Jens Tomas Anfindsen, HRS
Temaet for programmet «Vekkelsen» (som sendes i reprise på NRK 1, søndag kl. 23:20) er av aller største viktighet, og det har vært vel anvendte penger av Fritt Ord å støtte produksjonen av dette programmet, som ble laget i samarbeid mellom dokumentaristene Dag H. Nestegard og Mohammed Alayoubi. Programmet har vært med å sette det politiske islam som et tema på den politiske dagsorden i Norge, og har uten tvil bidratt til å øke nordmenns kunnskapsnivå om den politisk-religiøse vekkelsen innen islam. Så langt vel og bra!
Likevel har HRS noen kritiske refleksjoner til den ideologiske vinklingen som er blitt lagt tilgrunn for journalistikken i denne produksjonen. Satt litt på spissen kan vi si at programmet formidlet et helt bestemt ideologisk plott, et trusselbilde og et slags forslag til problemets løsning. Pussig nok sammenfaller alt dette på en prikk med meningene til islamforskere og Midtøsten-kjennere ved norske universiteter, slik som Kari Vogt, Oddbjørn Leirvik, Knut Vikør, Hilde Henriksen Waage og Bjørn Olav Utvik; meninger som på ingen måte er ukontroversielle i en internasjonal sammenheng. Plottet, trusselbildet og løsningen programmet Vekkelsen presenterte oss for, kan beskrives omtrent som følger:
PlottetIslamismen er et religionspolitisk svar på et stort knippe frustrasjonsmomenter som plager verdens muslimer. I den muslimske verden opererer de islamistiske bevegelsene i opposisjon til udemokratiske og undertrykkende regimer. Den islamistiske hovedstrømningen er moderat og pasifistisk, mens en betydelig og voksende minoritetsgruppe er radikal og voldelig.
TrusselenMed mindre de moderate islamistene gis reell politisk innflytelse, og med mindre frustrasjonsmomentene som nærer den islamistiske vekkelsen i første omgang, oppløses, vil den radikale og voldelige islamismen tilta i styrke, og både Midtøsten og Vesten vil i så fall få smake islamistenes vrede.
LøsningenDe moderate islamistene må gis politisk innflytelse og betraktes som politiske partnere av Vesten. Muslimenes frustrasjonsmomenter må lindres.
Dette kan stå som sammenfatning av det ideologiske budskapet som ble formidlet i programmet Vekkelsen, slik undertegnede oppfattet det. Og ingenting hva plottet eller trusselbildet angår er saklig sett direkte feil, selv om begrepene ”moderat” og ”pasifistisk” krever nærmere kvalifikasjon for å være meningsfulle i denne sammenhengen. Problemet er den foreslåtte løsningen. Problemet oppstår idet man på ovennevnte premissgrunnlag trekker den konklusjon at derfor bør de moderate islamistene tas inn i varmen, derfor bør Vesten støtte de moderate islamistene eller betrakte dem som politiske partnere. Men det er dette budskap programmet Vekkelsen faktisk syntes å formidle.
Begir man seg inn på denne slutningen, har man i realiteten omfavnet idealet om Vestens undergang. Man har alliert seg med en av de mest illiberale og undertrykkende ideologiske strømninger som verden noensinne har gitt opphav til. Og man lefler med krefter som åpent annonserer sin hensikt om å utslette Israel, og å overvinne den judeo-kristne sivilisasjon forøvrig. ”Appeasement” overfor islamistene er intet mindre enn en geopolitisk dødsfelle. La meg forklare.
Trussel og fryktFor det første, tilgrunn for det ovenfor beskrevne plottet og trusselbildet, ligger en trusselens og fryktens logikk. Med mindre både Vesten og andre politiske aktører gjør som de ”moderate” islamistene” vil, kommer ikke disse til å være så moderate likevel. Da vil de gå ”bananas”. Å gi etter for denne trusselen, er å gi etter for utpresning. Det er heller ikke godt å si når og hvor utpresningen vil ende hvis man først gir etter for den. Er det nok for islamistene med politisk makt i de islamske landene samt at Israel overvinnes og at Jerusalem underlegges islamsk kontroll, eller vil islamistenes krav bare utvides i takt med at de innfris? Har ikke islam også rett til å ta tilbake tapt land i Europa? Må ikke også Europas islamister få politisk innflytelse? Har ikke også Europas muslimer full rett til full praktisering av sharia? (hvilket ville innebære en radikal omlegging av europeisk rettspraksis). Og så videre.
