Det må være «deilig» for Dagsavisen å motta over 37 millioner i årlig pressestøtte (produksjonstilskudd) og tillate seg å produsere artikler basert på halvsannheter og uholdbare koblinger, som dertil har til hensikt å argumentere for at HRS mister statsstøtten på årlig i overkant av 1,8 millioner kroner.
Det stormer rundt Human Rights Service (HRS), som står i fare for å miste den årlige statsstøtten på 1,8 millioner kroner. Over lang tid har det vært strid rundt organisasjonen, som får offentlige penger for å være et «ressursmiljø på integreringsfeltet».
Tross høylytte krav om at organisasjonen bør miste støtten: Da Høyre/Frp-regjeringen la fram forslag til statsbudsjett for 2018, lå HRS fortsatt inne. Mye tyder på at særlig Frp vil kjempe med nebb og klør i budsjettforhandlingene med KrF og Venstre for å opprettholde støtten.
Det blir i så fall ikke første gang HRS reddes av Frp.
La oss bare ta det kort: Hvor kommer de «høylytte krav» fra? Jo, de kommer hovedsakelig fra medier, som igjen velger sine «støttespillere», og som i årevis har hatt brodd i siden til oss fordi HRS har tatt den kampen som de selv ikke evnet eller maktet å ta. Det er selvsagt blitt ekstra viktig etter at de blå-blå nok en gang vant regjeringsmakt, for da er et angrep på HRS et indirekte angrep på FrP – som vi trygt kan fastslå ikke er medienes yndlingsparti.
Dytter IMDi foran seg
Med brask og bram fastslår Dagsavisen at Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) har foreslått å frata HRS statsstøtten. Det er nok en sannhet med modifikasjoner, for, som vi har formidlet tidligere: Vi snakker her om en «hemmelig rapport» (unntatt offentligheten), udatert og usignert, som «beleilig nok» ble lekket til mediene. Ifølge Per Anders Todal i Dag og Tid, som fikk rapporten i hende, skriver den seg tilbake til mai 2015 og skal være et innspill til en gjennomgang av den posten på budsjettet som blant annet HRS mottar midler fra. Det er altså ikke slik som Dagsavisen påstår:
I vår omtalte avisen Dag og Tid en rapport fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), som i 2016 – i et innspill til regjeringens arbeid med 2017-budsjettet – slo fast at HRS burde miste statsstøtten.
Som vi kommenterte, da vi via Todal i 2016 ble kjent med denne rapporten fra IMDi, var det kanskje et poeng i å se nærmere på avsenderen, nettopp fordi det ikke er hvem som helst som «styrer» dette feltet hos IMDi. Eller kanskje vi skal si styrte? Det skulle ikke forundre meg om det er gjort noen omorganiseringer, for som vi sa:
Den nye direktøren for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), Libe Rieber-Mohn, er sannsynligvis flau i dag. For det må være skrekkelig pinlig å få vite at noen av dine ansatte ikke skjønner sin egen rolle. Verre er det at de samme inngår i en påfallende rolleblanding som langt på vei minner om korrupsjon.
Og vi fortsatte, for det hadde seg nemlig slik at mens rapportforfatteren ville ta pengene fra HRS, ville den samme gjerne forfordele NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere):
Vel så interessant er det at Dag og Tid har funnet frem til rapportforfatteren, som oppgis å være seksjonsleder Morten Tjessem.
Tjessem, som ikke vil uttale seg til Dag og Tid, er tidligere generalsekretær i NOAS. Det forklarer en del. Morten Tjessem (og NOAS) har ikke akkurat vært nesegruse beundrere av HRS (eller Hege Storhaug, om noen lurte), men det forklarer også noe annet i rapporten fra IMDi: Nemlig forslaget om å finne en mer tilpasset tilskuddsordning – eller opprette en egen tilskuddsordning – for nettopp NOAS.
Kan det virkelig være mulig at ingen i dette statlige direktoratet forsto at denne rolleblandingen ville fremstå som mildt sagt uheldig?
Dagsavisen og andre medier kunne jo grepet fatt i at ansatte i et forvaltningsorgan lekte politikere, men vi skal uansett ikke svare for IMDi. Det er bare å ta kontakt med IMDis direktør Rieber-Mohn, som kjenner både feltet og HRS’ arbeid bedre enn de fleste.
Slik gjorde FrP det!
Faksimile fra tilsagnsbrevet fra IMDi til HRS for 2017
Så kommer «bomben» fra Dagsavisen:
For etter at IMDi i sitt innspill til 2017-budsjettet foreslo HRS-kutt, tok det Frp-styrte departementet grep.
Vilkårene for støtten ble oppdatert med setningen: «Tilskuddet skal sikre samfunnet kunnskap om alle sider ved integreringsprosessen, også mulige utfordringer og hvordan disse kan håndteres.»
Og siden ble millionstøtten videreført både i 2017- og 2018-budsjettet. Selv om det er IMDi som følger opp organisasjonene i tilskuddsordningen, er det ene og alene politisk ledelse i departementet som avgjør hvem som får penger.
Men har Dagsavisen noen gang hørt om et tilsagnsbrev? Det er altså et brev som HRS, og andre, som mottar tilskuddet må signere og som forteller at man godtar betingelsene for den økonomiske støtten.
