«Er Oslo delt etter klasse? Eller etter etnisitet og religion?» Spørsmålet stilles i Finansavisen 9.september (ikke på nett) under tittelen «Forskjellsbyen».
Som kjent driver SV årets valgkamp på «forskjells-Norge», der det bankes og hamres om at ulikhetene øker – og at de vil fortsette å øke hvis partiene på høyresiden fortsetter å styre. Det SV selger inn er at forskjellene skyldes klasse, i betydningen økonomisk klasse, som igjen er en kamp mellom (kort fortalt) kapitalister versus arbeiderne, de rike versus de fattige. Men mens SVs forklaringsmodell er klasse, mener andre at forskjellene skyldes etnisitet, kultur og religion. Finansavisen har intervjuet Kari Elisabeth Kaski, Oslo SV, og Christian Tybring-Gjedde, Oslo FrP, som representanter for disse holdningene.
Artikkelen er leseverdig i seg selv, så det er bare å kjøpe avisen, også fordi den har noen sentrale – og til dels selvforklarende – tall.
Skatteinngang
Finansavisen har gjort noen regnestykker som også HRS gjorde i rapporten «Befolkningsutvikling i Oslo og noen kritiske utfordringer» (2015, se kap.4). Tallene forteller helt enkelt hvem som betaler hva, og hvordan utviklingen går. Tallene Finansavisen presenter er median skatt per innbygger 35-66 år for 2007 og 2015, sammenlignet med tallene på landsgjennomsnittet, som gir som tabell angittt til høyre.
Median skatt per innbygger 35-66 år, 2007 og 2015, sammenlignet med hele landet, og spesifisert på Oslo og Oslos bydeler. I kroner, prosent og differanse i prosentpoeng. Kilde: Finansavisen/SSB.
Kort fortalt ser vi at innvandrertette bydeler i Oslo sakker akterut i median skatt per innbygger, mens bydeler på vestkanten finansierer stadig mer av hovedstaden. For Oslo som helhet er differansen på minus 3 prosentpoeng (2007-2015) sammelignet med landet.
Skolekostnader
Finansavisen har også sett på kostnader og minoritetsandel for ulike barneskoler i Oslo. Minoritetsandel viser i denne sammenhengen til andelen minoritetsspråklige, det vil si der foreldrene har oppgitt at barnet har et annet morsmål enn norsk ved innskriving på skolen. Slik sett kan andelen med innvandrerbakgrunn være høyere enn andelen minoritetsspråklige.
Interessant er det også at andelen minoritetsspråklige på Oslo-skolene var tidligere tilgjengelig statistikk hos Utdanningsetaten i Oslo, nå må den spesialbestilles. Da vi utarbeidet rapporten «Segregering, mangfold og integrering – med fokus på Oslos delbydeler og skolen» i 2014 utarbeidet vi en oversikt over andelen minoritetsspråklige fordelt på alle skolene i Oslo (s.30 ff). Den gang hadde 59 av 129 barne- og ungdomsskoler i Oslo (46 prosent) et flertall av minoritetsspråklige. 39 av skolene med flertall av minoritetsspråklige hadde en andel fra 50 til 75 prosent, mens 20 skoler hadde over 75 prosent hvor seks lå mellom 91 og 98 prosent. Av disse 59 skolene er det kun to som lå på vestsiden (Ullevålsveien og Bjølsen skole med 51 prosent minoritetsspråklige elever for begge). Dette forteller oss at samtlige skoler med over 51 prosent minoritetsspråklige elever, lå på Oslo øst.
Perspektivet i Finansavisen er ikke uventet økonomi. De ser på kostnadene per elev til undervisning relatert til andelen minoritetsspråklige ved den samme skolen. Siden listen er så lang, vi snakker 77 barneskoler, kan du se dem i egen sidehenvisning. Her ser du den fullstendige listen sortert etter kostnader, mens denne listen er sortert etter minoritetsandel.
Kostnadene fordeler seg fra 109.554 kroner per elev (høyest) til 55.525 kroner per elev (lavest), og det er ikke uventet Oslo vest som «finansierer» Oslo øst. Det vil si at det en medianskatteyter på Oslo vest betaler inn er det først og fremst elever med høy minoritetsandel som nyter godt av i undervisningsformål.
Og det er jo akkurat dette som er den utjevningspolitikken som de fleste av oss finner riktig og akseptabel. Men, og det er det vesentlige spørsmålet, har den en grense?
Hun versus han
«Debatten»mellom SV-Kaski og FrP-Tybring-Gjedde i Finansavisens artikkel handler nettopp om hva ulikhetene skyldes, der de politiske forskjellene kommer frem via «hun» og «han».
Han mener at utjevningspolitikken forteller mye om det norske samfunnet, en vilje til solidaritet, der som har mest betaler mest. Men at det er en grense.
«Hvis folk blir for forskjellig, hvis man lever helt annerledes, tror annerledes, behandler kvinner annerledes, hvor lenge vil denne solidariteten kunne bevares da?»
Han opplever venstresidens kamp mot ulikhet som hul fordi deres innvandringsliberale ståsted gir at de «hele tiden vil fylle på i bunnen».
«Økonomisk og geografisk grenseløshet som er en oppskrift på økt ulikhet, sier han.»
Hun mener derimot at det «blir helt feil å snake om at venstresiden fyller bunnen». Det er heller motsatt, høyresiden fyller på toppen:
«Gjennom skattelettelser, gjennom større lønnsforskjeller, gjennom privatisering og konkurranseutsetting av velferdstjenester.»
Hun opplever at de innvandrerne som har kommet – og de som vil komme – fint vil klare å integrere seg, «hvis det er politisk vilje».
» … høyresiden snakker om innvandring fordi de ikke vil snakke om klasse. ( … ) høyresiden er blind for konsekvensene av egen politikk.»
Hvem som er blind for konsekvensene av politikken avhenger av ståsted. Men lar man tallene tale, så levner det liten tvil om at hun lever i en drømmeverden mens han med rette kan frykte utviklingen. For «noen» må betale størsteparten av regningen, og for å si det med SVs ord: vi vet hvilken klasse de tilhører.