Islamistenes ambisjoner er globale. Å gi etter for deres krav er bare det samme som å forskyve grensene for hva de kommer til å kreve, og de vil i enhver sitasjon kunne påberope seg diskriminering og undertrykking dersom ikke deres krav innfris. Kompromisser med en bevegelse som har globale og totalitære mål, vil per definisjon være som midlertidige våpenhviler å regne.
For det andre, tilgrunn for denne trusselens og fryktens logikk ligger en ansvarsfraskrivelse overfor sakens involverte personer. Hele analysen baserer seg (muligens ubevisst) på en antakelse av at muslimers handlinger kan forstås i lys av kategorien for årsak og virkning: ”Frustrasjon forårsaker at araberne går amok, derfor må vi lindre deres frustrasjon”, er resonnementets essens. Som om ikke de involverte personer har noe valg i forhold til hva de gjør. Man glemmer at aktørene her er mennesker som står til ansvar for sine handlinger. Dersom disse menneskene faktisk går amok med vold og terror, er det ingen grunn til å utvise noen forståelse for dette; tvert imot bør all islamsk ekstremisme og galskap fordømmes betingelsesløst, selv om den skulle være motivert av legitime frustrasjonsmomenter. Nevnte ansvarsfraskrivelse er faktisk en form for såkalt orientalisme; Vestens nedlatende blikk på de gale og utilregnelige araberne. Det mange ser ut til å ”glemme” i denne sammenheng, er at en rekke andre folkeslag og etniske eller religiøse grupper, også opplever urettferdighet og politiske frustrasjoner, men at de tenderer til å reagere på dette i langt mindre problematiske former og å finne langt mer konstruktive løsninger enn hva Muhammeds etterfølgere gjør.
IslamismeVidere, en viktig faktor som det ovenfor nevnte løsningsforslag ikke synes å ta tilstrekkelig hensyn til, er hva de ”moderate” islamistenes eget politiske program faktisk innebærer. Riktignok skriver Dag Nestegard i en kronikk i Dagbladet at det er ”ein nøktern observasjon at islamistane representerer ein totalitær ideologi”. Men filmen han har laget synes likefullt å fremholde den ”moderate” og ”demokratiske” islamismen som det minste av to onder vi er tvunget til å velge blant. Er det så enkelt? Og selv om de de ”moderate” islamistene faktisk er mindre ekstreme enn de radikale islamistene, betyr dette at de virkelig er moderate i en vanlig, ukvalifisert betydning av ordet? Langt ifra! Skillet mellom moderat og radikal islamisme handler først og fremst om synet på vold og krig som et middel til å utbre islamsk herredømme. Radikale islamister mener at muslimer er kalt til jihad mot de vantro inntil ”all religion tilhører Allah alene”, mens de moderate islamistene mener at voldelig jihad kun skal benyttes som selvforsvar, i tilfeller der ummaen er under angrep eller i tilfeller der noen forsøker å legge hindringer i veien for utbredelsen av islam. Dette er altså et skille hva angår metode og midler for å fremme det islamske samfunnet. Men vi må ikke glemme at all islamisme faktisk har til hensikt å bygge et islamsk samfunn der islamsk lov, sharia, er kilde for statens lovgivning og ramme for statens myndigheter. For de fleste vestlige mennesker, i hvert fall, innebærer dette at også ”moderat” islamisme vil fremstå som fullstendig ekstremt.
Hvorfor er så moderat islamisme ekstremt? Vel, dette dreier seg om islamismens forhold til islam som et juridisk-politisk system. Men mindre man tyr til svært kreative og uortodokse fortolkningsmetoder (som ikke anerkjennes av det religiøse etablissementet), vil en hvilken som helst utlegning av sharia, om aldri så liberal relativt sett, komme ut med, for oss i Vesten, helt ekstreme og etisk uakseptable løsninger for reguleringen av samfunnet. Dette kan illustreres med referanse til fatwaer som er utgitt av Sjeik Yusuf al-Qaradawi, en anerkjent og høyt respektert islamsk rettslærd som nettopp regnes som åndelig leder for Det muslimske brorskapets ”moderate” islamisme. Qaradawi har bl.a. utgitt fatwaer som:
Foreskriver straff eller dødsstraff for utenomekteskapelig sex
Foreskriver straff eller dødstraff for homoseksualitet
Foreskriver dødstraff for apostasi (en apostat som forlater islam i det stille vil straffes i helvete og det er ikke nødvendig å drepe ham/henne her på jorden. Men en apostat som motarbeider islam og prøver å vende andre vekk fra islam, han/hun må ryddes av veien).
