Jeg har dokument fra Pakistan som viser at jeg er gift med Kong Harald. (Han skylder meg fremdeles 1 million kroner i medgift etter vielsen i Islamabad 17. mai 1993. Kontonummeret mitt er …) Ekteskapskontrakten ble kjøpt i «basaren» for en slikk og ingenting.
Jeg kjøpte den for 24 år siden under mitt første besøk i Pakistan for å dokumentere korrupsjonen i landet for norsk offentlighet.
Artikkel om «giftermålet», Klassekampen 1993. Vielsesattesten, en del av den, øverst, der det også er stempel fra ekteskapsregisteret i Pakistan.
Den store majoriteten dokumenter som fremlegges den norske ambassaden og andre vestlige ambassader i Pakistan har gjennom tiårene innvandringen har foregått fra dette landet vært falske. Eller ikke helt riktig, som en politimann sa det: Det som står i dokumentene er jo i og for seg riktig, det er bare det at personen som viser frem dokumentet ikke er den rette. Eller: «Papiret» i seg selv er korrekt. Men det stemmer ikke det som står der – som at jeg giftet meg med Kongen i 1993. (Kong Harald lo nok godt da han fikk den tilsendt i posten.)
Altså må dokumentets «historie» verifiseres. Og det er krevende. Da må typisk lokale registre oppsøkes (ikke på data, alt på papir). Sikkerheten i Pakistan er ikke akkurat god. Å sette seg i bil til og fra eksempelvis «norske» Kharian er en risiko de fleste vestlige ambassadefolk prøver å unngå.
– Verifiseringsarbeidet er ressurskrevende, og sikkerhetsutfordringer i Pakistan bidrar også til at verifisering av dokumenter er vanskelig for ambassaden, sier ambassadør Tore Nedrebø til avisen.
Tredje verden
Vi snakker om en udemokratisk, gjennomkorrupt stat i tredje verden. Hvorfor bli overrasket over at ambassaden vår i Pakistan melder om omfattende juks og gale opplysninger i Schengen-visumsøknader? Merk: Man søker ikke visum til Norge, men Schengen. Det betyr at når mine venner i Pakistan søker om å komme på besøk til meg, må alle Schengen-land godkjenne søknaden før den innvilges. De får nemlig visum til hele Schengen.
Det interessante er at Norge fremstilles som det «svakeste leddet i Schengen-kjeden». Ambassaden tror at pakistanere «betaler dyrt for en invitasjon til Norge». Å bli invitert til Norge, vil «styrke vedkommendes visumsøknad», sier ambassadøren. Hvorfor det er slik, sier ikke Aftenpostens artikkel noe om. Vi kan tro det handler om Norges gode status internasjonalt?
Vel, når man står som referanseperson til en som inviteres hit, må man også legge frem selvangivelse, bankutskrift og siste månedsutbetalinger i lønn. I tillegg må man stille økonomisk garanti på 50 000 kroner. De kronene skal kunne brukes av staten hvis vedkommende som er her blir syk og belaster offentlig helsevesen. For eksempel.
Organisasjoner inviterer folk – som hopper av
Det har vært velkjent gjennom årene at arrangement i Norge av pakistanske organisasjoner, der folk fra Pakistan (musikere eksempelvis) er invitert, hopper av under besøket. Typisk forsvinner de til et annet vestlig land.
Åtte norskpakistanske organisasjoner har i en årrekke arrangert hver sin feiring av nasjonaldagen 14. august.
Ambassaden i Islamabad konstaterer at ønsket om å feire den pakistanske nasjonaldagen utenfor Pakistan er et særnorsk fenomen (min uthevelse, og dette mener jeg indikerer korrupsjon).
(…)
Ifølge rapporten fremlegger søkerne en invitasjon fra en norskpakistansk forening, «og flere tips tyder på at disse invitasjonene selges direkte eller via mellommenn til visumsøkere, som betaler dyrt for tjenesten.» De aller fleste oppfyller ikke kravene til å få utstedt et Schengen-visum.
Ambassaden er ikke kjent med hvorfor søkerne eventuelt skulle betale for invitasjoner.
– Men det er nærliggende å tro at det skyldes at søkeren mener at en invitasjon vil styrke vedkommendes visumsøknad. For å få innvilget visum må søker kunne dokumentere formålet med oppholdet. En invitasjon vil i den forbindelse kunne være ett av flere dokumenter som vil kunne sannsynliggjøre formålet, men er alene ikke tilstrekkelig for å få innvilget visum, sier ambassadør Tore Nedrebø.
Betaler flere titusener
Aftenposten har hørt at pakistanere betaler flere titusener for å bli invitert av norskpakistanske organisasjoner. De inviteres eksempelvis til feiring av nasjonaldagen til Pakistan, 14. august. Amir Sheikh, Fredssenteret til Bondevik og mangeårig aktiv i Høyre, sier:
– Ja, jeg har hørt rykter om det, første gang for fire år siden, sier Aamir J. Sheikh, Høyrepolitiker i Oslo og leder av 14. augustkomiteen som hvert år arrangerer feiring av Pakistans nasjonaldag i Norge.
– Jeg varslet ambassaden da jeg selv ble tipset om dette, sier Seikh.
Han mener den norske ambassaden bør bli strengere i sin visumbehandling.
Hørt rykter? For fire år siden? Jeg har jo kjent til dette i minst 15 år. Er ikke Sheikh en av dem med mest innsidekunnskap om norskpakistanske forhold, ikke minst også i organisasjonslivet? Det er jo det han har profilert seg gjennom overfor partiet Høyre, eller? «Jeg vet hvor skoen trykker», som det heter.
The Grand Old Man, tidligere Ap-politiker Aslam Ahsan (75) forteller at han allerede på 90-tallet ble forsøkt bestukket med 50 – 60 000 kroner for å hjelpe pakistanere til Norge. Hvorfor har ikke denne frittalende mannen i alle disse årene fortalt dette før?
Summert opp: Dette lukter ikke godt. Mange norskpakistanske ledere vet, og mange har derfor mye å skjule? Vi håper medier graver dypere i denne materien.
PS: Da jeg ville hente min nærmeste i Pakistan til Norge første gang (1994), gikk jeg til en norsk kvinneorganisasjon og fikk dem til å invitere henne, kunstner, til en utstilling… Uten invitasjonen hadde hun ikke fått visum, da vi ikke er i familie, eksempelvis. Jeg betalte dog ikke en eneste krone for «tjenesten».