Og da kan vi avsløre at tilsagnsbrevet har likelydende ordlyd når det gjelder målet og vilkåret for støtten både i 2015, 2016 og 2017. Den setningen som Dagsavisen referer til er ikke å finne i tilsagnsbrevet til HRS, verken for 2017 eller andre år.
Det kan være at det i statsbudsjettet er å finne en slik formulering, men det er i så fall politiske justeringer som HRS ikke er kjent med ut fra hva vi har undertegnet på. En merknad: Et tillegg om at kunnskap om alle sider ved integreringsprosessen, også utfordringer, kommer frem burde vel de fleste nikke anerkjennende til. Eller tror noen at integreringen går på skinner hvis vi bare lukker øynene for det som ikke fungerer? Da kunne jo Dagsavisen, som selv nå har artikkelserier gående om problemer ved Oslo-skolene, ta en titt på rapporter HRS forfattet for flere år siden. Vi advarte om en slik utvikling. Men man orker ikke lese rapporter?
Hvis det derimot er noen som skal kritiseres for hvordan dette tilskuddet har vært håndtert, så er det SV, nærmere bestemt SV-leder Audun Lysbakken. Den historien er det nok fremdeles ikke mange medier som vil se nærmere på.
Slik gjorde SV det!
Audun Lysbakken ble barne-, likestillings- og inkluderingsminister i 2009 under Stoltenberg-regjeringen til han måtte forlate taburetten i 2012. Da avdekket Dagbladet at Lysbakken delte ut penger til sine egne, uten noen åpen søknadsprosess og uten å varsle andre aktuelle mottakere. Vi ble ikke særlig overrasket. Det ble vi heller ikke da Lysbakken la seg flat for det som hadde skjedd – dog med hentydninger om at det var departementets feil (!) – men han tok jo «ansvar». Og da det ble kjent at ”tåkestrategier” ble diskutert med departementet på eposter, som dertil ikke ble journalført, for å skjule linken mellom SV og SU, ble vi heller ikke spesielt overrasket. Ikke minst skyldtes sistnevnte at også vi var blitt tipset om at det skal ha gått eposter mellom Lysbakken «og andre» når det gjaldt bevilgningen til HRS. Vi kan jo bare tenke oss hvem «andre» i denne sammenheng var.
For var det noe Lysbakken hadde som mål, så var det å fjerne HRS.
Enkelt forklart innså daværende statsråd Lysbakken at han ikke ville bli kvitt HRS raskt nok under den daværende tilskuddsordningen. Kreativt endret han derfor bare tilskuddsordningen slik at mottakerne ikke lengre måtte søke om tilskudd (og fortelle hva man hadde planlagt å benytte pengene til), men at han som statsråd selv kunne bestemme selv hvem som skulle få penger og hvor mye (direkte driftsstøtte uten søknad og uten klageadgang). Resultatet ble at HRS fikk halvert tilskuddet for 2012, og var den eneste organisasjonen som fikk kutt, som siden bare gikk nedover så lenge SV hadde en hånd på rattet (SVs Inga Marte Thorkildsen overtok etter Lysbakken). «Interessant» er det jo også at SV-statsrådene argumenterte for disse tildelingene med at «desse organisasjonane, stiftingane og sentra vil gi den nødvendige balansen mellom breidde, fornying og kontinuitet, jf. formålet med ordninga.» (vår utheving). Hvilken «bredde» SV tenkte på kan jo påkalle humring.
Slik «prioriterte» SV politiske mål. Faksimile fra Aftenposten i 2013.
At en slik fremgangsmåte ikke er forenelig med hvordan statens penger skal forvaltes, «reddet» SV seg ut av fordi de rød-grønne hadde flertall på Stortinget. Men det sier igjen sitt om de rød-grønne partiene.
HRS klaget saken inn for kommunalkomiteen på Stortinget, som den gang var ledet av SVs Heikki Holmås. Du kan lese henvendelsen i sin helhet i denne saken (litt ned på siden).
Men mediene var ikke særlig interessert i å titte Lysbakken og SV nærmere i kortene. Lysbakken har siden bare avvist at det er noe sannhet i dette, og har sluppet unna. Det ble gjort noen spede forsøk på å få en debatt om dette i Dagsnytt 18 på NRK 2, men Lysbakken nektet å stille – og da ble det ingenting. Slik slipper noen unna.
Derimot var mediene mer enn velvillig til å skrive om saken når Solberg-regjeringen i 2013 rettet opp det som Stoltenberg-regjering med SV i førersetet urettmessig tok fra oss (hvis vi skal forholde oss til gjeldende regler og praksis). Da som nå var argumentet at HRS ikke bedrev godt nok integreringsarbeid – og for øvrig bestemte Lysbakken at tildelingen skulle fokusere mer på rasisme og diskriminering – fra norsk hold.
Kanskje noen i mediene snart skal gripe fatt i det SV-Lysbakken mener er «paranoide teorier av beste Storhaug-merke»? Eller skal mediene bare fortsette å spre rykter og usannheter om HRS, i håp om å ramme FrP?
Så blir det jo interessant å se om Likestillings- og diskrimineringsombudet snart kommer på banen. For da FrP i 2013 truet med å frata Antirasistisk Senter statsstøtte, hevdet ombudet – i Dagsavisen – at det kunne være i strid med FNs rasediskrimineringskonvensjon, da «meningsbrytning ikke er grunn god nok til å trekke tilbake statsstøtte».
Les også i Nettavisen: Hege Storhaug svarer på hva vi får igjen for 1,8 millioner skattekroner