Hevder at det å akseptere det sekulære demokratiet er ensbetydende med ateisme og utgjør et regelrett frafall fra islam – apostasi – hvilket altså, potensielt, er straffbart med døden. (Qaradawi går inn for islamsk demokrati, hvilket innebærer at folket har rett til å velge sine ledere, men hvor sharia utgjør statens grunnlov).
Foreskriver at menn har rett, under bestemte betingelser, til å disiplinere sine hustruer med mild fysisk avstraffelse.
Legitmerer selvmordsbomber (”martyraksjoner”) mot sivile israelere.
Tillater omskjæring av jenter forutsatt at bare en liten, øvre del av klitoris fjernes. (Men Qaradawi mener ikke at omskjæring er påbudt).
Foreskriver at kvinner skal arve mindre enn menn
Om denne form for islamisme innføres demokratisk eller ikke, kan være av underordnet betydning i det store bildet. Dette er en ideologi som vil påtvinge samfunnet et menneskefiendtlig og repressivt juridisk-religiøst system, og således krefter man bør være meget varsom med å inngå politiske hestehandler med. Merk spesielt Qaradawis (og Brorskapets) syn på demokrati. Aksept av det sekulære demokratiet, et system der folket har den lovgivende makt, er ensbetydende med ateisme og et frafall fra islam.
BrorskapetI oktober i år fremla ledelsen i Det muslimske brorskap et politisk prinsipprogram som fremstår som noe av et slag i ansiktet på enhver som hadde håpet at bevegelsen skulle reformeres i en vestlig-demokratisk i retning og harmoneres med en vestlig forståelse av menneskerettighetene. Prinsipprogrammet utelukker kvinner, jøder og kristne fra presidentvervet i staten; jøder, kristne og andre ikke-muslimer fordi regjeringen vil inneha islamske religiøse plikter som bare muslimer kan utføre, og kvinner fordi ”stillingens religiøse og militære plikter står i motsetning til kvinnens natur og hennes sosiale og humanitære oppgaver”.
Brorskapets prinsipprogram tar videre til orde for opprettelsen av et religiøst eldsteråd som skal overvåke regjeringens arbeider, etter modell fra Iran. Eldsterådet skal bære være et rådgivende, ikke et lovgivende organ, men like fullt ha vetorett i saker som vedrører ”anerkjent islamsk lovtekst”. Muhammed Mursi, som ledet komiteen som fremla det aktuelle prinsipprogrammet, bedyrer at Brorskapet ikke ønsker en ”religiøs stat”, men dette fremstår som semantisk flisespikkeri. En rekke politiske analytikere har påpekt, med rette, at det ”demokratiske” systemet som Brorskapet går inn for, i realiteten er en form for teokrati.
Bahy Eldin Hassan, som leder Cairo Center for Human Rights, sier at Borskapets nye plattform betjener seg av retorikk hentet fra demokratisk filosofi og menneskerettighetstenkning, men at det politiske innholdet er det samme som for tidligere generasjoner muslimbrødre.
Videre har vestlige analytikere (av venstrepolitisk legning) en tendens til å overse at Det muslimske brorskapets ”moderate islamisme” er fiendtlig innstilt overfor Vesten – og det hva enten Vesten betraktes som en judeo-kristen eller sekulærhumanistisk sivilisasjon. Dette fremgår av den ”moderate” islamismens litteratur og øvrige propaganda. Yusuf al-Qaradawi har ved flere anledninger uttalt at ”Islam vil erobre Europa”. Dette er uttrykk for mer enn bare en ideologisk-religiøs overbevisning om at hele verden en dag vil følge islam (av egen fri vilje). Dette handler om politikk og makt.
