen ligget der i århundrer» og 9/11 gjorde at «det latente hatet virkelig ble antent». Utsagnene hans er fulle av stråmenn som det er lett for ham å demonisere, men samtidig virker det som skremmebildet han snakker om gjelder en marginal promille av befolkningen.
Artikkelen roter også sammen ordene «muslimhater» og «islamofob», selv om det første helt klart eksisterer – mens det siste er et propagandabegrep som er ubrukelig upresist og må ut av språket snarest mulig.
Interessant nok avsluttes artikkelen med en statusoppdatering på situasjonen for profilerte EDL-medlemmer som Alan Spence, og forteller at islamister nesten lykkes i å drepe ham. Dessuten fortelles det at EDL er avhengig av politibeskyttelse fordi ellers ville «antifascistene ha revet dem i fillebiter».
Her anerkjenner altså VG at den ekstreme venstresiden kan være svært voldelig. Også andre artikler i serien forteller om hvordan antifa-bevegelsen rutinemessig utfører voldelige aksjoner mot sine meningsmotstandere, men dette problematiserer ikke ytterligere.
Kapittel 21: Det nye høyre
Denne artikkelen ser på et treff i Stockholm hvor representanter for Identitærbevegelsen møtes for å diskutere innvandringen til Sverige, som de mener er en «sykdom som kan lede til rasekrig».
Fredrik Hagberg er leder for organisasjonen Nordisk Ungdom og den konservative tankesmien Motpol, og kaller seg selv høyreekstrem fordi han «vil ha en ekstrem forandring i samfunnet». Han mener også at det kan komme til å bli krig.
– Det er vanskelig å forstå noe man står midt oppi, men det er en lavintensiv krig som pågår på flere fronter: Du har sivilisasjonens kamp, mellom det europeiske og det muslimske. Men du har også ideens kamp, som utspiller seg mellom globalistene på den ene siden og nasjonalistene på den andre. Globalistene vil flytte makten enda lenger vekk fra folket, mens nasjonalistene mener at dette vil undergrave lokalsamfunnet, og den naturlige identiteten som svensker og andre europeere har hatt i århundrer. Den såkalte flyktningkrisen i 2015, der en million mennesker kom fra andre sivilisasjoner, vil resultere i at Europas demografi forandres for alltid. Og hvis det fortsetter sånn er vi som europeere kjørt. Da har vi ingenting.
Han snakker også om negativ befolkningsvekst i vesten, og en mulig motsatt folkevandring.
– Hvite europeere kan komme til å flykte til andre land i fremtiden, mest sannsynlig Asia, der masseinnvandringen ikke har slått like dyp rot. Når og hvordan dette vil skje, vet jeg ikke. Men når svensker eller andre europeere ikke lenger føler at de har noen fremtid i sitt eget land, vil de søke seg til andre steder. Spesielt hvis landene de forlater er preget av vold og utrygghet.
Cathrine Thorleifsson er sosialantropolog ved C-REX og mener på sin side at folk som Hagberg er farlige i forhold til ideologi og påvirkning.
Alle bilder: VG.
– Tankegodset deres har beveget seg fra samfunnets marginer til å bli mer og mer mainstream. Og når stadig flere i Norden og Europa ser på flyktninger og minoriteter som en trussel, eller utelukkende en byrde, er det en farlig utvikling.
Dette har hun rett i. Men det er også minst like farlig å gjøre som i Sverige – altså å ikke ta tak i reelle motsetninger mellom grupper, og å ignorere at mange flyktninger, migranter og minoriteter ikke tilpasser seg majoritetssamfunnets verdier og samtidig danner en ny underklasse.
Kapittel 23: Maktens nye språk
Den norske innvandrings- og integreringsministeren blir dybdeintervjuet i denne artikkelen, som innledes med spørsmålet «Hvordan reagerer Sylvi Listhaug på at hennes innvandringsretorikk omfavnes av nynazister?»
Dette er i seg selv et billig grep som også kunne vært brukt mot hvem som helst av Listhaugs politiske motstandere, men det bryr nok ikke avisen nevneverdig.
