UNHCR: «Since the beginning of the year, over 77,000 people have tried to cross the Mediterranean to Europe.» Hvorfor?
Utenrikskommentator for SVT, Erika Bjerström sier følgende: «Disse unge mennene er fullstendig feilinformert om Europa i hjemlandet. De ser på Europa som en minibank, hvor det bare er å hente ut penger, for det har deres slektninger som har jobbet i Europa.» Sikkert spissformulert, men hun har et poeng?
Skipene i Middelhavet som er finansiert av en rekke europeiske land transporterer velferdsmigrantene til Italia for å spare tid og redde flere liv. Den italienske regjeringen ber nå andre EU-land om å ta ansvar, kapasiteten er sprengt.
Det er en tragedie som utspiller seg i dobbel forstand, både for emigrantene og Europa. Frontex-skipene med verdens snilleste mannskaper jobber som helter for å redde mennesker, de gjør tross alt bare jobben de er satt til, men politikerne, ikke minst EU, velger å se en annen vei når det kommer til konsekvensene.
UNHCR (June 2017) «Despite the heroic work of those involved in rescue at sea, the deal toll on the Mediterranean continues to rise. More than 2,000 people are reported to have died or gone missing since the start of the year.»
I 2016 hentet og reddet den italienske kystvakten 180.000 personer opp fra Middelhavet. De norske fartøyene reddet 59.000 mennesker frem til februar 2017. Selv om det ikke mangler på heroisk innsats, så øker drukningsulykkene.
Frontex regner med å øke aktivitet frem til 2020! Det har aldri har vært flere livredningsfartøy i Middelhavet, og aldri har det vært flere drukningsulykker. 4.500 døde i 2016 mot 2.800 i 2015. Hittil i år er det over 2.000 døde. Jo flere skip som settes inn i arbeidet, desto flere omkommer i Middelhavet.
Det er den dystre sannheten vi sjeldent får lese om i avisene.
21 juni 2017, Independent: «More than 2,000 migrants have died attempting treacherous boat crossings to Europe so far this year. (…) «during the first four months of 2017, the proportion of rescues conducted by NGOs has increased to 35 percent.»
NGO-enes økende tilstedeværelse med skip i Middelhavet påvirker antall drukningsulykker negativt, den stiger fra år til år. EUs fiasko med omfordelingsprogrammet gjør ikke situasjonen noe bedre. Migranter fortrinnsvis fra Eritrea og Syria utvides til også å gjelde mennesker fra Nigeria. Forstå den som kan.
Hva slags signaler sender Europa til store deler av Afrika, som sliter med stor fattigdom? Hva med å gjøre kort prosess for Europas del? Send et åpent brev til hele Afrika oversatt til alle språk med følgende tekst: Europa er mulighetens kontinent. Makter dere den strabasiøse vandringen frem til Libyas kystlinje, og blakker dere for penger til grådige menneskesmuglere – ja, da fikser vi resten.
Vi er «De Gode Samaritanene» som ikke syns det gir mening å snakke om at dødstallene i Middelhavet stiger i takt med antall båtmigranter vi redder. Vi sørger for gratis transport fra Europas havner, i alle fall kost og losji, selv om majoriteten av den europeiske befolkningen innser at denne trafikken er nedbrytende for kontinentet vårt. Men det er ikke flertallet av befolkningen som blir lyttet til, det har mediene bestemt. Og EU har et tvangsfordelingsprogram som tvinger nasjonalstatene å ta migrantene i mot. Beklager, men det er «velkommen» med bismak.
Og så har vi dumme Norge da, som på frivillig basis, dertil som det første landet, takket ja til å delta i omfordelingsprogrammet til EU. I lille blåøyde Norge står vi parat med termos, nistepakker, kosedyr og unge håpefulle idealister (dem er det mange av), typisk skandinaviske damer med svære «Refugee welcome»-skilt. Deretter følger innkvartering, lommepenger, bolig, familiegjenforening, og også rettigheter som nordmenn bare kan drømme om. Sistnevnte mener Arbeiderpartiet dere migranter, som når dere har fått status flyktninger, så sårt trenger.
Men først må dere altså bestå testen: Dere må klare hinderløypen med drukningsdøden, trafficking, slavehandel, organsalg, sex-industrien og menneskesmuglernes innfall på reisen.
Fiaskoprogrammet til EU har kun fordelt kun 5.000 migranter mellom 2015 og 2017. Det er ikke rart at Italienske myndigheter er desperate. De ønsker å flytte søknadsprosessen til Libya, og de som får innvilget opphold kan deretter bringes trygt til Europa, og fordeles, uten å risikere drukningsulykker.
Så klart! Det finnes ingen annen løsning.
Det fødes mer enn 100 millioner mennesker hvert år på Afrikas kontinent, godt hjulpet av Vestens vaksineprogram som har sørget for synkende barnedødelighet og dermed en dramatisk befolkningsvekst.
Europa er faktisk under dobbeltangrep. Det er velferdsmigranter som invaderer Europa og det er våre politikere, som sammen med «kollaboratørene» i pressen, angriper sine borgere med beskyldninger om rasisme og fremmedhat hvis ikke befolkningen stiller seg pent og pyntelig på rekke og rad sammen med godhetsapostlene og applauderer det «nye vi».
En av de største skurkene i dramaet som foregår på høylys dag i Middelhavet er journalistene – den fjerde statsmakt. Hadde journalistene gjort jobben de i utgangspunktet er satt til å gjøre, ville innvandringspolitikken sett helt annerledes ut i dag. Å fronte en restriktiv innvandringspolitikk er for ubehagelig for konfliktsky godværspolitikere som er mest opptatt av å skåre høyt på meningsmålinger foran valget til høsten. Da må vi gjennom alle frasene på nytt: «streng og rettferdig», «vår plikt», «fordele byrdene» etc. Det høres så «godt ut», men de samme vet at prosjektet er dømt til å mislykkes. Angela Merkel er det beste beviset på det: Vi klarer det, sa hun. Nei, det gjorde Tyskland ikke. Og det viste seg svært raskt.
Det som kan ligne et selvhat blant elitene mot sin egen befolkning har pågått i flere tiår nå. De som opponerer mot den fullstendige feilslåtte innvandringspolitikken blir raskt stemplet i pressen, hvorpå hele nasjonen fortsatt er lammet av en slags kollektiv frykt for å si fra om at nok er nok. Nå må det til en drastisk omlegging av asylinstituttet.
Konsekvensene av rådene politisk galskap er i ferd med å manifestere en praksis der de minst privilegerte blir nedprioritert til fordel for vilt fremmede mennesker, ni av 10 uten ID, som kommer til bugnende koldtbord. Det er mennesker som ikke blir båret inn på Gullstol til Norge, derimot blir de båret rundt på gullstol før, og i alle fall når, de får oppholdstillatelse.
Noen må selvsagt betale for «festen», det gjør arbeiderklassen i Norge, som i resten av Europa.
Kilder: UNCHR, Independent, SVT