To helt sentrale avsløringer fra vestlige etterretningstjenester har vist at Det muslimske brorskapet arbeider med en målrettet og langsiktig strategi for underminering av Vestens ”gudløse styresett” og for islamsk, politisk maktovertakelse – med vold om nødvendig.
Det ene datumet stammer fra en relativt fersk rettssak som fant sted i USA, kalt ”The United States of America v. Holy Land Foundation for Relief and Development et al” (se kilde og utfyllende rapport). The Holy Land Foundation er en av flere ”veldedighetsorganisasjoner” som drives av Det muslimske brorskapet og som er nært tilknyttet Hamas. I oktober i år sto denne organisasjonen tiltalt for en amerikansk domstol, anklaget for å kanalisere giverpenger til islamske terrororganisasjoner i Midtøsten. Under rettssaken ble det fremlagt en rekke dokumenter fra Brorskapets interne virksomheter i USA, og disse har gitt et helt unikt innblikk gruppens virkemåte og ambisjoner for både USA og Vesten for øvrig. (Det er vert å merke deg at tiltalte aksepterte dokumentenes ekthet uten protest). Det mest slående bevismaterialet som ble fremlagt i denne sammenheng, var et internt strategidokument datert 1991, skrevet av en høyerestående leder i Brorskapet i USA og med tittelen ”On the General Strategic Goal for the Group in North America”. I dokumentet heter det (undertegnedes oversettelse):
Ikhwan [= Brorskapet] må forstå sitt arbeid i Amerika som en slags stor jihad for å eliminere og ødelegge vestlig sivilisasjon innenifra, for ved de troendes hender å underminere dets miserable hus slik at det faller, og slik at Allahs religion gis seier over alle andre religioner.
Saken frembrakte en lang rekke andre beviser og indisier som forsterker og utdyper den umiddelbare forståelse av dette utsagnet (se den refererte rapporten).
Det andre datumet stammer fra et politiraid mot direktøren for Al-Taqwa Bank (Brorskapets bank) i Lugano, Sveits, den 7. november 2001. Bankdirektør Youssef Nada hadde på det daværende tidspunkt en mer enn femti år lang forbindelse med Det muslimske brorskapet bak seg, og han har innrømmet å være en høyerestående leder i bevegelsen. Da Nadas luksuriøse villa i Campione (en vakker og eksklusiv fjellandsby i nærheten Lugano) ble stormet, tok politiet beslag i dokumenter de fant på Nadas kontor. Det mest interessante av disse er er et dokument som i vestlig etterretningstjeneste siden den gang har gått under navnet ”Prosjektet”.
”Prosjektet” er et 14-siders dokument, skrevet på arabisk og datert 1. desember 1982. Dokumentet heter ”Mot en global strategi for islamsk politikk” og presenterer en 12-punkts strategi for å ”etablere en islamsk verdensregjering”. I Nadas vitnemål for sveitsiske domstoler fremgikk det at det usignerte dokumentet var utarbeidet av ”islamske forskere” tilknyttet Det muslimske brorskapet. Utfyllende detaljer og eksakte kildehenvisninger til alt dette materialet finnes systematisert i en bok utgitt av den sveitsiske journalisten Sylvain Besson, La conquête de l’occident : Le projet secret des islamistes (2005). En engelsk oversettelse av ”Prosjektet”-dokumentet er tilgjengelig hos FrontPage Magazine.
