Arme Europa slikker fremdeles sårene som Hitler etterlot seg. Dette kombinert med vår egen kolonitid – glemt er selvsagt andre (ikke-europeiske) folkeslags imperialisme og folkemord – gjør at vi fremdeles går en selvpålagt botsgang, i alle fall den politiske eliten. Og den gås i takt med mediene og den akademiske eliten. Stakkars Europa. Stakkars oss vanlig dødelige.
Den franske filosofen Pascal Bruckner, sa det så usedvanlig godt i boken Botferdighetens tyranni. Et essay om Vestens masochisme. Boken åpner med denne kanonkaden:
«Hele verden hater oss, og det har vi fortjent. Dette er hva de fleste europeere tror, i alle fall i vest. Vårt kontinent er blitt hjemsøkt av angerens plager helt siden 1945. Vi ruger over tidligere grusomheter, kriger, religionsforfølgelser, slaveri, imperialisme, fascisme, kommunisme. Hele Europas historie kan synes som en eneste lang liste av mord og plyndring som har ført til to verdensomspennende konflikter, for ikke å si et utrettelig selvmord. Grusomheter uten sidestykke, industrialisering av mord i stor skala i nazistenes og Sovjetunionens leire, blodige sjarlataner som oppkastes til massenes idoler, radikal ondskap forvandlet til byråkratisk rutine, slik er status.»
Bruckners lidelsesberetning fortsetter slik:
«Arme Europa. I går som i dag stiger det en liklukt fra henne, hennes fortid klistrer seg til nåtidens spedalskhet. Den vender stadig tilbake som symptom, hva enn hun gjør. … Vi betaler for uminnelige tiders besudling, vi er skyldige med tilbakevirkende kraft i grusomhetene våre forfedre eller andre begikk. Vi får si med salmesangen: ’O Gud, rens meg for de synder jeg ikke vet om og tilgi meg min nestes’.»
Dette er fra den spanske enklaven Ceuta i Marokko. Men husk: Det er på det smaleste bare 14 km fra Marokko til Spania. En gummibåt er nok.
Og slik ser det ut når de kommer båtveien:
Husk: Disse mennene benytter seg av muligheten Europa anført av EU har gitt dem. Det er ikke disse mennene som er hovedproblemet, det er det en evneveik politisk ledelse som er, anført av EU.