På den ene siden tro man knapt hva man leser: Kirken medvirket i aller høyeste grad til å etablere Islamsk Råd Norge, et råd som har vært en vandrende islamistisk skandale gjennom årene. Men det finnes logikk bak dette. Kirken øynet antakelig muligheten for en ny vekst for sin tro, en vitalisering av kristendommens innflytelse i et Norge preget av den sekulariserte moderne tiden og stadig mindre religion. Med det sterkt misjonerende islam som entret det norske huset, håpte nok Kirkens ledere at også den skulle trekke til seg nye troende og gjenreise makt. En annen forklaring er vanskelig å spore.
Dette kommer frem av material i boken til Terje Tvedt, Det internasjonale gjennombruddet, omtalt av oss her.
Dialoglinjen ble lagt – uten kritikk
Den norske kirken valgte tidlig å stille seg helt bak Kirkenes Verdensråds linje om dialog mellom religioner, skriver Tvedt i boken (mine uthevelser).
Dialoglinjen ble administrert av Mellomkirkelig råd, og flere av de sentrale aktørene var også på ulike tidspunkt samtidig en del av det humanitær-politiske komplekset, både innenfor bistandsfeltet, menneskerettighetsarbeidet og asyl- og integreringsområdet (se nedenfor). Dialogpolitikken fikk hele tiden finansiell støtte fra staten, i perioder også fra Utenriksdepartementet. Hovedlinjen var den samme fra slutten av 1980-årene og frem til det internasjonale gjennombruddets slutt, og var med andre ord bemerkelsesverdig upåvirket av islamistiske terroraksjoner, utdrivelsen av kristne fra Midtøsten, fremveksten av norsk islamisme, eller av hva den faktisk oppnådde.
Den norske kirke og Mellomkirkelig råd representerte i disse tiårene en usedvanlig imøtekommenhet og toleranse overfor islam i forhold til hva som hadde preget tilsvarende møter mellom islam og kristendommen opp gjennom historien. Ikke minst er det et slående trekk at der kristne tradisjoner er fulle av teologiske verker der Koranen og den islamske tro diskuteres med det største teologiske alvor, var norske kirkeledere ikke bare stort sett tause når det gjaldt kritikk av islamske trossetninger: Teologene drøftet ikke teologiske forskjeller. Mellomkirkelig råd var mer opptatt av politikk enn av teologi, eller mer opptatt av multikulturalisme enn av treenigheten.
Måten Kirken skulle drive sin dialogpolitikk på ble tydelig fra starten. Den norske kirke begynte sin dialog i kjølvannet av Rushdie-saken uten at dødsdommen på noe tidspunkt ble fordømt eller kritisert. Som jeg har vist ovenfor, uttrykte kristne ledere da snarere en forståelse for hva de kalte «muslimenes» reaksjon. Og omtrent akkurat samtidig med at attentatet i Dagaliveien fant sted, hjalp Den norske kirke norske muslimer med å organisere seg i Islamsk Råd Norge i 1993.
Jeg har ovenfor diskutert Kirkens linje i 1989 og overfor karikaturstriden, og for å vise kontinuiteten i denne politiske linjen er det et poeng at ledere fra alle deler av norsk kirkeliv – fra det konservative Misjonssambandet til Norges Kristelige Studentforbund – gikk sammen om hva de kalte et hyrdebrev i 1997, «Om muslimfrykt og vår holdning til innflytterne», der de understreket at Kirken hadde et stort ansvar for å ta et oppgjør med gamle fordommer mot muslimene. I flokk og følge gikk kirkelederne etterpå til den største pakistanske moskeen i Norge for å uttrykke solidaritet med muslimene. Og i 2004 kom kirkelederne med et nytt samlet og organisert utspill; hele spekteret av trossamfunn fra Aril Edvardsen og Åge Åleskjær til de store misjonsorganisasjonene og Kirken sto bak en felles markering mot «islamofobi og muslimhets».
Kontaktgruppen mellom Mellomkirkelig råd og Islamsk Råd Norge en viktig, men stort sett ukjent rolle når det gjaldt Kirkens dialogarbeid. Dette var en gruppe som med full kirkelig og statlig støtte produserte studier om religionsdialog og forholdet mellom islam og kristendommen på løpende bånd. Selv om kristenheten hadde ligget i så å si konstant teologisk, ideologisk og noen ganger militær strid med islam i 1400 år, var Den norske kirke fra første stund helt innstilt på imøtekommende dialog og samarbeid med islam da muslimer begynte å komme til Norge. Fremfor teologisk kamp eller diskusjoner om styrker og svakheter ved islam og kristendommen, la kirkelederne seg på en helt annen linje enn hva som hadde vært vanlig opp gjennom historien. De advarte mot slik kritikk og debatt, og brukte hele tiden stort sett samme begrunnelse: Det var viktig å forhindre at nordmenn utviklet enkle stereotyper og fiendebilder av islam og muslimer. Det ble også etter hvert tydelig at ledende representanter for det kristne Norge så på islam som en mulighet til fornyet energi i de kristne miljøene, og at et samfunn hvor det ble stadig mer fokus på det religiøse også kunne gjenvinne noe av Kirkens tapte posisjon i samfunnet. Oslo-biskopen Ole Christian Kvarme pekte på det rasjonelle i en slik politikk sett fra Kirkens side, og etter rekken med islamistiske terrorangrep i Europa: «Mitt inntrykk når jeg møter ungdom både på skoler og i menigheter, er at mange i dag har en tydeligere gudstro og kristen identitet enn da jeg var ung…Det religiøse mangfoldet rundt oss gir større åpenhet for tro og religiøs identitet… spesielt dem som får kjennskap til islam hvor gudstro har en mer sentral plass i dagliglivet». Et tydeligere islam ville kunne gi Kirkens ledere mer innflytelse i samfunnet, og det i et samfunn som inntil islam kom til Norge hadde utviklet seg i en stadig mer sekulær retning. I hvor stor grad var Den norske kirkes forhold til islam i Norge et uttrykk for at de søkte en alliert i kamp mot sekularismen og den gradvise svekkelsen av egen makt i samfunnet? Og i hvilken grad var det uttrykk for nye oppfatninger om hva det innebar å vitne om Jesus og kristendommen i et moderne, multikulturelt samfunn? Dette er noen av de mange spørsmålene som bør undersøkes i årene som kommer.
Ikke ett ord om dialog med de kristne
Det var nettopp en rekke invitasjoner til muslimske trossamfunn fra Kirkens dialogarbeid, som førte til «dannelsen» av Islamsk Råd i oktober 1993, viser Tvedt.
Professoren som legger frem ny og klargjørende informasjon om norsk innvandringshistorie.
I denne sammenhengen er det interessant at IRNs målsettinger ikke inneholder ett ord om behovet for dialog med kristne, men kun dreier seg om å fremme hva de kaller «muslimenes oppfatninger overfor myndigheter og offentlighet». Mellomkirkelig råds dialogpartner anerkjennes altså på et grunnlag som forutsetter at muslimene mener én ting, og som om IRN representerer denne ene oppfatningen (se IRNs hjemmeside).
«Kontaktgruppa mellom Mellomkirkelig råd for Den norske kirke og Islamsk Råd Norge», opprettet høsten 1993, ble naturlig nok det mest sentrale nasjonale kontaktforum for kristne og muslimer i Norge. Mellomkirkelig råd sto bak, men det fikk helt og full støtte av det offisielle Norge og den norske staten. Rapportene om møtene mellom Kontaktgruppa i årene 1992 frem til 2012 vitner om dialogideens permanens, dens karakter av sterk ideologisk overbevisning oppfattet som objektiv sannhet, og dens fundamentale premiss om at siden «vi alle er Abrahams barn» er forskjellene mellom religionene enten uviktige eller lett overkommelige.
En konklusjon å utlede av dette siterte fra boken, er at Kirken ikke har vært eller er behjelpelig med å utvikle et mer demokratisk islam, et mer menneskelig islam. Slik sviktet Kirken den frihetsorienterte muslimen og valgte «mullahene».