Det som er spesielt med ”Prosjektet”, til forskjell fra de mer primitive ropene om ”død over Israel”, ”død over USA” og lignende, er at dokumentet presenterer en langsiktig og fleksibel strategi, over flere faser, for en kulturell og religiøs invasjon av Vesten. Heller enn vold og terror, legger Prosjektet opp til alliansebygging, infiltrasjon, politisk deltakelse, bedrag, utviklingen av islamske institusjoner, parallellsamfunn og enklaver, autonome politistyrker med mer; alt i den hensikt å forberede og fremme islamsk, politisk styre. Patrick Poole har sammenfattet handlingspunktene i ”Prosjektet” slik:
Networking and coordinating actions between likeminded Islamist organizations;
Avoiding open alliances with known terrorist organizations and individuals to maintain the appearance of “moderation”;
Infiltrating and taking over existing Muslim organizations to realign them towards the Muslim Brotherhood’s collective goals;
Using deception to mask the intended goals of Islamist actions, as long as it doesn’t conflict with shari’a law;
Avoiding social conflicts with Westerners locally, nationally or globally, that might damage the long-term ability to expand the Islamist powerbase in the West or provoke a lash back against Muslims;
Establishing financial networks to fund the work of conversion of the West, including the support of full-time administrators and workers;
Conducting surveillance, obtaining data, and establishing collection and data storage capabilities;
Putting into place a watchdog system for monitoring Western media to warn Muslims of “international plots fomented against them”;
Cultivating an Islamist intellectual community, including the establishment of think-tanks and advocacy groups, and publishing “academic” studies, to legitimize Islamist positions and to chronicle the history of Islamist movements;
Developing a comprehensive 100-year plan to advance Islamist ideology throughout the world;
Balancing international objectives with local flexibility;
Building extensive social networks of schools, hospitals and charitable organizations dedicated to Islamist ideals so that contact with the movement for Muslims in the West is constant;
Involving ideologically committed Muslims in democratically-elected institutions on all levels in the West, including government, NGOs, private organizations and labor unions;
Instrumentally using existing Western institutions until they can be converted and put into service of Islam;
Drafting Islamic constitutions, laws and policies for eventual implementation;
Avoiding conflict within the Islamist movements on all levels, including the development of processes for conflict resolution;
Instituting alliances with Western “progressive” organizations that share similar goals;
Creating autonomous “security forces” to protect Muslims in the West;
Inflaming violence and keeping Muslims living in the West “in a jihad frame of mind”;
Supporting jihad movements across the Muslim world through preaching, propaganda, personnel, funding, and technical and operational support;
Making the Palestinian cause a global wedge issue for Muslims;
Adopting the total liberation of Palestine from Israel and the creation of an Islamic state as a keystone in the plan for global Islamic domination;
Instigating a constant campaign to incite hatred by Muslims against Jews and rejecting any discussions of conciliation or coexistence with them;
Actively creating jihad terror cells within Palestine;
Linking the terrorist activities in Palestine with the global terror movement;
Collecting sufficient funds to indefinitely perpetuate and support jihad around the world;
Det er av betydelig interesse å kunne fastslå at ”Prosjektet”, som er datert til 1982, viser slående strukturelle og innholdsmessige likheter med Yusuf al-Qaradawis bok Priorities of the Islamic Movement in the Coming Phase (1990). Flere analytikere antar at Qaradawi må ha kjent til ”Prosjektet” da han skrev Priorities (en bok Tariq Ramadan lovpriser som et meget subtilt ”reformskrift”). Kanskje er det heller ingen tilfeldighet at Qaradawi eide én fjerdedel av aksjene i Al-Taqwa Bank? – dette før bankens midler ble konfiskert av sveitsiske og amerikanske myndigheter.
Konklusjon om Brorskapet: I lys av det ovenstående, vil det være uforsvarlig å ta Det muslimske brorskapets tilsynelatende moderate retorikk til inntekt for reell politisk eller religiøs moderasjon fra denne bevegelsens side. Tvert imot holder Brorskapet seg med ideologiske målsetninger og betjener seg av politiske midler som burde få alarmklokkene til å kime hos noen hver.
Hva skal vi gjøre?Spørsmålet blir da, på denne bakgrunn, hvordan man faktisk bør imøtekomme eller håndtere den ”moderate” islamismen, både utenrikspolitisk og i de islamske institusjonene her hjemme. På dette spørsmålet gis ingen enkle svar, i hvert fall ingen som denne skribent kjenner til. På den ene siden virker det helt håpløst å forby og undertrykke hele bevegelsen, da dette vil kompromittere sentrale demokratiske verdier og menneskerettigheter. På den annen side fremstår det som den rene og skjære galemattias å akseptere en udemokratisk og fascistoid politisk bevegelse som en legitim deltaker i det politiske systemet. Situasjonen stiller Vesten overfor et tilsynelatende uløselig dilemma, og er rett og slett noe av en hodepine. Og verre skal det bli, hvis islamistene holder frem som de stevner.
