Mange av oss fulgte nok årets første partilederdebatt mandag, men jeg tror bestemt at ikke så veldig mange av oss klarte å se hele sendingen. Rett og slett fordi debatten hviler på å skulle være «morsom», det skal være underholdning, der partilederne er bevæpnet til tennene med sitater eller det de tror er slående bemerkninger – som typisk går tilbake i tid. Dertil sniker det seg inn mer og mer frekkhet. En tilsynelatende respektløshet overfor «kollegaer», som jeg mistenker er mest et spill for galleriet: Bak scenen er nok tonen litt mer høflig. Håper jeg i alle fall. Og så dette med å rope høyest. Før ville det vært et svakhetstrekk, nå gir det poeng. Avbrytelser og spydigheter er blitt en legitim del av valgkampen.
Virker dette etter hensikten? Når partiledere ikke gir seriøse svar, mistenker noen av oss at de ikke kan utdype temaet nærmere. De lirer av seg morsomheter for å unngå å havne i detaljer.
Når jeg sier at «noen av oss» er det fordi latteren satt løst blant publikum på årets første partilederdebatt. Kanskje det er en kollektiv suggesjon utløst av kø og venting, der det endelig kom en «forløsning»? Jeg tror dog ikke at latteren satt like løst i de tusen hjem.
Hvor har så politikerne fått det fra at vi skal le oss frem til å foreta et partivalg? Er det regissert av mediene og fanget opp av partiene, særlig nå når sosiale medier er blitt så betydelig i kampen om oppmerksomhet?
Hopp!
Thatcher lot seg forskrekke over journalistens forslag om å delta på en gimmick (bilde fra YouTube)
Man lengter tilbake til den gang statsledere var statsledere. Her er det på sin plass å minne om det legendariske intervjuet med Margaret Thatcher (tilgjengelig på YouTube), som alle politikere, deres rådgivere og mediefolk burde ta en titt på (igjen).
Thatcher ble intervjuet av en svensk journalist som hadde som gimmick at alle hun intervjuet skulle gjøre ett eller annet uventet, for eksempel et hopp. Men den gang ei når det kom til Thatcher. Bare å se forskrekkelsen i ansiktet til Thatcher over et slikt forslag, er verdt hvert sekund. Noe slikt kunne hun «ikke drømme om gjøre». Journalisten viser til at selv Gorbatsjov var med på en slik gimmick, hvilket ikke imponerer en overrasket Thatcher:
«Tror han at det er hva som forventes av politikere i et fritt samfunn?»
Argumentet fra journalisten om at «politikere bare prater og prater ….» faller heller ikke i god jord, for da smeller Storbritannias første statsminister (1979-90) til med en kommentar som enhver statsleder burde har øverst på blokka:
«Jeg er ikke vant til å prate, jeg er vant til å gjøre. (…) «
Journalisten argumentasjon om at en gimmick kan være med på å vise en annen side av seg selv, kjøpes heller ikke av Thatcher:
«Hva det viser er at man vil bli betraktet som normal og populær. Det er ingenting som jeg behøver understreke eller bevise.» ( … ) «Jeg vil ikke miste min respekt gjennom å gjøre noe så absurd.»
Jonas og Rasmus hopper
Støre får tilbakemelding fra Støre (bilde fra Facebook)
Veien synes uendelig lang til en tid der nasjonale politikere og statsledere, uansett hvor politisk uenig man eventuelt er med dem, hadde integritet og slik oppnådde respekt. Ja, noen av en slik karakter at politikken de førte i ettertid bærer deres navn, som for eksempel thatcherisme. I dag skal vi huske politikken til våre partier gjennom partiledere som «lydmenn» og «dørbankere».
På Jonas Gahr Støre (Ap) sin Facebook-side kan vi se film der partileder Støre spiller rollen som seg selv etter en debatt og rollen som lydmann (forkledd som det som mistenkelig ligner på rollefiguren til vaktmester Narvestad i Borettslaget). Hele poenget er at lydmann-Støre mener at politiker-Støre bruker for mange ord. Konklusjonen blir at Aps politikk skal kokes ned til ett ord, her «Arbeidsplasser». Da har vi fått spikret den, ikke sant? Hopp, Jonas, hopp!
Støre selv har kommentert filmen som følgende: «Godt å være i gang med valgkampen og den første partilederdebatten. Fikk noen friske tilbakemeldinger fra lydmannen på sendingen..»
Samme idé har Miljøpartiet De Grønne. På Facebook-siden til partiet finner vi en film der partileder Hansson banker på hos forskjellige folk, spilt av Hansson selv. Intensjonen er å få frem MDGs politikk, men oppmerksomheten fanges av «folks» parykker – og at Hansson gjør seg bedre som politiker enn «folk flest». Hopp, Rasmus, hopp!
Hansson møter seg selv i døra (bilde fra Facebook)
MDG kommenterer filmen slik:
«Ta godt imot Rasmus Hansson når han (eller noen andre MDGere) snart kommer og banker på døra di. (Han var litt nervøs, så han måtte øve litt på begge sider av døra først – ikke sant han var flink?!). Tagg en venn som ligner på Rasmus med parykk.»
Selvsagt kan det også være morsomme innslag i politikken, og debattene kan ha snertne kommentarer, men når ledende politikere inntar rollen som komikere og mediene deler ut terningkast over deres opptreden, da er opplevelsen at de befinner seg i en helt annen bransje.
Kanskje vi hadde vært tjent med å ta demokratiet og stortingsvalget litt mer seriøst?