Har valgkampen i Norge blitt styggere og skitnere med årene? Kanskje ikke, for vi husker jo tilbake til tiden der Carl I. Hagen ble møtt med egg og tomater, men det var tross alt fra aktivister på gata. Nå har stadig mer av skitt-kastingene etablert seg i massemediene (MSM). Det er ikke noe pent syn.
Selvsagt faller det uheldige ord og utsagn i en politisk opphetet debatt, det gjør det stort sett fra alle partier, men den vrangviljen som MSM nå legger for dagen viser med all tydelighet hvor medienes politiske sympatier ligger.
Arbeiderpartiet har ikke gjort noen god valgkamp. Nå er det knapt en uke igjen til valget, og trykket begynner virkelig å merkes i MSM – og verre vil det etter all sannsynlighet bli i løpet av denne siste uken.
Hva kjempes det om?
MSM har utpekt Fremskrittspartiet som sitt fremste hatobjekt (jeg liker ikke å bruke det sterke ordet «hat», men her er det på sin plass). Det i seg selv er ikke nytt av året, men nå kjemper de mot et parti som sitter i regjering. Dermed prøves også Høyre å dras ned i søla, spesielt statsminister Erna Solberg, for å ha det moralske ansvaret for å legitimere FrP. Ap-leder Jonas Gahr Støre uttalte noe slikt som «Det er dét hun vil husket for».
Som valgkamputspill er det sikkert greit nok, for det er ikke så mye å «kjempe om»: De største partiene i Norge er enige om det meste, derfor handler det stort sett om «litt mer penger til alle gode formål». Ap vil ha 3.000 flere lærere. Fint det, det vil jo koste litt, men verre: Hvor skal disse lærerne hentes fra? Helsesektoren skal få så og så mange milliarder mer, men er det egentlig mer penger som vil løse utfordringene i helsesektoren? Ap vil ha alle i arbeid, hvilket selvsagt alle partier vil.
Så hva er det egentlig det kjempes om? Det synes å være to saker som Ap og Høyre «sliter med»: innvandring og klima. Sistnevnte er overtatt av entusiastene i Miljøpartiet de grønne (MDG), som sikkert klarer å mobilisere dem, i kamp med SV, som gjerne vil føle på at de bidrar til å redde verden. Innvandring er det FrP som har tuftet omtrent hele sin eksistens på, selv om de prøver å ansvarliggjøre seg selv også på andre politikkområder. FrPs narrativ er innvandring. Det gjør det vanskelig for de andre partiene, selv om Senterpartiet (Sp) har prøvd så godt de kan i denne valgkampen.
Utfordringen er at innvandring og klima er politikkområder som lider av en alvorlig mangel: man blir ikke enig om beskrivelsen av problemkomplekset.
Da er det uhyre vanskelig å sette inn (riktige) tiltak. Så skulle en jo tro at nettopp en mest mulig realistisk fremstilling av problemkomplekset ble en sentral del av valgkampen, men den gang ei. Man holder temaene heller mest mulig unna. Å være kritisk til klima- eller innvandringspolitikken er omdefinert til spørsmål om moral og plikt. Derfor snakker da også mange om at årets valg er et «verdivalg» eller et «skjebnevalg».
Hva passer vel da bedre enn å personifisere det? Å klistre merkelapper på navngitte personer slik at de samme blir stående som umoralske og empatiløse mennesker, som med sitt parti vil drive Norge ut i det ytterste iskalde bekmørke.
Bevisste feiltolkninger
I februar 2016 hadde Kaj Skagen i Dag og Tid en analyse som, når vi skriver september 2017, til de grader har bevist sin berettigelse. Saken handlet om Sylvi Listhaug, og hvordan hennes utsagn om «godhetstyranni» og «gullstol» bevisst ble fordreid – og utnyttet. Her ledet MSM an, gjerne i to-spann med politiske meningsmotstandere, slik mediene gjerne driver frem sin «journalistikk».
