Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) opplyser at over 45 000 migranter har tatt seg ulovlig til Italia over Middelhavet hittil i år. Det er 40 prosent økning fra samme periode i fjor. Blant de vanligste gruppene som ankommer finner vi land som Eritrea, Nigeria, Guinea, Elfenbenskysten och Bangladesh.
Samtidig driver såkalte ikke-statlige organisasjoner (NGOer), som likevel ofte er helt eller delvis finansisert av staten, sin private innvandringspolitikk med regelmessig fergevirksomhet i Middelhavet. Således ble hver syvende migrant som gikk i land i Italia i 2016 fraktet dit av organisasjonen Leger uten grenser, som nå blir etterforsket av landets påtalemyndigheter da de mener at en del av trafikken skjer i samarbeid med menneskesmuglere. Kartlegging av de europeiske NGO-skipene viser da også at flere av dem går i skytteltrafikk helt oppunder Libyas kyst for å plukke opp migranter og deretter ferge dem til Italia.
Migrasjonen over land fra Tyrkia til Hellas og videre inn i Europa har derimot sunket dramatisk etter stengningen av Balkanruten.
Italias innenriksminister Marco Minniti og den tyske innenriksministeren Thomas de Maizière forelår nå at EU så raskt som mulig forsøker å stanse den enorme tilstrømningen ved å gjøre en innsats på grensen mellom Libya og Niger.
I ett brev till EU-kommissionen, som nyhetsbyrån AFP, tagit del av, skriver de att de är övertygade om att «vi måste göra allt i vår makt» för att förhindra att hundratusentals människor återigen riskerar livet i smugglares händer på Medelhavet.
EU-insatsen skulle bland annat bidra till utveckling i samhällen i gränsområdet och ge Libyen «teknisk och finansiell hjälp» att bekämpa illegal migration.
Libyen hoppas på hjälp
En företrädare för den FN-stödda libyska regeringen i Tripoli säger att hans regering är beredd att inrätta en ny styrka för att bevaka gränserna i söder, men att det bara är möjligt om andra länder hjälper till, rapporterar Reuters.
– Den svåra ekonomiska situationen i regionen förmår många unga att arbeta för flyktingsmugglarna, säger Abdulsalam Kajman, vicepresident i den libyska regeringen, till den italienska tidningen Corriere della Sera.
Selv om vi har kunstig lave ankomsttall for tiden, er migrantpresset snart like stort som i «kriseåret» 2015. Flere enn noensinne tar seg over Middelhavet til Italia. Før mars var omme hadde 22.000 asylsøkere foretatt reisen, sammenlignet med rundt 18.500 i perioden januar-mars i fjor og antallet øker raskt. Bare i påskehelgen ble over 8000 asylsøkere plukket opp av europeiske skip og 6000 ble plukket opp og ferget videre til Italia forrige helg. Italienske medier og hjelpeorganisasjoner frykter at opptil 250.000 asylsøkere vil ankomme Italia i år. Det er i så fall hundre tusen flere enn det som ankom i rekordåret 2015, da UNHCR registrerte 153.842 ankomster.
Europeiske NGOers svært problematiske virksomhet og italienske påtalemyndigheters – og noen mediers – etterforskning av samme, samt indikasjoner og bevis for at den skjer i en viss samforstand med kriminelle menneskesmuglere, er av en eller annen grunn lite omtalt i norske og nordeuropeiske medier. Document.nos Christian Skaug har skrevet flere inngående artikler om saken:
For det første ser de glatt bort fra at den mer eller mindre reelle nødsituasjonen som oppstår ved tolvmilsgrensen, er iscenesatt av kriminelle, noe som er velkjent. Den skyldes ikke uheldige omstendigheter i forbindelse med alminnelig båttrafikk. Ingen kan påberope seg uvitenhet om dette. De såkalte redningsoperasjonene skjer i en klanderverdig samforståelse med forbryterne som sender migrantene ut på havet. At de dermed gjør seg til redskap for forbrytere, er hevet over tvil. At dette skjer helt direkte, går frem av de avlyttede samtalene statsadvokat Zuccaro har vist til, men NGO-ene hjelper forbryterne med å holde sin skitne virksomhet i gang, uansett hvilken grad av koordinering som finner sted.
For det andre er ikke denne angivelige livredningen lenger et avvik fra normalsituasjonen, men en ny, fordreid normalitet. Det italienske nyhetstidsskriftet Panorama, som sist torsdag kunne opplyse om at medlemmer av Leger uten grenser er under påtalemyndighetens etterforskning – hittil uten å ha blitt siktet – på grunn av mistanke om menneskesmugling, har kartlagt bevegelsene til fire av organisasjonens fartøy over lang tid.
På side 58 av papirutgaven som kom ut den 11. mai, ser man f.eks. bevegelsene til skipet Aquarius, som Leger uten grenser benytter i samarbeid med SOS Mediterranée, i tiden 5. mai 2016 til 9. mai 2017:
For skipene Boubon Argos, Dignity I og Vos Prudence er bevegelsene omtrent like regelmessige, om enn ikke helt like. Denne virksomheten koster flesk: Fire millioner euro gikk med bare til driften av Aquarius i 2016.
Vi er altså vitne til skip som dag ut og dag inn – for Aquarius’ vedkommende også hele året – frakter personer som er havnet i en iscenesatt havsnød noen kilometer fra de libyske strendene, til Europa med industriell effektivitet: Hver sjuende migrant som gikk i land i Italia i fjor, ble fraktet av Leger uten grenser. Og det er nettopp denne iscenesettelsen som omgjør det som i utgangspunktet var illegale migranter, til skibbrudne. Noen timer senere er de eks-skibbrudne plutselig å anse som mulige politiske flyktninger.
Den norske regjeringen deltar for øvrig også i skytteltrafikken. Siden 2015 har regjeringen leid skipene «Siem Pilot» og «Peter Henry von Koss», som til sammen har hentet over 60 000 migranter ved Libyas kyst og satt dem i land i Europa. I april underskrev Justisdepartementet en kontrakt med Fosnavågrederiet Olympic Nor AS, hvis skip «Olympic Commander» skal overta «Siem Pilots» oppdrag.
Dette skjer til tross for at regjeringen meget godt vet at flesteparten som ankommer ikke har krav på beskyttelse – samtidig som enhver vet at det er svært vanskelig, på grensen til umulig, ressurskrevende og kostbart å få sendt ut avviste asylsøkere etter at de har satt foten på europeisk jord – at NGOene i praksis bistår kriminelle menneskesmuglere og således påskynder den omfattende, ulovlige innvandringen (jfr. en analyse foretatt for regjeringen, men unntatt offentlighet, og publisert av Skaug 6. mai).