Én opplagt metode for å begrense islamistenes innflytelse i Vesten, er å regulere og begrense deres aktiviteter med den lovgivningen vi allerede har. I den grad bevegelsen skulle ty til voldelig jihad eller shariarettslig selvtekt, for eksempel, er deres aktiviteter forbudt, og kan slås ned på som sådan. Dette er imidlertid et ganske impotent virkemiddel. Brorskapets aktiviteter har for lengst tilpasset seg de vestlige rettsstaters begrensninger og arbeider smidig innenfor systemet, stort sett demokratisk, stort sett lovlig. I den utstrekning bevegelsen tyr til illegale midler eller opererer med skjulte agendaer, foregår da dette, rimeligvis, i det skjulte.
En annen opplagt metode for å begrense islamistenes innflytelse i Vesten, og dette er kanskje det viktigste virkemiddelet vi har for øyeblikket, er å skape offentlig bevissthet om og motstand mot deres religionspolitiske program. De ”moderate” islamistene bør altså motarbeides på demokratiske premisser, på lik linje med et hvilket som helst annet politisk parti. Opplysning om og ideologisk mobilisering mot Brorskaps-islamismen kan vise seg å spille en nøkkelrolle i å forhindre islamisering av Europa – i hvert fall i land som Norge, der islamiseringen foreløpig er kommet så kort at den problemfritt kan hindres ved demokratiske midler.
Men opplysning om og ideologisk mobilisering mot Brorskaps-islamismen vil ikke være tilstrekkelig for å stoppe den islamistiske vekkelse og sannsynlig forestående maktovertakelse i Midtøsten. Her vil trolig verdenssamfunnet bli tvunget til å se på at islamistene overtar makten i land etter land, og at vi får, slik tidligere NUPI-forsker Henrik Thune lenge har innvarslet, et belte av islamistiske stater fra Marokko til Afghanistan. Hvis/når dette inntreffer, vil gode råd være dyre.
Når vi driver analysen så langt inn i fremtidsscenarier, blir rimeligvis usikkerhetsmomentene store. Ingen vet riktig hva som vil skje, dersom islamistene overtar makten i Midtøsten. Likevel er det ganske sikkert at hvis/når dette inntreffer, så vil islamismen bli en formidabel geopolitisk kraft, selv om mange av de islamske landene fortsatt vil være økonomisk og teknologisk tilbakestående sett i forhold Vesten.
Et islamistisk, kjernefysisk Iran og et islamistisk, kjernefysisk Pakistan, for eksempel, vil innføre noen ganske ubehagelige maktfaktorer i tautrekkingen rundt en del internasjonale anliggender. Koblet opp mot det faktum at Europa på et hvilket som helst tidspunkt i det 21. århundre vil ha et sted mellom 15 og 50 millioner muslimske innbyggere, om ikke fler, og at mange av disse kan forventes å ville vise sin misnøye på ikke-fredelig vis dersom Europas utenrikspolitikk ikke harmonerer OIC-landenes, og koblet opp mot en generell sivilisasjonstretthet, pasifisme og relativisme i den opprinnelige, europeiske befolkningen, forstår vi at Europas forhandlingsposisjon overfor den muslimske verden vil være meget svak. Europa vil, i ethvert praktisk og geopolitisk henseende, bli redusert til et Eurabia, et dhimmirike.
Videre kan vi forvente at anti-sionismen vil spille en overordnet rolle i OIC-landenes utenrikspolitikk. Det er ingen grunn til å betvile de ”moderate” islamistenes ærlige sinnelag når de bedyrer at de aldri, aldri noensinne har til hensikt å akseptere eksistensen av en sionistisk stat i Palestina. Det militære presset mot Israel vil dermed øke, for å bruke et forsiktig uttrykk, og Europa vil bli stilt overfor et tilbud det ikke vil kunne motstå: Slutt å støtte Israel eller få bråk! ( … og det er vel ingen tvil om hvilken side de europeiske, godhetshumanistiske hardhauser da vil innta, eller? …).
SluttDet logiske sluttpunkt for denne utviklingen er lite lystelig og fint egnet til å nære selv de mest feberhete, apokalyptiske forestillinger. Det meste av det som kommer til å skje på denne fronten, ligger helt utenfor Norge og nordmenns kontroll. I mangel av bedre og mektigere virkemidler kan vi likevel følge Michael Jacksons gamle anbefaling om å begynne arbeidet med å redde verden med «the man in the mirror». Hver enkelt av oss kan vende islamismen ryggen og bidra til at dets uskjønne ansikt avsløres.