Listhaug brukte «godhetstyranni» som en betegnelse på en hersketeknikk, der de som ønsker en liberal innvandringspolitikk stigmatiserer sine meningsmotstandere som umoralske mennesker. Ifølge Skagen falt det som et direkte tilsvar til preses i Den norske kirke, Helga Byfuglien, som mente at Regjeringens bruk av bistandsmidler under asyltilstrømningen i 2015 var «uverdig» fordi det var å «kutte i bevilgningen til fattige mennesker».
At det var hersketeknikk Listhaug mente med uttrykket var klart fra første stund, forteller Skagen, og viser til at det ble tatt opp flere ganger, både i intervju og i NRKs Dagsnytt 18 (3. november 2015). De fleste forholdt seg da også til hennes opprinnelige mening, om ikke i overskrifter, med unntak i Klassekampen der Alf Skjeseth skrev (4. november) «Men problemet, langt inn i regjeringskontora er altså at vi har et tyranni av godheit. ‘Tyranniet’ er at mange protesterer mot at bistandsformål får blø for nesten halve ekstrarekninga for flyktningane. ‘Tyranniet’ gjer at mange gjer sitt for å sikre medmenneske mat, klede og tak over hovudet, same kva ein måtte meine om innvandringspolitikken», siterer Skagen og viser til at Skjeseth her driver omdefinering. Med andre ord brukte Skjeseth akkurat den hersketeknikken som Listhaug opprinnelig hadde vist til.
Noen dager etter (10. november i Vårt Land) skrev Lars Gilberg om «Godhetshetsen» hvor godheten var «satt under debatt». I Skagens tolkning definerte Gilberg godhet som en bestemt type politikk, og de som støttet denne ville få et moralsk overtak. Men enda var det ingen «giftige åtak på Listhaug», påpeker Skagen, selv om Svein Egil Omdal (Adresseavisen 14. november) skrev om «Den farlige godheten» der «godhetstyranni» ble omdefinert til å være «kritikk av politikkens hardeste sider» – dog uten å vise til Listhaugs navn.
Men så skjedde det noe. Den 16. desember 2015 ble Listhaug utnevnt til innvandrings- og integreringsminister. Da våknet MSM.
Fritt fram
Skagen viser til at allerede dagen etter kom Dagbladets Marie Simonsen på banen: «Som hun selv sier, godhetstyranniet rir Norge som en mare. Nå har hun fått makt til endelig å gjøre slutt på tyranniet; disse forferdelige menneskene som poster bilder av druknede barn på Facebook uten å skjønne at de er velferdsstatens undergang.» Dermed var Listhaugs budskap om hersketeknikk blitt til at «godhetstyrannene» var de menneskene som har medfølelse med flyktningene – og da var det fritt frem, skriver Skagen.
Han viser til at under lysmessen i Vestre Aker kirke talte Gunnar Stålsett til konfirmantene. «Den tidlegare biskopen, medlemen av Nobelkomitéen, formannen i Senterpartiet og generalsekretæren i Det lutherske Verdensforbund nemnde ikkje Listhaug med namn, men det var heller ikkje naudsynt. Gjennom debatten var omgrepet ‘godhetstyranni’ beinveges knytt til innvandringsministeren, og alle visste kven Stålsett tala om då han sa: ‘Dette kyniske nyordet går inn i vår kulturhistorie som uttrykk for forakt for det grunnleggende i vår kristne tro, som fornektelse av vår felles humanitet’ (Dag og Tid 24. desember).»
Som Skagen påpeker: Så langt hadde ingen gått før. Ingen med kristen autoritet hadde brukt kristendommen til å ramme en politiske motstander ved hjelp en åpenbar forfalskning. Listhaug ble skildret som et kynisk menneske med en kristendomsforakt av kulturhistoriske dimensjoner og som en fornekter av den felles humaniteten til menneskeslekta, skriver Skagen, og legger til: sterkere anklager kan ikke rettes mot noen. «Det var ei dehumanisering av ein politisk motstandar på religiøst grunnlag, der kristendomen vart nytta som middel til å fremja eigen politikk.»
