Flyktninghjelpen, spesielt ved generalsekretær Jan Egeland, har klippekort til samtlige norske medier. Han kan stort sett bare «knipse» så strømmer hans analyser og meninger utover det norske folk. I tillegg kan de risikere å igjen bli tildelt TV-aksjonen til NRK så ytterligere millioner av kroner kan renne inn på deres allerede velfylte konto, nå troner Flyktninghjelpen på andreplass over «bistandsvinnerne», som igjen bidrar til økt lønn for deres ledere. Egeland troner på toppen blant bistandsorganisasjonene med sine 1 259 000 i årslønn ifølge VG.
Men vi trenger ikke Flyktninghjelpen i mediene for å vite hva de mener. De har ment det samme i alle år. De vil ha mer penger for å hjelpe stadig flere flyktninger i verden og Norge skal ta i mot flere.
Dagens problemer trenger ikke gårsdagens løsninger
At det verden ser bedre ut i dag enn før, med færre som lever i ekstrem fattigdom og sult, og færre som utsettes for vold og krig, slik blant annet professor Stein Ringen har omtalt, blir Flyktninghjelpen aldri konfrontert med. Ei heller klarer Flyktninghjelpen å skille mellom reelle flyktninger og økonomiske migranter.
Det er kanskje her Egeland møter seg selv i døra. Ja, vi vet at det er mange flyktninger i verden og mange som trenger hjelp, men vi kjøper ikke lengre Flyktninghjelpen og andre bistandsorganisasjoners ensidige løsning.
For det er slett ikke slik som Egeland har hevdet i mediene i det siste, at asyl- og flyktningpolitikken er borte i valgkampen. Den bare føres på litt andre premisser enn før. Og de premissene liker ikke Egeland og andre bistandsorganisasjoner, slik som norske Amnesty International som har startet et fiktivt «Flyktningparti» for å få mer oppmerksomhet om sitt ståsted. I Nettavisen hevder generalsekretær John Peder Egenæs at flyktningdebatten er blitt tabu i Norge.
Og i Nettavisen dundrer Egeland med:
– Det er ingen samsvar mellom det som skjer i verden og det som skjer i boblen Norge i så måte. Flyktninghjelpen er Norges viktigste instrument til å hjelpe i de såkalte nærområdene. Ingen gjør mer enn oss i så måte. Vi hjalp over seks millioner fordrevne flyktninger i deres nærområder i fjor, sier han.
– Jeg var nettopp i Tyrkia som har tatt imot mer enn tre millioner flyktninger, mens Norge altså tar imot under titusen asylsøkere og flyktninger i 2017. Da blir det ikke lett for oss å fortelle Tyrkia, eller lille og fattige Libanon, at de skal fortsatt holde grensene åpne for syriske kvinner og barn som flyter for livet.
Kunne så Egeland fortelle oss hva Tyrkia eller Libanon tilbyr sine tre millioner «flyktninger»? Svaret er vel stort sett ingenting, ut over at de samme benyttes som billig arbeidskraft. Hadde Norge hatt samme praksis ville vi blitt kjeppjaget til Menneskerettighetsdomstolen raskere enn raskt. Egeland blir heller aldri konfrontert med at Norge er ett av de land i verden som har tatt i mot flest i forhold til innbyggertallet.
Det er heller vi som skal konfronteres i Nettavisen med følgende:
Flyktninghjelpens generalsekretær, Jan Egeland, understreker at det ikke siden andre verdenskrig har vært større behov for å gi krigsflyktninger beskyttelse i en trygg havn.
– Likevel ser det ut til at norske politikere er fornøyd med at Norge er det landet i Europa som har størst nedgang i antall asylsøkere av de forholdsvis få som kommer til Europa i 2017. De fleste problemer for nordmenn flest blekner i forhold til at vi har sluttet å være et land som det er mulig å reise til og søke asyl og beskyttelse for forfølgelse.
Norge har ikke sluttet med å være et land som gir beskyttelse for forfølgelse. Men Norge strammer inn for dem som ikke trenger beskyttelse. Hvem er det egentlig som lever i en «boble» her?
Vel, sjefsmørkemannen i Norge har svaret. Ikke bare har han svaret – han «raser» endog. Og da vet vi alle hvem han er.
Null respekt for innbyggerne
Akkurat, vi snakker stortingspolitiker og 2. nestleder i Utenriks- og forsvarskomiteen, Christian Tybring-Gjedde (FrP). Han sier at Egeland er en «politisk korrekt, elitistisk aktør som ikke trenger å reflektere lenger enn sin egen nesetipp».
– Igjen opphøyer Egeland seg til nasjonens moralske overhode. Helt uten tanker om Europas demografi eller nasjonalstatenes kulturelle egenart, fortsetter han å stille seg til doms over politikere og folk flest. Mens folket kjenner endringene på kroppen og føler seg fremmedgjort i sine egne nabolag, hevder Egeland at vi alle bør ha dårlig samvittighet, sier Tybring-Gjedde til Nettavisen.
– Egeland har null respekt for innbyggerne i dette landet og bærekraften og utviklingen i Europa. Egeland lever i sin egen lille boble, og lever i nuet, uten å se på de langsiktige konsekvensene for noe, sier han.
Nei, hvorfor skulle Egeland ivareta Norges innbyggere? Ville det gitt noen penger i kassa? Og ville det bidratt til toppjobber i utlandet?
Tybring-Gjedde viser til at 23 prosent av Oslos befolkning har innvandrerbakgrunn, hvilket er en underdrivelse da det riktige tallet er 33 prosent, og at fire bydeler har et flertall av mennesker med innvandrerbakgrunn.
– Norge får en raskt økende befolkningsandel som i mindre grad har erfaring med de friheter vårt samfunn er basert på. Det gjør den kulturelle integreringen stadig mer utfordrende, sier han.
– Dette er konsekvensene som alle må leve under, mens han selv sitter som leder for en internasjonal organisasjon. Jeg begynner å bli lei av at han får så mye spalteplass uten å bli utfordret på det grunnleggende, sier Tybring-Gjedde.
Det Tybring-Gjedde «raser» over er altså bistandsorganisasjoner som ikke trenger å ta ansvar for konsekvensene av migrasjon. «Det at vi skal redde noen i nuet, er en begrenset problemstilling», sier denne mørkemannen som også var en av de første som tok til orde for trygge mottak i nærmiljøene. Ett forslag som ble høvlet rett ned at de bistandsorganisasjonene som nå hevder at det har de jo alltid ment – men da som et tillegg. Og da etter at de samme skjønte at å rope om konvensjonsbrudd heller ikke ble tatt for god fisk lengre.
Flere og flere skjønner at dagens asylsystem har sviktet fullstendig. Heller enn å bruke så mye penger og tid på argumentasjon for et mislykket system, burde Egeland og hans like – med sine erfaringer og kunnskaper – bidra til å tenke nytt. Kanskje det virkelig kunne kommet verdens hjelpetrengende til nytte?