Ali Tayefi er iransk sosiolog og flyktning. Han forteller at presteskapet i Iran, som også er ledere for universitetene, mener at all ny vitenskap er influert av Vesten.
Akademikerne må tilpasse seg for å overleve. Mange forsøker å lære
studentene om sekularisme og demokrati i hemmelighet. Under
forelesningene underviser de slik presteskapet ønsker, men på fritiden
finner de andre måter å treffes og snakke med studentene på.
Tayefi er sosiolog, men fikk aldri fullført
doktorgraden sin. Artiklene hans har blitt sensurert. Av de fem bøkene
han har skrevet, har fire blitt bannlyst. Aviser og blader han har
jobbet for har blitt nedlagt. Han har aldri klart å skaffe seg en
permanent jobb. Som student var Tayefi aktiv som leder i
demonstrasjoner mot regimet.[ … ]
Det er frihet han søker. Frihet til å kunne ytre det han føler er
riktig. Frihet til å kunne offentliggjøre resultater fra forskningen om
den sosiale situasjonen i Iran. Tayefi har gjort undersøkelser om
prostitusjon, om gatebarn, om vold mot kvinner og om hjerneflukt; det
faktum at det finnes 5000 iranske professorer i USA og Canada, og bare
1800 i hele Iran.[ … ]
ETTER REVOLUSJONEN i Iran i 1979 ble universitetene stengt i
tre år, og alle akademikere som ikke støttet revolusjonen ble
avskjediget. Mange dro til USA eller Europa. Ifølge Tayefi finnes det
er politisk filter for alle som søker jobb i den akademiske sektoren i
Iran.
– Du spørres ut om alt: dine politiske synspunkter,
familien din, din mening om islam, din etikk og moral, din bakgrunn hva
angår utdanning og jobb, og så videre. Hvis svarene dine ikke stemmer
overens med islamsk ideologi, får du ikke jobben.
Akademikere
blir fortsatt avskjediget hvis de viser seg å ha synspunkter som ikke
er i samsvar med islam. Det islamske teokratiet prøver å prakke sin
verdensoppfatning på akademikerne. Etterretningsorganet, som er stort
og mektig i hele samfunnet, er spesielt virksomt på universitetene.
Les mer om dette på Dagbladet.no.
Ali Tayefis beretninger om situasjonen i Iran, forteller oss noe om at Iran beveger seg i retning av EU hva politisk styrt, ideologisk ensretting angår. Hvis man har «feil» meninger om f.eks. islamofobi, rasisme og forskjellige former for diskriminering, kan også europeiske intellektuelle se langt etter arbeid i den akademiske eller politiske sektor. Pussig nok kan setningen «Akademikere
blir fortsatt avskjediget hvis de viser seg å ha synspunkter som ikke
er i samsvar med islam», også sies å ha en viss gyldighet i Europa.