I intervjuet blir Listhaug forsøkt grillet i en hel time, men svarer stort sett godt for seg. De til tider naive spørsmålene avslører at journalistene antageligvis stemmer ganske langt til venstre, og sier i grunnen mer om dem enn ministeren.
Et talende eksempel er når hun forteller om da sosialantropolog Unni Wikan ble stemplet som rasist på 90-tallet, og kom på forsiden av VG fordi hun sa at det måtte være et krav at innvandrere måtte lære seg norsk.
– Så vi har kommet et langt steg videre siden den gang.
– Ytringer som tidligere ble betraktet som brunt grums, er blitt normalisert?
– Helt klart.
– Synes du det er riktig?
– Selvfølgelig.
– Ja?
– Det er jo reelle problemstillinger som ikke bør feies under teppet.
Her er jo poenget at debattklimaet har blitt mer realistisk og mindre naivt, men det synes ikke journalistene å forstå. Ting som tidligere ble feilaktig stemplet som «brunt grums» er det nå kosher å snakke om, som i utgangspunktet bare kan være en bra ting for ytringsfriheten.
For all del – det er helt OK å gjøre revolverintervjuer med kjente politikere, men da bør avisen også gjøre akkurat det samme med representanter for partiene på venstresiden, og like ofte. Og dét er foreløpig ganske sjelden kost.
Kapittel 22: Mannen som falt
I den nest siste artikkelen får den aldrende nazisten og Vigrid-lederen Tore Tvedt snakke fritt, som antageligvis er den beste motgiften mot Hitlers ideologi man kan tenke seg.
Hvis noen hadde tenkt til å sette opp en nynazistisk organisasjon og gjøre den like profilert som Vigrid var på sitt mest beryktede, får de nok mindre lyst etter å ha lest hvor forstyrret og paranoid Tvedt fremstår, og hvordan livet hans i praksis nesten har blitt ødelagt av den fascistiske ideologien han ennå bekjenner seg til.
Oppsummering av kapitlene
Det merkeligste med «Det hvite raseriet» er at VG velger å fokusere så sterkt på høyreekstremisme og nasjonalisme, i en tid hvor mange av tingene de intervjuede i serien sier faktisk stemmer eller er i ferd med å skje.
Det verste med serien er at avisen trekker nesten direkte linjer mellom f.eks. ekte nazister og voldelige nasjonalister til folkevalgte politikere som Listhaug og Trump. Det beste eksemplet på dette er de forskjellige gradene av ekstremisme som presenteres i de første 21 kapitlene og bygger opp en antipati av alt som smaker av høyre, deretter avsluttes serien med Listhaug, Tvedt og Trump. Stort mer direkte kan ikke assosiasjoner gjøres.
Slik brunbeising kunne kanskje fungert for noen år siden, men leserne klarer å lese bedre mellom linjene nå for tiden – altså de samme innvandringsskeptiske leserne som er lei av å bli stemplet direkte eller indirekte som rasister og derfor har forlatt avisen i hopetall.
Helhetsinntrykket blir uansett at avisen rett og slett har gjort for mye ut av artiklene, og at det aller meste ikke angår, og ikke kommer til å angå, et norsk publikum.
Avisen tar forøvrig feil når den skriver at «en studie av terror begått av enslige aktører viser at høyreekstremister har vært ansvarlige for like mange terrorhandlinger som ekstreme islamister.»
For det første er sammenligningen ugyldig – islamistiske terrorister er nesten aldri enslige aktører, men har så og si alltid vært i kontakt med likesinnede i tiden før angrepet. Dernest har høyreorientert ekstremisme eksistert mye lengre i Europa enn den relativt nye islamismen, så det korrekte er å sammenligne prosentvis oppslutning i gruppene det gjelder. Og da blir helhetsbildet så mye verre for ekstremisme og raseri blant muslimer enn for VGs «hvite».
I mange år har man jo advart om mer dødelig terror à la Behring Breivik, og UiO fikk endog det rekordhøye beløpet 50 millioner kroner for å opprette senteret C-REX og forske på høyreekstremisme.