Gullstolen
Så kom uttalelsen fra Listhaug om «gullstolen», og dermed var det samme i gang igjen. Men, som Skagen viser til, også denne gangen hadde Listhaug definert hva hun mente med begrepet. Hun brukte gullstol første gang i VG (28. desember 2015) i en kommentar til de da fremlagte asylinnstramningen, hvor det het: «Den viktigste faktoren for god integrering er at utlendingen selv vil integreres. En kan ikke bli båret på gullstol inn i Norge. Det må stilles krav, og det gjør vi med dette forslaget.» Med andre ord var kjernen i innstramningene at asylsøkere har et eget ansvar for å bli en del av samfunnet, finne seg arbeid og bosted, lære seg norsk og forstå hvilke sentrale verdier vi lever etter i Norge.
Allerede dagen etter ble begrepet omdefinert, denne gangen i VGs leder. «Listhaugs ordbruk om at asylsøkere ikke skal bli båret inn i Norge på gullstol, finner vi usmakelig. Det er ingenting som minner om gullstol i bildene vi har sett av flyktninger på flukt fra krigens redsler», siterer Skagen, og fortsetter: I Stavanger Aftenblad (6. januar 2016) hevdet biskop Byfuglien at Listhaugs snakk om gullstolen «nedskriver fullstendig den frykt og usikkerhet som er forbundet med det å være på flukt». Så kunne jo Listhaug prøve å forklare at det ikke handlet om flukten, men om integrering, til døve ører:
«Vi kan faen ikke holde på sånn som nå», utbraut tidlegare miljøvernminister Thorbjørn Berntsen i Dagbladet 23. januar. «At Listhaug kommer med uttalelser som at asylsøkere ikke skal bæres inn på gullstol, går ikke an når drukna småunger flyter rundt i Middelhavet», sa Berntsen. På NRK.no 11. februar fullførde Helga Pedersen denne omdefineringa av Listhaugs gullstol med å seia rett ut: «I Listhaugs verden blir en overfylt gummiflåte over Middelhavet til en gullstol inn i Norge.»
Og som Skagen påpeker: De moralske gode hadde nå skapt et monster som var i stand til alt vondt. Nå kunne en si hva som helst om henne og komme unna med heder.
«Monsteret» Sylvi Listhaug ble skapt. (Fotomontasje HRS)
Jeg minner igjen om at Skagens analyse ble publisert i februar 2016, og spør: Har noe endret seg siden den gang?
De nedrige koblinger
Ja, noe har endre seg siden februar 2016, endringer som ble forutsett av Skagen: Monsteret var skapt, nå kunne alle si hva som helst – og det er også gjort. Uten skrupler, men nettopp med en viss «heder».
Det mest nedrige kom kanskje fra TV 2 lørdag 2. september, beleilig nok i nyhetssendingen mellom det populære programmet «Skal vi danse». Her ble det hevdet at vi har farlig høy aktivitet fra høyreekstremister i Norge, koblinger ble gjort til 22/7, det ble snakket om smitteeffekt fra andre land, og det ble direkte pekt på Sylvi Listhaug: «- Noe av det Sylvi Listhaug gjør er å bidra til å skape frykt, og det begynner ofte der, med fryktskaping», uttalte lederen av Det mosaiske trossamfunnet og ansatt i Antirasistisk senter, Ervin Kohn.
Søndag 3. september er det justisminister Per-Willy Amundsen (FrP) som får unngjelde, for nå er valgkampen virkelig startet i MSM. VG viser til at Amundsen i debatt med Hadia Tajik (Ap), om styrking av politiet som Ap i regjering ifølge Amundsen aldri har vært interessert i, uttalte at «Det er rørende at Ap har blitt så opptatt av å ansette flere i politiet. De skjønte vel poenget etter 22. juli». Men å ta 22/7 i en FrP-munn ble ikke tatt nådig opp.
«Monsteret» Per-Willy Amundsen er under skapelse (Fotomontasje HRS)
Eskil Pedersen, som selv har hatt noe å svare for etter sin reaksjon på Utøya 22/7, var raskt ute på Facebook: «Hvor nedrig kan du bli justisminister?» med etterlysning av Erna Solberg. Sekretæriatsleder i Ap, Hans Kristian Amundsen, krever svar fra Solberg og etterlyser andre fra Høyre: «Nå må du svare @erna_solberg! Resten av Høyre? @borgebrende @jantoresanner @VidarHelgesen @ BakkeJensen På tide å si at nok er nok?»
