Sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste, Benedicte Bjørnland, sier PST går inn for fast bevæpning av norsk politi. Begrunnelsen er økt terrorfare og tidsfaktoren.
– Utviklingen i jihadistisk terror på europeisk jord har hatt en negativ utvikling. Det er et økt antall hendelser. Vi ser at disse hendelsene forøves mot den generelle befolkningen, med virkemidler som bil, kniv, øks eller skytevåpen, hvor det er nødvendig med rask reaksjon fra politiet for å stanse pågående terrorhendelser, sier Bjørnland til NRK.
Endret trusselbilde
I mars i år gikk bevæpningsutvalget mot generell bevæpning av politiet. Deres konklusjon var at våpen innelåst i bil er den beste løsningen. Samme utvalg konkluderte med at terrortrusselen ikke representerer noen stor fare for samfunnssikkerheten.
Det er en konklusjon PST-sjefen er uenig i, da «den ikke samsvarer med virkeligheten slik sikkerhetstjenesten kjenner den.»
– PST ser at trusselbildet har endret seg vesentlig de siste årene. Det norske samfunnet må forholde seg til at det er påregnelig at terror kan skje også her til lands, og at det vil kunne bli utført på arenaer der befolkningen beveger seg til vanlig, heter det i høringssvaret.
Bjørnland viser til at i kritiske situasjoner vil hvert sekund telle. Det vil være risiko for at liv kan gå tapt hvis de må låse ut våpen av bilen.
PST mener heller ikke bevæpningsutvalget forslag om elektrosjokkvåpen vil kunne erstatte skytevåpen. Elektrosjokkvåpen er lite egnet til å håndtere hendelser hvor gjerningspersonen angriper ved hjelp av kniv, machete eller andre skarpe gjenstander, påpeker PST.
Stadig flere vil ha bevæpning
Til NRK sier ett av medlemmene i utvalget, visepolitimester Arne Jørgen Olafsen i Øst politidistrikt, at PST var deres viktigste kunnskapskilde i beskrivelse av trusselbildet og terrorsituasjonen i Europa. Han mener at det nå kommer ny informasjon fra PST, ikke minst at PST-sjef Bjørnland «i større grad enn tidligere tar ned forventningene om at konkret etterretning kan varsle om terrorangrep.»
At terror kan skje «plutselig» og med lett tilgjengelige midler, f.eks. bil, gjerne utført av få eller en gjerningsperson, burde de siste årenes erfaring i Europa ha fortalt oss, men det har åpenbart gått bevæpningsutvalget hus forbi – eller de har trodd at Norge er fredet for terror?
Interessant er det jo også at i politidistriktene er det politimestrene som har ansvar for Oslo, Bergen og Trondheim ønsker seg et politi som til enhver tid bærer et ladd våpen på hofta. Åpenbart er det de største byene som kjenner mest på behovet for å være bevæpnet – samt politiet på Oslo lufthavn der politiet kan risikere å måtte løpe langt for å hente våpen ved et terrorangrep eller en annen akutt hendelse.
Bisarr kode av anstendighet
Bevæpnet politi hos våre danske venner. Foto: HRS
Diskusjonen om bevæpnet politi tok Paul Collier opp i boken «Exodus: Immigration and Multiculturalism in the 21st Century» (2014). Her viste han til at Storbritannia har en ubevæpnet politistyrke (hadde i alle fall, det kan jo være endret de siste år), hvor han understreket at nettopp sjeldenheten av en slik praksis bør fortelle oss at den er skjør. For den hviler på en overenskomst mellom kriminelle og politiet: I møte med ubevæpnede politi bør også kriminelle være ubevæpnet. Individuelle kriminelle ville fått en fordel ved å bevæpne seg, men for at overenskomsten skal forbli i likevekt avhenger den av et usannsynlig mønster av kollektiv atferd blant kriminelle, eller som Collier sier, «en bisarr kode av anstendighet blant skurkene».
Denne bisarre koden av anstendighet er nå brutt, nå har helt andre bisarre koder blitt fremtredende.
Realitetsorientering
Collier sa det mer forsiktig i 2014. Han sa at denne svært attraktive overenskomsten er truet. Men en av grunnene var klare: at kriminelle i enkelte diaspora har brakt med seg helt andre regler. Collier viste til at Jamaica har en mordrate som er 50 ganger høyere enn Storbritannia og kriminelle har en inngrodd pistolkultur. Somalia har hatt krigføring i en generasjon, så deres kriminelle er blitt sosialisert inn i ekstrem vold. En tilstrekkelig høy andel av jamaikanske og somaliske kriminelle i Storbritannia vil derfor kunne endre atferden til den opprinnelige befolkningens kriminelle: hvorfor følge en personlig ufordelaktig overenskomst om mange andre bryter den?
På terskelen til et slikt voldssamfunn ville en ubevæpnet politistyrke realitetsorientert seg, påpekte Collier, de ville ha bevæpnet seg og samfunnet ville mistet noe en ønsker å verne. Og vel så trist: Vurdert etter vanskelighetsgraden som andre samfunn har hatt i å etablere slike overenskomster, er det sannsynlig at når det først er mistet, vil det aldri kunne bli reetablert.
Vi må nok bare se den «nye tiden» i øynene: Fast bevæpning av politiet kommer – og den kommer for å bli.