Og selv om VGs videreførte påstand fra Bjørgo om at høyreekstremister har drept minst 300 mennesker siden 1990 skulle stemme, er det nå skadelig og dødelig islamisme som øker i omfang i Europa. Samtidig avtar nasjonalistisk vold og terror samlet sett – selv i en era hvor ikke-vestlig masseinnvandring til kontinentet samlet sett er mange ganger større enn den noensinne har vært før, og i teorien kan trigge mange flere høyreekstreme angrep.
VG = ARS?
Interessant nok har VG+ hatt artikler om islamisme også, men de er relativt få. Og hvis man ser over avisens spesialer kan den fremstå som en forkjemper for asylsøkeres rettigheter. F.eks. er alle disse påkostede artiklene og seriene variasjoner over hvordan Festüng Europa er et slemt kontinent som ikke slipper inn alle som vil inn – «Festning Europa«, «Familien Alsaleh«, «Forliset«, «Syria-flyktningene«, «Flukten fra krigen» og «Syria-flyktningene i Norge«.
Dessuten har avisen gjort undrende artikkelserier hvor de søker å lytte til velgerne til bl.a. Trump og Le Pen, riktignok med en del venstrebias innabords og en slags «hva feiler det dem?»-holdning under det hele. Til og med Fritt Ord har gitt støtte til artikler som har forsøkt å forstå – eventuelt henge ut? – bl.a. innvandringskritiske folk som er aktive i kommentarfeltene.
Igjen kunne dette vært et bra tiltak, men bare dersom VG også gjorde lignende intervjuer med alle de venstreekstreme som har skrevet kommentarer hvor de f.eks. ønsker livet av f.eks. Sylvi Listhaug. Og siden avisen ikke gjør dette viser den med all tydelighet hvor mye den politisk heller til venstresiden og i forlengelsen av dette blir nok en forkjemper for blind globalisme.
Fremtiden
Ironisk nok kunne VG kanskje beholdt flere lesere dersom den hadde holdt seg til sin tidligere så folkelige «harry»-linje. Da ville avisen vært mer på linje med et folk som faktisk er stadig mindre positive til innvandring (spesielt ikke-vestlig) og definitivt ikke liker islam.
Men nei. Redaktør og direktør Gard Steiro insisterer tydeligvis på å fortsette galoppløpet inn i den politisk korrekte solnedgangen, og i prosessen mister han stadig flere lesere til alternative medier som HRS og Document.
Det finnes dog unntak blant kommentatorene, men t.o.m. relativt skarpe penner som Hanne Skartveit og Astrid Meland er ikke nok til å veie opp for alle de venstrevridde journalistene som daglig presenterer et naivt verdensbilde som ikke lenger eksisterer – og kanskje aldri har gjort det.
Hvis Steiro eller journalistene bak artikkelserien leser dette, la meg avslutningsvis komme med et lite råd. En kjerneregel i journalistikken er jo «follow the money», noe også dere med fordel kan gjøre. For kan det tenkes at grunnen til at dere blør penger er fordi det politisk korrekte produktet deres ikke lenger resonnerer med en befolkning som er blitt mer progressiv enn deres regressive journalister fortsatt er?
Et umiddelbart forslag kan være å lage to like forseggjorte artikkelserier dere kan kalle f.eks. «Det brune raseriet» og «Det venstreekstreme raseriet». Lag 24 kapitler for hver av disse to gruppene og trekk frem kjente og mindre kjente aktører med ekstreme holdninger – det er som kjent mer enn nok folk å ta av.
Hold også deres egne meninger fullstendig ute av teksten denne gangen, og la heller kritikere og kunnskapsrike folk stå for kommentarene. Og i motsetning til alle de venstreorienterte ekspertene dere hentet inn denne gangen kan dere vise litt mer oppfinnsomhet og journalistisk teft i fremtidige artikler. (Men hopp over Lars Gule, takk). Kontakt oss gjerne dersom dere vil ha forslag på både ekstremister og eksperter, vi har jo dekket disse emnene grundigere og over lengre tid enn dere.
Med to slike artikkelserier skaper dere en balanse i dekningen av ekstremisme og får mer kredibilitet igjen. Og kanskje flere papirlesere også?