VG presenterer saken som at Amundsen «beklager 22. juli sitat», hvilket han vel egentlig ikke gjør. Han beklager at han har vært upresis, og viser til «behovet for å styrke politiet etter 22. juli-kommisjonen» (min uth.), og at intensjonen ikke var å støte noen. Men blir det mottatt? Til dette må det kunne bemerkes: I denne valgkampen har 22/7 vært nevnt en rekke ganger, ikke minst fra Aps side, og også i den ovennevnte TV 2-saken, og da stort sett med negative assosiasjoner til høyresiden. Hvilken politiker på Stortinget eller i Regjeringen har ikke forstått at faktisk et så godt som samlet folk lider av terroren 22/7?
Men tro ikke at VG gir seg. De følger opp med en sak der Solberg sier det var «riktig å beklage», mens Facebook-ytringer fortsatt holder liv i «saken». Denne gangen blant annet med film- og dokumentarregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen, som VG glemmer å nevne også er på Aps liste i Oslo: «Å betegne massemord på barn som en lærepenge er det mest motbydelige, empatiløse og utilgivelige jeg har hørt.» Nå er det vel ingen som har nevnt «lærepenge», men det er vel ikke så nøye? Og Rolfsen har mer på hjertet: «Er dypt sjokkert over at @Hoyre og @erna_solberg lar en slik ondskapsfull og empatiløs justisminister styre i landet vårt. Dette blir virkelig et verdivalg. Alle velgerne som stemmer på partier som støtter en slik regjering er medskyldige. Kvalmen sprer seg.»
Også AUF-leder Mani Hussani er provosert. «– Det er helt utrolig at en norsk justisminister kan si noe sånt. Det er provoserende og usmakelig. Å forsøke å bruke 22 juli for å score billige valgkamppoeng hører ikke hjemme noe sted,» sier han til VG. Dette er den samme Hussani som nylig skal ha uttalt i en debatt at FrP-ere jubler når barn drukner i Middelhavet. Jeg har ikke registrert at MSM har kastet seg over Hussani for et slikt utsagn.
Så følger VG opp med en tredje sak. Denne gangen er det Jonas Gahr Støre som får utfolde seg. Han mener Amundsen uttalelse gir statsministeren «svekket autoritet» og gir Solberg ansvaret: «– Hun har ansvar for å ha tatt Frp inn i regjering og hun har ansvar for at statsrådene hennes bruker et språk folk kjenner seg igjen i og føler seg trygge i. Regjeringen har ansvar for å formidle trygghet til folk. Dette er ikke trygghet. Amundsen trenger å høre fra sjefen sin at dette er utenfor, sier Støre.» Mener Støre at å styrke politiet, endog etter 22. juli kommisjonens anbefalinger, ikke er trygghet? Videre viser Støre til at Amundsens utsagn er «tungt» å lese, for deretter å dra opp eldre utsagn, og at det «stadig kommer slike uttalelser». Hvis det stadig kommer slike, burde tilfanget vært bedre. Men har så Støre noe ansvar for hva hans egne sier? Hva mener han for eksempel om Hussanis utsagn over, eller da Helga Pedersens oppfordret til å sverte den nye Regjeringen mest mulig? Eller samrøret mellom Høgskolen i Sørøst-Norge og Telemark Ap som arrangør av foredrag med Ap-nestleder Hadia Tajik – samtidig med forhåndsstemming? Eller Tajiks påstand om at justisministeren mener det er «litt greit» å banke kona? Eller samme Tajiks påstand om å «kastere unger»? Noen som snakker om en nedre grense?
Og nå går vi inn i det som antakelig blir den styggeste uken. Her må vi trekke pusten dypt.
OPPDATERT 4. sept. kl 10:05:
For å holde orden i «regnskapet». Jeg glemte i forbifarten i går at Støre ikke selv er den som er kjent for å unnskylde. Det har derimot ikke Vebjørn Selbekk glemt. I går postet han denne på FB:
