Under tittelen ”Innvandrere foretrekker ikke innvandrertett bosetting” presenterer Statistisk sentralbyrå (SSB) sin undersøkelse.
SSB-forsker Svein Blom har tatt mål av seg å undersøke om antakelsen at innvandrere bosetter seg i egne områder fordi de ønsker å bo i nærheten av hverandre, faktisk er riktig. Det heter videre i presentasjonen: ”En utbredt forestilling er at innvandrerne føler seg tryggere og mer hjemme i omgivelser der andre med innvandrerbakgrunn også bor, og at det er deres egne preferanser som er hoveddrivkraften bak valget av bosted.”
Nå er det i mine øyne ikke en presis antakelse Blom starter ut med, da jeg tror de fleste har fått med seg at ”innvandrere” ikke er noen homogen gruppe. Den mer presise antakelsen er vel heller at noen innvandrergrupper, og særlig grupper som i utgangspunktet har en kultur fjernt fra vår og sammenfallende med sin egen, som har en tendens til å bosette seg i nærheten av hverandre.
Grunnene til antakelsen om at innvandrere vil bo i samme område som ”trygghet og mer hjemme”, blir derimot mer nyansert i rapporten. Her heter det: ”Denne forestillingen er bare én av flere mulige hypoteser om hvorfor bostedskonsentrasjoner av innvandrere oppstår. Andre konkurrerende forklaring er at variasjonen i boligpriser mellom områder trekker innvandrere – som i gjennomsnitt har svakere økonomi enn majoritetsbefolkningen – til de billigste områdene, at diskriminering hindrer innvandrere fra å bosette seg der de helst vil eller at lokale myndigheter ved ulike politiske eller administrative grep har bidratt til å ”kanalisere” innvandrere til bestemte områder.” I tillegg påpekes den øvrige befolkningens preferanser, for eksempel ved å flytte ut, eventuelt inn, i innvandrertette boområder.
Men uansett: Blom kommer så til at ”innvandrernes egne preferanser neppe er noen særlig viktig pådriver for innvandrertett bosetting.” Det er i min tolkning en forunderlig konklusjon. Det må i så fall bety at de samme er uten fri vilje eller uinteressert i bomiljøet – og det ser faktisk ut til at sistnevnte kan ha et snev av sannhet.
Rapporten bygger på en intervjuundersøkelse som ble gjennomført for flere år siden, nærmere bestemt i 2005/2006, der innvandrerne og deres barn med bakgrunn fra ti land deltok: Bosnia-Hercegovina, Serbia og Montenegro, Tyrkia, Irak, Iran, Pakistan, Vietnam, Sri Lanka, Somalia og Chile.
De intervjuede (med anledning til å bruke eget morsmål) ble stilt to spørsmål om innvandrertett bosetting:
- Hvor mange innvandrere med bakgrunn fra samme land som deg selv synes du ville være det ideelle i ditt boområde?
- Mener du at det burde være flere, færre eller omtrent som i dag?
Svarene analyseres i lys av den faktiske innvandrerandelen på innvandrerens bosted.
Svarene på spørsmål 1 avdekker følgende:
- 28 prosent svarer at noen få innvandrere i boområdet er det ideelle.
- 8 prosent mener den ideelle innvandrerandelen er under halvparten.
- 7 prosent mener om lag halvparten.
- 15 prosent synes innvandrerne burde utgjøre et flertall i boområdene.
- 40 prosent mener innvandrerandelen er uten betydning for dem.
- 9 prosent vet ikke eller vil ikke svare.
Svarene viser altså at langt de fleste, 40 prosent, mener det er uten betydning om det bor mange eller få av samme innvandrergruppe som dem selv i deres boområde, mens 28 prosent vil ha noen få og 15 prosent det motsatte: et flertall. (Merk at spørsmålet lyder innvandrere med samme bakgrunn som en selv). 8 prosent synes å mene at det kan være opp mot halvparten, men ikke i flertall (altså under halvparten), mens 7 prosent synes å mene at om lag halvparten er fint. (Jeg vet ikke halvparten av hva, halvparten for eksempel med somaliere og resten med?)
Så er spørsmålet, dekker dette SSBs overskrift: ”Innvandrere foretrekker ikke innvandrertett bosetting”?
Kanskje med litt kreativ tolkning (ikke flertall), men langt fra så kreativ som Vårt Land klarer å være. Her er overskriften ”Innvandrere vil ikke klumpes sammen”, med påfølgende undertekst: ”Ikke-vestlige innvandrere vil ha Ola og Kari, ikke Ali, som naboer. Bare 8 prosent ønsker å bo i innvandrernabolag.”
Enda mer ”kreativ” er Vårt Lands gjengivelse av svarene:
- 8 prosent ønsker et nabolag med en overvekt av innvandrer.
- 28 prosent ønsker noen få innvandrere i nabolaget.
- Til sammen ønsker 43 prosent at etniske nordmenn skal være i flertall der de bor.
Vårt Land har derimot hoppet bukk over neste spørsmål, nemlig ”Mener du at det burde være flere, færre eller omtrent som i dag?” Det er imidlertid interessant, da det kanskje sier noe om hva som anses som den ”ideelle” innvandrerandelen (av sine egne) i fremtiden:
- 2o prosent svarer flere
- 11 prosent sier færre
- 28 prosent sier omtrent som i dag
- 34 prosent sier uten betydning
- 7 prosent vet ikke eller vil ikke svare.
20 prosent synes altså det bør bli flere, mens 11 prosent synes det bør bli færre. Flest mener at situasjonen bør være ”omtrent som i dag” (28 prosent) eller at andelen er uten betydning for dem (34 prosent). Interessant er det at dette spørsmålet også ble stilt i undersøkelsen i 1996, men da med referanse til innvandrere i sin alminnelighet (ikke ”sine egne”). Den gang var andelen som svarte flere lavere enn andelen som svarte færre (9 og 15 prosent).
At såpass mange (20 prosent) etterlyser flere, mens 28 prosent er fornøyd med dagens situasjon eller ikke bryr seg (34 prosent), har jeg problemer med å konkludere til at innvandrere ikke foretrekker innvandrertett bosetting – eller velger Ola og Kari heller enn Ali, som Vårt Land sier.
For øvrig er det andre gang på kort tid jeg leser om bostedssegregasjon for SSBs Svein Blom. Jeg var ikke imponert forrige gang heller, der Blom hevder at det er blitt mindre bostedsseregasjon i Oslo.
Her kan du lese hele SSB-rapporten: Innvandrernes bostedspreferanser – årsak til innvandrertett bosetting?